Ellef Ringnes

Bryggerieier og mesén. Foreldre: Gårdbruker Anders Knudsen Ringnes (1813–75) og Maren Amundsdatter (1815–76). Gift 30.6.1869 med Karen Tonette (“Kaja”) Maartmann (19.6.1851–28.6.1933), datter av kjøpmann og stortingsmann Knud Geelmuyden Fleischer Maartmann (1821–88) og Kirstine Solberg (f. 1827). Bror av Amund Ringnes (1840–1907); farfar til Haagen Ringnes (1928–).

Ved siden av å være en av grunnleggerne av Ringnes Bryggeri var Ellef Ringnes en sentral mann i Kristianias styre og stell. Han deltok aktivt på mange områder, men er nok mest kjent for sin økonomiske støtte til Fridtjof Nansen og Otto Sverdrup på deres ekspedisjoner med Fram.

Ellef Ringnes vokste opp på Ringnes i Krødsherad, men 1855 måtte faren gå fra slektsgården. 18 år gammel ble Ellef ansatt som handelsreisende for Christiania Bryggeri. Etter 16 år ved bryggeriet gikk han sammen med sin bror Amund og finansmannen konsul Axel Heiberg om å starte et nytt bryggeri i hovedstaden, hvor det var 7 slike fra før. Når Ringnes & Compani, som senere ble til A/S Ringnes Bryggeri, ble en umiddelbar suksess, skyldtes det en lykkelig kombinasjon av dyktighet, overblikk og innsatsvilje hos de tre gründerne.

Fra første stund var Ellef Ringnes den utadvendte og moderne bedriftsleder, mens hans bror Amund var ølbryggeren, som ledet bryggeriets drift og produksjon. Sammen gjorde de to bryggeriet til en populær arbeidsplass, hvor de ansatte ble tatt godt vare på.

Ellef Ringnes' engasjement og aktivitet kjente nesten ikke grenser, og han var berømt for sin offervillighet. Han satt i Kristiania kommunestyre 1882–96, de siste seks år i formannskapet. Han var medlem av styret i Sagene Arbeiderboliger og æresmedlem av Arbeiderforeningen av 1894. 1896 ble han innvalgt som medlem av Videnskabsselskabet i Kristiania (nå Det norske Videnskaps-Akademi), og han var medlem av Kristiania Handelsstands Femtimannsutvalg, styret i Det norske geografiske Selskab og representantskapet i Kristiania Haandverks- og Industriforening og A/S Thunes Mek. Verksted. Han var medstifter av forsikringsselskapene Sigyn og Brage og medlem av forstanderskapet i forsikringsselskapene Norden og Norske Liv.

Amund og Ellef Ringnes støttet med rund hånd Fridtjof Nansens polarekspedisjon 1893–96 og senere Otto Sverdrups Fram-ekspedisjon 1898–1902. Deres samfunnsånd var forbilledlig. De deltok i grunnleggelsen av Holmenkolbanen, som første gang ble åpnet 1889, Holmenkollen Turisthotel og Sanatorium, Voksenkollen Sanatorium og byggingen av Holmenkollen kapell, og Ellef Ringnes satt i Holmenkolbanens direksjon.

Etter at han 1896 hadde kjøpt tilbake familiegodset ved Krøderen, utfoldet Ellef Ringnes en utstrakt selskapelighet både der, hvor så vel kongelige som andre fremstående personer var gjester, og i sitt herskapelige hus i nygotisk stil i Colletts gate 43 i Kristiania – som han døpte for “Cairo” etter sin populære og like utadvendte hustru Kaja. Deres hjem, også kjent som “Ringnesslottet”, ble et begrep i Kristiania.

Med sitt brede interessefelt og sin dyktighet var Ellef Ringnes involvert i en rekke virksomheter også utenfor bryggeriets drift. Etter hvert gav han ledelsen av Ringnes Bryggeri fra seg, først til svogeren Harald Sigvart Maartmann 1901, og 1920 trådte også hans sønn Knud Maartmann Ringnes (1875–1945) inn som administrerende direktør. Ellef Ringnes ble en gammel mann, som hadde gleden av å se sitt livsverk ført videre av sin egen familie med den samme pionerinnstilling som han selv og hans bror Amund hadde vist.

Ellef Ringnes var æresmedlem av Den norske Bryggeriforening, Bryggeriforeningen i Danmark og Bryggareföreningen i Sverige. Han ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden 1896, fikk kommandørkorset 1901 og ble kommandør av 1. klasse 1908, og han var kommandør av den franske Æreslegionen. Ved nåværende Holmenkollen Park Hotel Rica ble det 1930 reist en byste av ham.

Ellef og Kaja Ringnes fikk 14 barn. Eldstesønnen Knud gikk som nevnt inn i familiebedriften, mens en yngre sønn, Ellef Ringnes (1887–1969), etter hvert overtok slektsgården i Krødsherad. Han var i en årrekke østerriksk generalkonsul i Norge og ledet den norske humanitære hjelpeaksjonen for Tyskland og Østerrike etter den første verdenskrig, og han tok initiativet til å få de såkalte “wienerbarna”, en gruppe jødiske barn fra Wien, til Norge etter det nazistiske Anschluss 1938. Under riksrådsforhandlingene med tyskerne sommeren 1940 var han en tid på tale som utenriksminister. Han beholdt sitt store nettverk i Tyskland gjennom hele krigen og spilte en viss rolle som “mellommann” mellom norske og tyske kretser. Det ble ikke reist tiltale mot ham under landssvikoppgjøret etter krigen, men han utgav selv et “forsvarsskrift”, Bak okkupasjonens kulisser (1950).

Kilder og litteratur

  • S. H. Finne-Grønn: “Ringnes-ætten i Krødsherad. En kortfattet beretning”, i NST, bd. 1, 1928, s. 147–155
  • Delphin Amundsen, 1947
  • O. Delphin Amundsen: biografi i NBL1, bd. 11, 1952
  • M. Schulerud og Ø. Øystå: Til glede – Ringnes Bryggeri 125 år, 2001

Portretter m.m.

  • Byste (bronse) av Gustav Lærum, 1930; ved Holmenkollen Park Hotel Rica, Oslo
  • Maleri, dobbeltportrett “Humleprøven”, A. og E. Ringnes, av Erik Werenskiold (1893), Ringnes bryggeri, Oslo

Forfatter av denne artikkelen

Det er det gjort 1 endringer i denne artikkelens nettversjon.