Einar Gerhardsen

Norsk politiker. Foreldre: Rodemester i Veivesenet Gerhard Olsen (1867–1949) og Emma Hansen (1872–1949). Gift 1932 med Werna Julie Koren Christie (6.8.1912–11.1.1970), datter av agent Johan Werner Koren Christie (1879–1918) og Klara Rønning (f. 1889). Bror av Rolf Gerhardsen (1902–71); far til Rune Gerhardsen (1946–).

Einar Gerhardsen var arbeidergutten som ble partiformann for Arbeiderpartiet i 20 år, som satt som statsminister i lengre tid enn noen annen her i landet – til sammen 17 år – og som i ettertid ble betraktet som Norges betydeligste politiker på 1900-tallet.

“Han hadde Johan Sverdrups betagende appell til enhet og samhold. Og Frederik Stangs evne til å overtale den enkelte. Og han hadde Søren Jaabæks organisatoriske talent. Alt dette samlet gir en statsmann av mektige dimensjoner,” har historikeren Jens Arup Seip sagt. Selv sa Gerhardsen: “Jeg er så lite innfløkt og vanskelig som noen kan være.”

Bakgrunnen var i hvert fall vanlig nok. Einar Gerhardsen vokste opp som ett av fire barn i en arbeiderfamilie i Kristiania. Faren arbeidet ved Veivesenet, der han til slutt ble rodemester. Einar fulgte i farens fotspor. Etter en heller middels folkeskoleeksamen og mer tilfeldige jobber ble han 1915 anleggsarbeider i Veivesenet i Kristiania, og 1920 ble han formann i Veivesenets arbeiderforening.

Einar Gerhardsen kom tidlig med i Arbeiderpartiets ungdomsorganisasjon, der han 1919 ble valgt inn i sentralstyret. Der ble han sittende til 1926 og var i en periode nestformann og formann.

1922 tok Gerhardsen fatt på sin lange periode som lønnet tillitsmann, først som sekretær i Norsk Kommuneforbund og fra 1923 som partisekretær i Det norske Arbeiderparti. I perioden 1925–36 var han sekretær i Oslo Arbeiderparti og 1936–39 nestformann. 1936 ble han igjen landssekretær i partiet og 1939 nestformann. I tidsrommet 1932–45 var han medlem av bystyret og formannskapet i Oslo, 1938–40 varaordfører og i august 1940 og mai–juni 1945 ordfører.

I juli 1940 ble Gerhardsen valgt til partiformann; 1945 ble han igjen valgt til formann, og frem til 1965 ble han regelmessig gjenvalgt. Han var statsminister i fire regjeringer – samlingsregjeringen 1945 og arbeiderpartiregjeringene 1945–51, 1955–63 og 1963–65, og han var valgt som stortingsrepresentant for Oslo 1945–69, leder av partiets stortingsgruppe 1951–55 og stortingspresident 1954–55. Han var dessuten medlem i partiets sentralstyre fra 1923 til 1969. Etter at han sa fra seg sine offisielle verv, fortsatte han å være en aktiv og engasjert deltaker i det politiske liv, med mer enn én finger med i spillet ved viktige korsveier for Arbeiderpartiet.

Einar Gerhardsens liv kom i stor grad til å dreie seg om politikk, fra han som 17-åring tok til å gå på møter i Arbeiderpartiets ungdomsbevegelse. Da var han en tilbakeholdende og sjenert gutt, som alltid satte seg på bakerste benk, og som gikk straks kaffen skulle serveres og praten begynne. Men han ønsket å gjøre noe for å forandre og forbedre arbeidsfolks kår og få slutt på det han opplevde som urettferdighet og nedverdigende behandling. I et tilbakeblikk sa Gerhardsen om de såkalte “fine” og deres nedlatende holdning: “Jeg minnes en følelse av maktesløshet, der en kunne gråte fordi en ikke kunne slå de der – ned. Og så måtte en bare knytte nevene i trass og bestemme seg for at dette skulle før eller siden bli annerledes.”

De levevilkårene og maktforholdene Einar Gerhardsen lærte å kjenne, førte imidlertid ikke uten videre og av seg selv til bestemte holdninger. Hans samfunnssyn og politiske innstilling ble formet i møtet med ulike personer og miljøer og derigjennom også med språklig uttrykte begreper og forestillinger. Her avtegner det seg to etapper; den første kan kalles hans “revolusjonære” periode. I hjemmet ble grunnlaget lagt av en far som var fagforeningsmann og aktiv sosialdemokrat, riktignok av den gamle og utpreget reformistiske skole. I Arbeiderpartiets ungdomsbevegelse møtte han imidlertid fordømmelsen av det borgerlige samfunnet i et langt hardere og mer aktivistisk språk, med visjoner om “oprørsdagens ragnarok”, om “folkets domstol som tømres … guillotinen som reises paany”. Her møtte han også revolusjonær sosialistisk teori, uten at han selv noen gang ble en utpreget teoretiker. Den russisiske revolusjonen ble for unge, radikale arbeidere som Einar Gerhardsen symbol, eksempel og krav til handling. Ennå høyt opp i alderdommen var han preget av ærefrykten for det revolusjonære Russland og for Lenin som revolusjonær helt.

Likevel utviklet Gerhardsens holdning til eksporten av den russiske revolusjonen seg gjennom ambivalens til motstand. Han kom fra 1918 med i Martin Tranmæls politiske vennekrets, og ble Tranmæls yndling og disippel. Tranmæl stod for en folkelig revolusjon, en helt annen visjon om samfunnsomveltning enn de russiske bolsjevikenes statskupp og sentralisme. Hans tale pekte mot en revolusjonær utvikling som ville begynne i det små. Oppgaven var å få satt denne prosessen i gang, anspore til lokale aksjoner og konfrontasjoner, som så skulle få utvikle seg i retning av et revolusjonært klimaks.

Einar Gerhardsen kunne nok vakle mellom slike visjoner og det russiske forbildet, men han falt i praktisk politikk alltid ned på Tranmæls side. Slik var det også ved partisplittelsen 1923, da Tranmæl-fløyen sikret seg makten i Arbeiderpartiet, mens de Moskva-tro dannet Norges Kommunistiske Parti. Det som gir en bevegelse styrke og kraft, er “den frivillige hengivenhet”, sa Gerhardsen; man gjør ikke revolusjon med “blinde frelsessoldater”.

Drømmer og håp gikk sammen med mer håndfaste forberedelser til revolusjon. Særlig synes det i 1921 å ha foregått et ganske omfattende, men ikke lett gjennomskuelig undergrunnsarbeid, der Einar Gerhardsen var en ikke uviktig brikke. Utad gjorde han seg mest bemerket da han under avslutningen av storstreiken i juni 1921 kløv opp på en lastebil og holdt en voldsom tale utenfor Aftenpostens lokaler; neste gang arbeiderne gikk til kamp, skulle de ta med seg dynamitt, skal han ha sagt.

I årene som fulgte, var Gerhardsen den utrettelige partiarbeideren og organisatoren, men også agitator og oppvigler. Flere ganger ble han tiltalt og straffet. 1924 ble han dømt til 75 dagers fengsel for å ha vært med på å oppfordre til militærstreik. Senere ble han blant annet dømt for å ha oppfordret til tyveri av matvarer; han hadde i en tale sagt til streikende arbeidere at de burde gå hjem til “vestkantfamiliene” for å be om mat. Det måtte bli mer aktivitet i kampen, var Gerhardsens budskap: “Den hensynsløshet vi møter, krever også hensynsløs kamp fra vår side.”

Einar Gerhardsen var nok et følelsesmenneske, men rollen hans som oppvigler var først og fremst bestemt av politiske oppfatninger og ambisjoner – det gjaldt å oppildne det hat mot uretten og få satt i gang den bevegelsen av konflikter og konfrontasjoner som måtte være en nødvendig inngang til en revolusjonær prosess. Som et permanent urosentrum samlet han fra 1925 omkring seg en “arbeids- og kampgruppe”, som til dels var militært organisert. Til 1. mai dette året fikk han for eksempel laget “demonstrasjonsmerker av en slik art at politiet ville gripe inn for å konfiskere dem”, samtidig som han utpekte en gruppe som skulle ta opp kampen mot politiet.

Det siste utfallet mot det borgerlige samfunn som skaffet ham dom og fengselsstraff, var “fyll fengslene”-aksjonen 1927. Gerhardsen med flere oppfordret da de arbeidsledige til å gå inn i forretninger, ta mat til livets opphold og deretter sone sin straff i fengsel – “det eneste tilholdssted som enda står tilbake for de ulykkeligste i samfunnet”. Det var en aksjon som i klartekst demonstrerte svakheten og håpløsheten i Gerhardsens revolusjonære ambisjoner.

Den revolusjonære retorikken lot seg ikke oversette til praktisk handling i 1920-årenes Norge, der arbeidere flest var bundet opp av hevdvunnen rett og moral og oppfattet det parlamentariske demokratiet som en legitim styreform. Samtidig åpnet det seg utsikter til å erobre makten gjennom stortingsvalg og parlamentarisk virksomhet. Det gav forutsetninger for den andre etappen i Gerhardsens politiske utvikling. Han var dessuten preget av lærdommer fra Europa; han fryktet den fremvoksende fascismen, og han beundret sosialdemokratenes reformarbeid i Wien, som han kjente fra kortere opphold 1927 og 1929–30.

Gerhardsen svingte fra en “revolusjonær” til en “reformistisk” posisjon, men langsommere og mer motvillig enn de fleste. Først med partilandsmøtet 1933 kan vi med sikkerhet plassere ham på den “reformistiske” siden, som knyttet innføringen av sosialismen til parlamentariske valg og vedtak. Klarest trådte det nye frem gjennom språket, fra revolusjonær til demokratisk og fedrelandssinnet retorikk. Men han var stadig preget av forestillingen og ambisjonene om arbeiderstyre og sosialisme, og det parlamentariske demokratiet fremstod som middelet, ikke målet. For arbeidernes sak og for sitt parti ofret han gladelig livet; det parlamentariske demokratiet kunne han lettere avskrive. Dette skulle særlig vise seg i krigens første fase.

For Gerhardsen selv stod krigen i ettertid som hans viktigste formende opplevelse. Det begynte imidlertid med en blindvei. I juni 1940 kom Gerhardsen tilbake til det okkuperte Norge, etter å ha fulgt regjeringen til Tromsø og deretter Tranmæl og andre til Sverige. Han lot seg velge til partiformann av landsstyret, og som partileder forsøkte han å få til en samling av det norske politiske miljøet med tanke på å komme frem til en ordning med tyskerne.

En slik ordning ville innebære å sette til side regjeringen Nygaardsvold og det parlamentariske demokratiet, og opprette et nytt norsk styre med en sterk regjeringsmakt. Det skulle virke for sosial rettferdighet og for “et økonomisk system som setter samfunnets fellesinteresser framfor alle profitt-, klasse- og gruppeinteresser”, som han skrev i et notat. Samtidig ble det nødvendig å akseptere et “nært samarbeid med Tyskland”. Det var et fremstøt som grodde ut av troen på at krigen var tapt – i hvert fall på kort sikt. Det gjaldt derfor å sikre vitale materielle og politiske interesser, herunder å hindre at norske nazistiske krefter fikk innflytelse i styringen av landet.

En større og mer varig innvirkning på Gerhardsens politiske utvikling fikk hans kontakt med hjemmefronten og senere med fangemiljøet i konsentrasjonsleiren Sachsenhausen. Dette fullførte den andre store etappen i hans politiske utvikling, som munnet ut i en “folkefrontstrategi” for det frie Norge: Landet skulle bygges opp i et samarbeid mellom arbeiderbevegelsen og vennligsinnede borgerlige krefter, med kjerner i Arbeiderpartiet og hjemmefrontmiljøet. Det innebar nok en viss moderasjon og kompromissvilje fra Arbeiderpartiets side, men først og fremst at de borgerlige kreftene anerkjente arbeiderbevegelsens sentrale mål om økonomisk styring og sosial rettferdighet. Det ville sikre en fredelig utvikling i sosialistisk retning, noe som i siste instans ville lede frem mot et sosialistisk samfunn. Gerhardsen var også inne på tanker om å begrense partienes antall til to eller tre, med sikte på at det politiske livet ville bli behersket av et bredt reformparti med Arbeiderpartiet som kjerne.

Utrolig nok overlevde Gerhardsen krigen. Han var fra høsten 1940 den kanskje mest sentrale motstandsmannen i landet, men unnlot likevel å flykte under unntakstilstanden i september 1941. At han ble arrestert, kan ikke ha kommet som noen overraskelse. Sannsynligvis skulle han ifølge de opprinnelige planene ha blitt henrettet. Han kom i stedet på Grini, og ble våren 1942 sendt til Sachsenhausen. Også her fremstod han som en lederskikkelse, avholdt for sin uselviske innsats for å hjelpe andre. 1944 synes det å ha foreligget en hemmelig dødsdom over ham. En gestapooffiser i Norge, med kontakter inn i hjemmefrontmiljøet, fikk høsten 1944 hentet ham hjem og plassert ham på Grini. Her stilte han seg i spissen for et forberedende arbeid med tanke på å stake ut den politiske kursen for etterkrigstidens Norge.

“Altså, jeg har i grunnen aldri likt å stå sånn i offentlighetens rampelys,” sa Gerhardsen senere, “… akkurat det der å bli statsminister eller noe sånt, det hadde jeg egentlig aldri tenkt”. 1945 arbeidet han for at Paal Berg skulle bli statsminister – som den perfekte gallionsfigur i en regjering der arbeiderbevegelsens folk skulle være i mindretall, men utgjøre det politiske tyngdepunktet. Da Berg trakk seg, ble Gerhardsen presset til å ta over. Hans regjering ble i formen en samlingsregjering av de politiske partiene, i praksis en koalisjon mellom Arbeiderpartiet og ledere fra hjemmefronten. For dem som etter frigjøringen tok over styringen i Arbeiderpartiet, var Gerhardsen den selvskrevne statsministerkandidat, med sin status som partiformann, sin bakgrunn som krigshelt, sin evne til å ordne opp i vanskelige situasjoner og sine politiske oppfatninger. Kanskje var han den eneste som kunne utfordre og sette til side statsminister Nygaardsvold, som Gerhardsen og hans venner oppfattet som en klamp om foten, både med tanke på oppslutning i folket og den nye politiske kursen.

Selv om Gerhardsen ble statsminister, innebar ikke det at han uten videre fikk sin politiske vilje igjennom. Etter Arbeiderpartiets valgseier høsten 1945 måtte han danne en ren arbeiderpartiregjering, enda han selv helst ville fortsette med en bredt sammensatt “folkefrontregjering”. Hans ønske om samling med Kommunistpartiet ble forpurret av sterke krefter innen begge partier, og hans håp om og tro på et samarbeid med næringslivet slo ikke til.

Gjenoppbyggingen av landet, men også en gradvis utvikling i sosialistisk retning, stod sentralt for Gerhardsen. Han forsøkte å sette i verk praktiske ordninger for statlig kontroll over næringslivet og medbestemmelse for arbeidere og andre ansatte i bedriftene. Det var ikke meningen å rokke ved den private eiendomsretten, men å gi grunnlag for styring av økonomien gjennom folkevalgte organer – noe som i praksis ville si organer opprettet og kontrollert av Arbeiderpartiet. Denne målsettingen ble bare innfridd et stykke på vei, og utviklingen stoppet snart opp. Det hadde sammenheng med motstand i næringslivet, med manglende oppslutning i egne rekker og med hovedtrekk i den internasjonale utviklingen.

Den internasjonale splittelsen i en øst- og en vestblokk etter krigen tvang Gerhardsen til å velge side. Riktignok ønsket han å unngå et slikt valg og i hvert fall konsekvensene av det. Gerhardsen og hans regjering strittet til å begynne med imot Marshall-hjelpen og opprettelsen av en ny organisasjon for økonomisk samarbeid i Europa (OEEC). Bakgrunnen var at dette ville gjøre det umulig med en fortsatt detaljregulering av utenrikshandelen og dermed undergrave regjeringens styringsambisjoner. Også i sikkerhetspolitikken ønsket Gerhardsen å stå uavhengig av blokkene. Han arbeidet intenst, til dels i opposisjon mot sin egen regjering, for et nordisk forsvarssamarbeid, som i formen skulle være nøytralt, men likevel ha underforståtte bånd til Vesten. Da det viste seg umulig å holde seg utenfor blokkpolitikken, holdt imidlertid Gerhardsen fast på at Norge hørte hjemme i den vestlige verden. Dette gjaldt både for Marshall-hjelpen 1947 og for medlemskapet i Atlanterhavspakten 1949.

Denne politiske utviklingen dannet bakteppet for Gerhardsens beslutning 1951 om å trekke seg tilbake som statsminister og overlate plassen til Oscar Torp. Det er ingen grunn til å tvile på hans ord om at det var personlige, ikke politiske, grunner til avgangen – om vi tenker på dagsaktuelle politiske problemer. Hans begrunnelse var ikke at han var “trett”, slik myten vil ha det til, men “en personlig belastning og påkjenning som en ikke kan holde ut i alt for lang tid”. I økende grad kom han til å mistrives i rollen som statsminister. Senere beskrev han det som “en slags uro, en angst for å bli fanget inn i et miljø jeg egentlig ikke hørte hjemme i”. Dette synes også å ha hatt sammenheng med en følelse av å bevege seg bort fra sine røtter og forankringen i en radikal arbeiderbevegelse. Kanskje kunne han ikke lenger med god samvittighet ta ansvaret for den politikken som ble ført, men ønsket i stedet å påvirke den politiske kursen gjennom en sterkere innsats som partiformann.

Likevel stod Gerhardsen foran sin lengste periode som statsminister. Han overtok roret igjen 1955, etter at regjeringen Torp hadde møtt motbør i egne rekker, også fra Gerhardsen, både på det økonomiske og på det utenriks- og forsvarspolitiske området. På begge områder kan Gerhardsens inntreden sies å ha ført til en noe mer venstreorientert kurs. Han maktet imidlertid ikke å forhindre splittelsen av Arbeiderpartiet og dannelsen av Sosialistisk Folkeparti 1961, og dermed tapet av flertallet ved stortingsvalget samme år. Gerhardsen fortsatte som leder for en mindretallsregjering inntil den ble felt på Kings Bay-saken 1963. Etter et kortvarig borgerlig mellomspill dannet han samme år på ny en mindretallsregjering. Etter valget 1965 måtte han imidlertid overlate regjeringsmakten til en borgerlig koalisjonsregjering, og samme år trakk han seg tilbake som partileder.

Perioden 1945–65 kalles gjerne Gerhardsen-perioden; så sterkt satte han sitt preg på etterkrigstiden i Norge. Først og fremst gjorde han det gjennom språk og stil. Han gav uttrykk for og ble symbolet for en ny tids krav og forhåpninger. Hans enkle verdighet og appell til fellesskap og samarbeid vant gjenklang i store deler av folket. Samtidig kom Gerhardsen for mange til å representere dyder og kvaliteter som var spesielt knyttet til arbeiderklassen. Kanskje kan man si at Einar Gerhardsen kom til å fremstå som et symbol på en klasses lengsler etter likeverd og frihet. Det var en appell som først og fremst må ha truffet hans egen generasjon og generasjonen fra den første etterkrigstiden.

Gerhardsen er kalt velferdsstatens far. Det er treffende i den forstand at han stod i spissen for statsstyret i en periode med sterk økonomisk vekst, økende velstand for folk flest og grunnleggende sosialpolitiske reformer. Den materielle velferden stod alltid i sentrum for Gerhardsen, som selv i sin oppvekst var blitt preget av mangel på mat og klær. “Heller enn gater av gull ville vi ha god mat,” skrev han i et tilbakeblikk.

Hans politiske visjon gikk likevel ut over det som kan kalles velferdsstaten. Målet var sosialismen, uten at han noen gang forsøkte å finne omfattende og konkret uttrykk for hva det skulle innebære. Og politikken måtte alltid peke “i sosialistisk retning”. Det var et synspunkt han holdt fast på og agiterte for helt inn i sine siste leveår. I sin politiske tenkning var han først og fremst knyttet til idealene fra 1920-årene, med vekt på å skape et nytt grunnlag for økonomisk styring gjennom en form for rådssystem og på folkelig medbestemmelse og råderett over egen arbeidsplass. Men viktigere enn formene var at politikken ble ført ut fra et prinsipielt og moralsk forankret grunnsyn. Som partiformann advarte han stadig mot å glemme bevegelsens ideologiske grunnlag.

Gerhardsen var personlig mer radikal enn den politiske kursen hans regjeringer kom til å følge; han ønsket å være et samlende midtpunkt og å finne frem til standpunkter som flest mulig kunne godta. Til dels lå dette i rollen som partileder. Men han var også opptatt av ikke å fjerne seg fra grunnplanet i arbeiderbevegelsen. Da han 1922 gikk over fra å være arbeider til fagforeningsfunksjonær, skrev han et brev til seg selv om at han “alltid måtte være trofast mot de arbeidere som utgjør grunnstammen i arbeiderbevegelsen”. Det var et brev han stadig hadde i tankene og omtalte i sine memoarer. Slik forholdene utviklet seg i 1950- og 1960-årene, kom dette til å virke som en bremse for radikale fremstøt. Gang på gang fremhevet han at en ikke måtte gå fortere frem enn at folk kunne følge med. Under den bitre EF-striden i begynnelsen av 1970-årene forsøkte Gerhardsen som tidligere å virke samlende, ved å påta seg rollen som brobygger innad i partiet.

Hva var mer spesielt Gerhardsens eget bidrag til politikken? Hva ville ha vært annerledes uten ham som statsminister? To forhold kan trekkes frem: Han var mer innstilt på å regulere det økonomiske livet enn de fleste andre i partiledelsen; det ble en tydelig dreining fra å satse på markedsmekanismene til større vekt på regulering da Gerhardsen overtok etter regjeringen Torp 1955. Særlig kom han til å utforme en spesiell form for korporativt samarbeid i tariff- og inntektspolitikken, der han selv fremstod som formidler mellom partene og “dirigent” for helhetsløsninger som skulle passe inn i den generelle økonomiske politikken.

I utenriks- og sikkerhetspolitikken hadde han til dels avvikende meninger fra flertallet i partiledelsen, noe som lå bak det anspente forholdet til partisekretær Haakon Lie fra 1956. Gerhardsen var preget av frykten for en ny verdenskrig, der også Norge kunne bli trukket inn. Han mente at den eneste måten dette kunne forhindres på, var at de to blokkene nærmet seg hverandre: Vesten måtte bli mer sosialistisk, østblokken mer demokratisk. I praktisk politikk ble det dermed viktig å minske avstanden og få til forsoning mellom øst og vest. Spesielt var han opptatt av farene ved atomopprustning og av å unngå å utplassere atomvåpen på norsk jord. Med en annen statsminister enn Gerhardsen i tiden fra 1955 til 1965 er det mulig at Norge ville ha tatt imot og utplassert atomvåpen.

Så vel personlig som i politikken var Gerhardsen knyttet til sin oppvekst og sine erfaringer som arbeiderungdom. Han følte seg, som han selv sa i et intervju 1971, stadig som arbeider. Og han holdt bevisst fast på arbeiderpreget; han var statsministeren som ville leve, oppføre seg og tenke som en vanlig arbeider. Han dyrket en enkel og alminnelig livsstil og holdt fast ved etablerte tradisjoner som turer og hytteliv. Gerhardsen opptrådte gjerne i lokale partiforsamlinger og søkte kontakt med partifeller på grunnplanet. Det gav ham en kontaktflate “nedover” som neppe noen annen partileder og statsminister i Norge har hatt. Men han kunne også bruke sitt veldige kontaktnett på en måte som kunne virke manipulerende.

Einar Gerhardsen var i utpreget grad et politisk menneske; det aller meste i hans liv og virke dreide seg om politikk. I yngre år var vennekretsen omkring Tranmæl og samværet i tilknytning til politiske møter hans faste holdepunkter, og han forble lenge ugift. 1932 giftet han seg med Werna. De fikk tre barn: Torgunn 1934, Truls 1937 og Rune 1946. I 1950- og 1960-årene var det i deler av Arbeiderpartiet en viss engstelse for at Werna skulle få for stor innflytelse på ektemannens politikk. Bekymringen gjaldt særlig hennes åpenbare interesse for Sovjetunionen og hennes omgang med sovjetiske representanter, som også gjorde at hun ble satt under overvåking. Einar Gerhardsen benektet alltid at Werna hadde noen spesiell innflytelse på hans arbeid som statsminister, noe som bekreftes av dem som kjente familien godt.

I den siste delen av sitt offentlige liv skrev Einar Gerhardsen sine memoarer, og som sterkt etterspurt foredragsholder viste han at evnen til å nå frem til folk var i behold. 1972 fikk han landets høyeste sivile utmerkelse, Borgerdådsmedaljen i gull. Han døde 1987, vel 90 år gammel, og er begravd på Vestre gravlund i Oslo.

Verker

  • Tillitsmannen, 1931
  • Fellesskap i krig og fred. Erindringer 1940–1945, 1970
  • Samarbeid og strid. Erindringer 1945–55, 1971
  • I medgang og motgang. Erindringer 1955–65, 1972
  • Unge år. Erindringer fra århundreskiftet til 1940, 1974
  • Mennesker og politikk. Erindringer 1965–78, 1978

Kilder og litteratur

  • F. Olstad: Einar Gerhardsen – en politisk biografi, 1999
  • personarkiv i Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek

Forfatter av denne artikkelen

Det er det gjort 0 endringer i denne artikkelens nettversjon.