Edith Øberg

Forfatter. Foreldre: Disponent, skomakermester Carl Julius Øberg (f. 1862) og Emma Ryhr (f. 1872). Gift 31.5.1938 med forfatter Hans Christian Lyche (14.4.1885–18.6.1958; se NBL1, bd. 8), sønn av agent Edvart Eilert Lyche (1836–1907) og Anette Cisilie Jacobsen (1853–1926).

Edith Øbergs forfatterskap hører til mellomkrigstidens mer spennende. I dag er hun en nærmest glemt forfatter, skjønt det er skrevet en håndfull hovedoppgaver om henne det siste tiåret.

Hun ble født i Sverige av svenske foreldre, men familien flyttet til Norge, og hun vokste opp på Rodeløkka i Kristiania. Etter folkeskole og fortsettelsesskole begynte hun på studier i språk, sang og musikk. Hun debuterte som sangerinne 1915, men det ble etter hvert skrivingen som skulle interessere henne mest.

Den litterære debuten kom 1916 med brevromanen Pr. korrespondance, som fikk relativt god omtale, men det var først med sin tredje roman, Boblen, at hun fikk et slags gjennombrudd. Kritikerne fremhevet hennes gode iakttakelsesevne og underfundige humor. Den ble fulgt av Skum. Disse to henger sammen, og slike parromaner var typisk for forfatterskapet. Like typisk for Øbergs bøker var temaet forholdet mellom to dypt forskjellige jenter – i disse bøkene er det Gudrun fra Oslo øst og Berit fra et pent borgelig hjem på vestkanten. Den ene forguder den andre, men mellom dem kommer gutten Leif. Når folk antyder et lesbisk forhold mellom venninnene, avbryter Berit forholdet, og Gudrun bryter sammen. I Skum er det Leif som klarer å få Gudrun på bena igjen.

Romanen Vesla. Historien om en barneforelskelse er på mange måter kontroversiell i tematikken. Ungjenta Vesla har mistet sin far. Hun forelsker seg i den 50 år gamle malerprofessoren Ginne. Den store aldersforskjellen gjør forholdet deres noe ømtålig. Dristig er også skildringene av Veslas erotiske oppvåkning.

Under pseudonymet Lita skrev Øberg 1929–39 fire romaner som stilistisk markerer en dreining mot triviallitteraturen. Bøkene skildrer på en underholdende måte frigjorte kvinners dragning mot det annet kjønn. Stilen er nærmest petitjournalistisk. Nye samlivsformer blir til tider parodiert, og ofte er de kvinnelige personenes erotiske tilnærminger mot mannen relativt vågale. Litt psykoanalyse ble det også plass til. Bøkene var i sin samtid svært populære.

Til tross for store salgstall vendte Øberg med sine tre siste romaner tilbake til den mer seriøse litteraturen. Det er disse som nok er de kunstnerisk mest betydelige. Mann i mørke er et slags trekantdrama, der Øberg bruker mye psykoanalytisk teori. Bjørg, en av tre hovedpersoner, konfronteres med sin egen fortid, og her finnes også antydninger av et fortrengt lesbisk forhold mellom bokens to kvinner. Interessant er også bruken av en retrospektiv teknikk i romanen.

Denne teknikken videreutvikler hun i parromanene Innvielse og Den hvite poppelen. Også her følger vi to svært ulike venninner fra barndom til moden alder. Tove er den fattige, impulsive og følsomme, mens den rike Anne Marie fremstår som den rolige, balanserte og analytiske. Hun utdanner seg til lege og hjelper Tove gjennom to aborter. Disse viser seg imidlertid bare å være innbilte svangerskap. Anne Marie røper aldri denne hemmeligheten for Tove. Under krigen ødelegges deres forhold, og Tove dør. Anne Marie føler hun har skyld i Toves altfor tidlige bortgang. Opprinnelsen til Anne Maries skyldfølelse avsløres helt mot slutten av romanen; hun har siden de var 13 år kjempet med å fortrenge tankene om at hun smittet Tove med hjernehinnebetennelse, til tross for at legefaren gjentatte ganger forsikret henne om at dette ikke kunne være mulig.

Edith Øbergs bøker var nyskapende i både tema og innhold. Hennes utstrakte bruk av dramaets retrospektive teknikk driver romanens handling fremover, og hun bryter tradisjonen med ensidig å skildre forholdet mellom mann og kvinne. Ved sin intelligente bruk av psykoanalytisk teori var hun kanskje den forfatter som maktet å mane frem de klareste bilder av den moderne intellektuelle kvinne.

Verker

  • Pr. korrespondance, 1916
  • Romanen, 1918
  • Boblen, 1921
  • Skum, 1922
  • Vesla. Historien om en barneforelskelse, 1926
  • Med skjell på halen (under pseud. Lita), 1929 (dansk utg. En moderne havfrue, København 1936)
  • Min knapphullsblomst (under pseud. Lita), 1931
  • Imorgen er idag igår (under pseud. Lita), 1932 (svensk utg. Stockholm 1933)
  • Mann i mørke, 1939 (ny utg. 1991)
  • Undskyld – i hvilken måned er De født? (under pseud. Lita), 1939
  • Innvielse, 1940
  • Den hvite poppelen, 1945

Kilder og litteratur

  • HEH, flere utg. 1950–64
  • NLH/Bull, bd. 6, 1955, s. 395–396
  • NLH/Beyer, bd. 5, 1991 (4. oppl.), s. 353
  • I. Engelstad m.fl: Norsk kvinnelitteraturhistorie, 1989, s. 217–222
  • O. Reset: Edith Øberg. “– å vinne seg selv”, h.oppg, UiT, Trondheim 1986
  • H. K. Lunde: Edith Øbergs seks “ungpike-romaner”, h.oppg. UiO, 1991
  • J. Broese van Groenou: Fantasi og handling. En analyse av Edith Øbergs Mann i mørke (1939) i lys av moderne fortelleteori, h.oppg. Universiteit van Amsterdam, Amsterdam 1992
  • M. Troberg: Begjæret og døden. En psykoanalytisk lesning av Edith Øbergs 'Mann i mørke', h.oppg. UiO, 1995
  • H. Benjaminsen: Edith Øbergs Mann i mørke (1939). Ein lesning i lys av psykoanalytisk teori, h.oppg. NTNU, Trondheim 1996
  • C. Bratsberg Øye: Afrodites smil. På sporet av kvinnelighetens gåte i Edith Øbergs Innvielse og Den hvite poppelen, h.oppg. NTNU, Trondheim 2000
  • N. Sandtorv: Edith Øbergs Innvielse og Den hvite poppelen. Kvinnefrigjøring på 1940-tallet, h.oppg. UiB, Bergen 2002

Forfatter av denne artikkelen

Det er det gjort 0 endringer i denne artikkelens nettversjon.