Faktaboks

Eivind Groven
Født
8. oktober 1901, Lårdal (nå Tokke), Telemark
Død
8. februar 1977, Oslo
Virke
Komponist, hardingfelespillemann og musikkforsker
Familie
Foreldre: Lærer og bonde Olav Åsmundsson Gøytil (1865–1947) og bonde Aslaug Rikardsdotter Berge (1863–1946). Gift 1) 18.6.1925 med Ragna Charlotte Joselin Hagen (18.9.1902 – 6.4.1960), datter av møller Hans Peter Hagen (1862–1908) og Johanne Bakken (1861–1942); 2) 29.12.1961 med Signe Taraldlien (2.12.1901–4.10.1997), datter av bonde Bendik Taraldlien (1863–1951) og hustru Anne (1872–1960). Far til Aslaug Groven Michaelsen (1926–2017); farbror til Sigmund Groven (1946–); svoger til Ingeborg Refling Hagen (1895–1989).
Eivind Groven
Eivind Groven
Av /NTB Scanpix ※.

I en og samme person var Eivind Groven særpreget komponist, nyskapende spillemann på hardingfele og seljefløyte og banebrytende forsker innen folkemusikk og akustikk. Som ung så han for seg tre livsoppgaver: ta vare på norsk folkemusikk, komponere ny musikk og bygge et instrument som kunne “samle upp i seg alle mogelege slags tonesystem”.

Groven vokste opp på en temmelig isolert gård i Lårdal, der folkemusikken var en del av dagliglivet. Før han var 15 år gammel, spilte han over 200 slåtter på hardingfele og komponerte også livlig for dette instrumentet.

Tidlig lærte Groven å innhente kunnskaper på egen hånd, gjennom konsertbesøk og samtaler, og gjennom studier av partiturer og musikkteoretisk litteratur. På Telemark folkehøyskole i Kviteseid fikk han 1919–20 noe undervisning i musikkteori. Han utdannet seg til lærer på Notodden lærerskole 1920–23, der han hadde fri fra musikktimene for å drive studier på egen hånd. Møtet med tradisjonell kunstmusikk satte hans musikalske herkomst i relieff, virket kunstnerisk forløsende og ansporet til musikalsk refleksjon. Våren 1925 studerte han ved Musikkonservatoriet i Oslo, og året etter holdt han sin første komposisjonsaften, 25 år gammel. I de kommende årene hadde han en rekke vikariater som lærer i Oslo. Groven fikk statens komponistgasje senvinteren 1940, før Norge ble okkupert.

Groven skrev ned omkring 2000 numre med vokal og instrumental folkemusikk. Disse transkripsjonene representerer noe av det ypperste Norge har av nedtegnelser. Groven reflekterte samtidig over hvilken transkripsjonspraksis som burde benyttes for best å kunne gjengi folkemusikkens særegne intervaller og rytmiske strukturer, og som medredaktør i det store standardverket Norsk folkemusikk. Hardingfeleslåtter (1958–81) fant han frem til den grupperingen av stoffet i varianter som verket er disponert etter. Et pionerarbeid i norsk etnomusikologisk litteratur er hans transkripsjoner av Helge Ingstads lydopptak fra Nunamiut, Eskimomelodier fra Alaska (1956). Naturskalaen. Tonale lover i norsk folkemusikk bundne til seljefløyta fra 1927 er resultatet av Grovens forsøk på å finne musikalske lovmessigheter i folkemusikken som kan uttrykkes i faste skalasystemer.

Groven hadde ansvaret for folkemusikksendingene i norsk radio 1931–45, med et avbrekk under krigen, og la grunnlaget for folkemusikkarkivet i Norsk rikskringkasting. Han ønsket å gi innblikk i en musikkverden som etter hans oppfatning var på høyde med kunstmusikken med hensyn til kompleks formtenkning, melodisk rikdom og indre verdi, og han formidlet sitt kjennskap til norsk og utenlandsk folkemusikk gjennom artikler, radioprogrammer og foredrag.

Sammen med spillemennene Alfred Maurstad og Sigbjørn Bernhoft Osa dannet han Hardingfeletrioen 1932, et populært pionertiltak i hardingfelas historie. 1937 vant Groven en konkurranse om pause- og kjenningssignaler for NRK, og disse signalene har vært velkjente for alle radiolyttere gjennom flere generasjoner.

I mange av Grovens komposisjoner møter man i rytmisk, melodisk og formmessig forstand folkemusikken i transformert skikkelse. Hans tematiske stoff var bare sjelden direkte lån fra folkemusikken. Likevel var det vesensbeslektet med den og krevde en radikalt ny formtenkning sammenlignet med den som tidligere hadde dannet grunnlaget for norsk symfonisk musikk. Komponistkollegaen Klaus Egge mente derfor at en gjorde klokt i å “lytte til hans musikk ut fra dens egenart, og ikke alltid diskutere den ut fra gjengse, symfoniske prinsipper”.

Mye av hardingfelemusikken er strukturert etter et egenartet asymmetrisk formprinsipp som Groven hadde i blodet og som han bevisst videreførte i symfoniske verker. Denne slåtteformen er bestemt av fortløpende variasjoner og forvandlingsprosesser på ulike nivåer og dermed preget av metamorfose. Groven så at de asymmetriske slåttene inneholdt et vell av strukturelle muligheter som man kunne utløse og gi næring i større satser.

Den kontinuerlige variasjon utvidet til forvandlings- eller metamorfoseteknikk ble for mange europeiske komponister omkring og etter den første verdenskrig en løsning på fundamentale formproblemer. I Norge ble Eivind Groven, i likhet med Klaus Egge og Harald Sæverud, tiltalt av den kontinuerlige variasjon som formal idé, men Groven var nok den komponist som tydeligst artikulerte en sammenheng mellom sin forvandlingsteknikk og utviklingsprinsipper utledet av slåttestrukturen.

Melodisk overskudd særkjenner Grovens verker. Dertil ble han stadig berømmet for original klangbruk, rytmisk driv og kresen instrumentasjonskunst. Komposisjonene har klar tonal forankring, men gjennom tidvis dristig harmonikk får verkene ofte en utvidet tonalitet. Der Groven i 1920-årene opplevde at mellomeuropeisk musikk hadde stagnert og trengte andre harmoniske “grunnakser”, kunne folkemusikken inspirere til å finne frem til nye akkordsystemer, der en bygde opp skalaer som verken var rene dur-, moll- eller kirketoneskalaer.

Til Grovens hovedverker hører to symfonier, Innover viddene (1938/1951) og Midnattstimen (1946), festouverturen Hjalarljod (1950) og Klaverkonsert nr. 1 (1949). Grovens komposisjoner til tekst vitner om dyp litterær forståelse. Denne tekstnærheten kommer for dagen i de stort anlagte verkene Brudgommen for kor, soli og orkester til tekst av Ingeborg Refling Hagen (1933) og Mot ballade for kor og orkester til tekst av Hans E. Kinck (1933/1952). Sistnevnte ble 1938 kringkastet til 40 europeiske land og fikk en overveldende mottakelse. Fine eksempler på artistisk utnytting av folkeviser, tekstlig og musikalsk, er Margjit Hjukse for den uvanlige besetningen kor, soli og hardingfele (1964), Draumkvæe (1963), også fremført som ballett (1965), og korverket Olav Liljukrans (1960).

I de mange særpregede romansene, ikke minst til tekster av Kinck og Wergeland, la han vinn på å gi akkompagnementet stor selvstendighet i forhold til sangstemmen. Blant mindre korsanger kan man trekke frem den prisbelønnede sangen for mannskor, Til Sylvan (1932). Kammermusikalske verk spenner fra komposisjoner for to hardingfeler til verker med klaverledsagelse, slik som Solstemning (1948) og Laling og sull for fløyte og piano (1949). Groven skrev orkestersuiter, symfoniske epos og flere kortere orkesterstykker, noen med solosang, andre med soloinstrument, – og instrumentet var alt fra hardingfele til saksofon (Resignasjon). Han laget raffinerte folketonearrangementer for ulike besetninger, deriblant for sang og renstemt orgel, der intervaller utenfor det normale dur-moll-systemet favoriseres.

Piano hørte Groven første gang sent i ungdomsårene. Med bare 12 toner til rådighet i oktaven er det på dette og andre tasteinstrumenter umulig å få alle samklanger i alle tonearter rene samtidig. Derfor har man gjennom tidene foretatt en eller annen utjevning mellom intervallene. Vanligst i det siste hundreåret har vært og er fortsatt å dele oktaven i 12 like store tonehøyder (12-temperering eller likesvevende temperatur). Groven kjente godt til at spillemenn og folketonesangere tok i bruk ikke-tempererte intervaller, og på bakgrunn av sin iboende tonefølelse opplevde han at tempererte intervaller fordunklet og forflatet musikken. Groven, som hadde besøkt Tyskland 1936 for å studere orgler med andre stemmemåter enn den tempererte, konstruerte flere orgler som rådet over minst 36 tonehøyder for hver oktav, men der det vanlige spillebordet alltid ble beholdt. En tonevalgautomat som styres av impulser direkte fra spillemanualet “stemmer om” instrumentet under spillets gang. Dermed blir det mulig å spille rent i alle tonearter. I tillegg kan Grovens renstemte orgel gjengi skalaer som tar i bruk tonetrinn utenfor hel- og halvtone, noe som gjerne opptrer i folkemusikk.

I boken Temperering og renstemming (1948) beskriver Groven ulike stemmingssystemer, og i Renstemningsautomaten (1968) forklarer han prinsippene for sin tonevalgautomat. Grovens teoretiske og praktiske befatning med renstemmingsproblematikken vakte internasjonal oppmerksomhet. I årevis brevvekslet han med europeiske musikkteoretikere og fikk besøk av komponister og musikere, blant dem legen, teologen og organisten Albert Schweitzer.

Som spillemann, forsker og komponist i en og samme person kom Eivind Groven til å fungere som brobygger mellom to kulturtradisjoner i Norge. I tillegg rev han ned flere stilistiske barrierer i selve sin komposisjonsstil. Slåttemusikkens knoppskytingsprinsipp kunne i en symfonisk kontekst virke formfornyende og etablerte en reell kommunikasjon mellom folkemusikk og såkalt kunstmusikk. For Groven handlet det ikke om estetiske doktriner om folkloristikk, men om musikalsk morsmål forent med personlig egenart. Parolen “tilbake til røttene” var totalt uaktuell. Groven kom derimot ifølge Klaus Egge “vassende rett opp fra kildene”. Geirr Tveitt mente for øvrig at det inngående kjennskapet til norsk folkemusikk gjorde Groven fri i forhold til sin egen herkomst. Vel er den norske tradisjonen nærværende i Grovens verker, hevdet Tveitt, men han selv som personlighet er sterkere: “Stilen er grovensk.” Dermed ble det aldri tale om lån av folkemusikalske klisjeer, om isolasjonisme eller om å skru utviklingen tilbake. Tvert imot var han som komponist, folketoneinnsamler og vitenskapsmann vel så mye i pakt med europeiske strømninger og det nye.

Eivind Groven bidrog i sine komposisjoner til musikalsk fornyelse på det klanglige og det formelle område, og den voksende kunnskap i flere land om andre skalasystemer enn det 12-tempererte skjerper interessen for det store nybrottsarbeid han nedla i utviklingen av de renstemte orglene. Grovens utgangspunkt for å konstruere disse instrumentene var akustiske fenomener i hans eget lands folkemusikk. Men renstemmingsproblematikken er universell. I samtiden kunne polemikken mellom ulike retninger i musikklivet stenge for en slik forståelse. I ettertid er det berettiget å åpne for en vurdering av Grovens arbeid i et internasjonalt perspektiv.

Verker

Et utvalg

  • Mer fullstendig verkfortegnelse finnes hos Norsk musikkinformasjon, Oslo

Komposisjoner for orkester

  • Brudgommen, for soli, kor og orkester, op. 16, 1933
  • Mot ballade, for kor og orkester, op. 20, 1933/1952
  • Renessanse. Symfonisk dikt, op. 24A, 1935
  • Historiske syner, op. 25, 1936
  • Symfoni nr. 1. “Innover viddene”, op. 26, 1938/1951
  • Fjelltonar, op. 27, 1938
  • Ivar Aasen suite, op. 33, 1946
  • Symfoni nr. 2. “Midnattstimen”, op. 34, 1946
  • Klaverkonsert nr. 1, op. 39A, 1949
  • Hjalarljod. Ouverture, op. 38, 1950
  • Symfoniske slåttar, nr. 1, op. 43, 1956
  • Soga um ein by, op. 44A, 1957
  • Draumkvæe, for soli, kor og orkester, op. 51, 1963
  • Faldafeykir. Symfoniske slåttar, nr. 2, op. 53, 1967, m.m

Korverker

  • Til Sylvan, for mannskor, 1932
  • Olav Liljukrans, 1960
  • Margjit Hjukse. Norsk folkevise, for soli, kor og hardingfele, 1964, m.m

Andre verker

  • Solstemning, for fløyte og klaver, 1948
  • Laling og sull, for fløyte og klaver, 1949
  • mange romanser, diverse orgelverker og klaverstykker m.m

Trykte publikasjoner

  • Naturskalaen. Tonale lover i norsk folkemusikk bundne til seljefløyta, 1927
  • Temperering og renstemming, 1948
  • Renstemningsautomaten, 1968
  • Eskimomelodier fra Alaska, transkripsjoner av og kommentarer til Helge Ingstads lydopptak fra Nunamiut, 1956

Upublisert materiale

  • Brev, musikkmanuskripter og artikkelutkast i Eivind Grovens institutt for renstemming, Oslo
  • musikkmanuskripter og kopier i Norsk musikkinformasjon, Oslo, og i Norsk musikksamling, NBO

Innspillinger (et utvalg)

  • “Som symra rein og blå”. Eivind Grovens reinstemte orgel, 1999
  • Piano Concerto. Symphony no. 2, 1993
  • Hjalarljod. Draumkvædet – for soloists, choir and orchestra, 1988
  • Eivind Groven med hardingfele og seljefløyte, 1981/1986
  • Margjit Hjukse, 1993
  • Margjit Hjukse. Brudgommen, 1964

Lydopptak

  • L. Y. Daliot: Samtaler med Eivind Groven 1969–71. Norsk folkemusikksamling, UiO
  • NRK
  • Norsk lydarkiv, NBO
  • NBR

Kilder og litteratur

  • I. Bengtsson (red.): Modern nordisk musik. Fjorton tonsättare om egna verk, Stockholm 1957
  • F. Benestad: “Komponisten, folketoneeksperten, vitenskapsmannen Eivind Groven i samtale med Finn Benestad”, i Norsk musikktidsskrift, nr. 4, 1971, s. 135–144
  • O. Fjalestad (red.): Eivind Groven. Heiderskrift til 70-årsdagen 8. oktober 1971, 1971
  • G. Tveitt: “Den skapande kunstnaren”, i Eivind Groven. Heiderskrift til 70-årsdagen 8. oktober 1971 se ovenfor, s. 128–136
  • T. Kvifte: Om variabilitet i fremføring av hardingfeleslåtter – utkast til en analysemodell, upubl. mag.avh., Universitetet i Oslo, 1978 (rev. utg. i Skriftserie fra Institutt for musikk og teater, UiO, 1994)
  • A. J. Kydland: “Eivind Grovens 1. symfoni – en studie i hans metamorfoseteknikk”, i Dansk årbog for musikforskning nr. 14 (1983), København 1984, s. 97–113
  • B. Aksdal: “Innsamling og institusjonalisering”, i B. Aksdal og S. Nyhus (red.): Fanitullen. Innføring i norsk og samisk folkemusikk, 1993, s. 317–341
  • R. Sevåg: “Toneartsspørsmålet i norsk folkemusikk”, i B. Aksdal og S. Nyhus (red.) (se ovenfor), s. 342–376
  • D. L. Code: “Pianoets elfenbensbur”, upubl. art., Kalamazoo, Mich./Oslo 1998
  • A. J. K. Lysdahl: “– i den gryende morgentime –. Eivind Grovens arbeid med det renstemte orgelet i historisk perspektiv”, i Norsk kirkemusikk 4/1999, s. 5–13 og 5/1999, s. 5–15

Portretter m.m.

Kunstneriske portretter

  • Maleri av Birgit Abrahamsen, 1920-årene; Eivind Grovens institutt, Oslo
  • Gipsstatuett av Gunnar Janson (Eivind Groven med hardingfele), 1920-årene; p.e
  • Maleri av Dagfin Werenskiold, 1930-årene; Eivind Grovens institutt, Oslo
  • Bronsefigur (Jesus-skikkelsen på toppen av hovedportalen i Oslo Domkirke, som Groven var modell for) av Dagfin Werenskiold, 1937
  • Maleri av Olav Bjørgum (Eivind Groven ved orgelet), 1960-årene; p.e
  • Byste (bronse) av Betzy Gude, 1970-årene; Norsk komponistforening, Oslo
  • Byste som over (gips); Eivind Grovens institutt, Oslo

Fotografiske portretter

  • Portretter ved Eivind Grovens institutt, i Billedsamlingen, NBO og hos Billedsentralen, Oslo