David Monrad Johansen

Pianist, komponist og musikkritiker. Foreldre: Handelsmann Mikal Dass Johansen (1856–94) og Marie Kathrine Bärnholdt Barth (1859–1939). Gift 1) 30.6.1917 med Amunda (“Lissa”) Holmsen (30.6.1895–16.10.1963), datter av residerende kapellan Paul Holmsen (1863–1903) og Margrethe Ording (1866–1949), ekteskapet oppløst 1959; 2) 1959 med Signe Sundt (23.2.1911–), datter av grosserer Thorolf Sundt (1886–1931) og Signe Dekke (1887–1976 ). Far til Johan Kvandal (1919–99).

David Monrad Johansen var en av 1900-tallets mest fremtredende norske komponister og kulturpersonligheter. Han var musikkanmelder i Aftenposten i 20 år og skrev den første norske større biografien om Edvard Grieg.

Monrad Johansen var født i Vefsn som den femte i en søskenflokk på 7. Barndommen var preget av sykdom i familien; bare tre av søsknene vokste opp, og faren døde av difteri da David var knapt seks år gammel. Moren giftet seg på nytt, men ble skilt, og vinteren 1904 flyttet hun og barna til Kristiania, hvor hun drev pensjonat. Han opplevde likevel barndommen som lykkelig. Møtet med Kristiania var mer skremmende, og lengselen til Nordland skulle bli en viktig kunstnerisk drivkraft for ham. Han mente selv at han i sin musikk senere kunne spore avtrykk av barndommens opplevelser i Vefsn.

David Monrad Johansen startet musikkarrieren som trommeslager i Mosjøen Hornmusikk. Senere spilte han althorn og trompet i byens orkester. 10 år gammel fikk han sin første klaverundervisning av Valborg Stockfledt. I Kristiania fortsatte han hos Per Winge, Christian Johnson og Karl Nissen. Som 17-åring fikk han epilepsi og måtte avbryte skolegangen. Fra da av ofret han seg helt for musikken. Han debuterte som pianist i fødebyen 1910, men den egentlige debuten skjedde først 1913 i Kristiania. På denne tiden var han også mye benyttet som akkompagnatør.

Sin grunnleggende teoretiske utdanning fikk han hos Per Steenberg, Catharinus Elling og Iver Holter. 1912 utgav han sin første komposisjon, klaverstykket Kværn-slaatt. Inspirert av samarbeidet med fiolinisten Arve Arvesen skrev han året etter sitt første større verk, Sonate for violin og klaver, i en klassisk, romantisk stil, tydelig påvirket av Grieg.

1915–16 studerte Monrad Johansen komposisjon hos Engelbert Humperdinck ved musikkhøyskolen i Berlin. Her skrev han Suite for orkester. Oppholdet i Berlin gav ham ikke det grunnlaget han ønsket, og vel hjemme igjen studerte han videre på egen hånd. Gjennom harmonilærebøkene til A. Eaglefield Hull og Arnold Schönberg og gjennom systematiske studier av Claude Debussys klaververker fant han frem til en ny stilistisk plattform, influert av fransk impresjonisme, men samtidig med et personlig preg, noe som kommer tydelig til uttrykk i klaversuiten Nordlandsbilleder, Syv sange og klaververket To portretter fra middelalderen.

Å finne tilfredsstillende musikalske virkemidler for å formidle en nasjonalt forankret kunst, skulle bli Monrad Johansens store kunstneriske oppgave. Hans oppskrift for å nå et slikt mål var ikke entydig. Våren 1924 holdt han foredrag om Nationale verdier i vor musik i Kristiania Musikklærerforening, der han fremholdt folkemusikken som en verdifull kilde til kunstmusikalsk fornyelse og pekte på spesielle stilelementer som genuint norske. Som følge av sin stilistiske utprøving og utvikling endret han etter hvert syn på det nasjonale fundamentet i kunsten. Tekniske og stilistiske impulser kunne man hente fra mange slags kilder, også utenfor landets grenser. Selve innholdet, derimot, mente han kom innenfra og hadde sin dype forankring i personlige og nasjonale forhold.

Utover i 1920-årene utviklet han en forenklet stil, sterkt preget av elementer fra folkemusikken og en modal harmonikk. Dette kommer tydelig frem i bl.a. Draumkvædet for mannskor og sangsyklusen Nordlands Trompet, og kulminerer med et stort anlagt verk for kor, solister og orkester, Voluspå (1926), med tekst fra den eldre Edda. Verket vakte stor begeistring hos publikum ved en rekke fremføringer både i inn- og utland, og er blitt stående som et av de mest sentrale i Monrad Johansens produksjon.

Heller ikke nå fant han ro i sin stilistiske søken. 1927–28 studerte han atonalt kontrapunkt hos Fartein Valen i Paris. Studiene resulterte i hans mest omfattende verk, kantaten Ignis Ardens (1932) til tekst av Olaf Bull, bestilt av Universitetet i Oslo til bruk ved doktorpromosjoner. Våren 1933 oppsøkte han professor Hermann Grabner i Leipzig og ønsket en grunnleggende skolering i klassisk kontrapunkt. Studiene hos Grabner la grunnen til en klar stilistisk nyorientering der de neoklassisistiske stilprinsippene var fremtredende. Dette kommer til uttrykk i hans Symfonisk Fantasi, Symfoniske variasjoner og fuge, cello-suiten fra 1943 og klaverkonserten fra 1955. Om orkesterverket Pan uttalte han at han ikke kunne ha skrevet det om han ikke hadde kommet under Grabners “strenge tukt”.

Pan var NRKs gave til Knut Hamsun på hans 80-årsdag 1939 og bygger på inntrykk fra flere av Hamsuns romaner. Monrad Johansen ønsket likevel ikke at verket skulle oppfattes som programmusikk, men som en idé med en egen musikalsk verdi. Pan er blitt et av hans mest populære verker, og ble 1952–62 fremført nærmere 50 ganger i 17 forskjellige land.

1925 fikk Monrad Johansen Statens komponistlønn. Dette var imidlertid ikke nok til kunstnerisk arbeid på heltid, og musikkanmeldervirksomhet ble derfor den viktigste inntektskilden i mange år. 1916–18 var han knyttet til Norske Intelligenssedler, og 1925–45 var han med korte avbrekk musikkritiker i Aftenposten. 1934 utkom hans omfattende og sterkt personlige bok om Edvard Grieg. Den ble 1938 utgitt i engelsk oversettelse.

Som en person med klare meninger fikk Monrad Johansen en rekke tillitsverv. 1917 var han med å stifte Norsk Komponistforening. Med unntak av årene 1919–20 satt han i foreningens styre til 1927, og dessuten 1930–32. 1956–67 var han medlem av Komponistforeningens sakkyndige råd. 1931 ble han valgt inn i styret for Filharmonisk Selskap i Oslo. 1933–40 satt han som medlem av riksprogramrådet i NRK. Her gjorde han en stor innsats for utformingen av kringkastingens musikalske og kulturelle programprofil. 1938 ble han valgt som styremedlem i komponistenes vederlagsbyrå TONO og satt som leder i organisasjonen i årene 1939–40 og 1942–43.

Etter opprettelsen av det NS-baserte Kultur- og folkeopplysningsdepartementet 1940 ble Monrad Johansen oppnevnt som medlem av et konsultativt råd for musikksaker. På grunn av indre stridigheter gikk rådet i oppløsning. 1942 ble han oppnevnt som musikkens representant i Kulturrådet. Rådet fikk aldri noen fremtredende plass i den politiske beslutningsprosessen. Medlemmene fikk forskjellige saker til uttalelse, men levde ellers i skyggen av kulturministeren.

Høsten 1941 meldte Monrad Johansen seg etter mange overveielser inn i Nasjonal Samling. Flere så dette som en konsekvens av hans syn på byggingen av en nasjonalt forankret kultur, med en linje fra Voluspå til NS-medlemskapet. Selv hevdet han at den viktigste grunnen var å forsvare norsk musikkliv mot innflytelse fra tyskere og dilettanter som ville utnytte situasjonen. Hans praktiske rolle som rådgiver for det kulturadministrative apparatet bekrefter til en viss grad dette. Etter krigen ble han dømt til fem og et halvt års fengsel, bot og inndragning av offentlige rettigheter i 10 år. Saken ble anket, og Høyesterett reduserte straffen til 4 års tvangsarbeid og frafalt boten.

Monrad Johansen maktet likevel å etablere en ny plattform for sin kunstneriske virksomhet etter krigen. Hans tidligere verker kom igjen på konsertprogrammene, og nye kom til. 1958 ble han valgt inn som medlem i den svenske Kungliga Musikaliska Akademien. Til 70-årsdagen ble han hyllet av orkestrene i Oslo og Bergen og av Mosjøen kommune.

79 år gammel skrev Monrad Johansen Kvintett for fløyte og strykekvartett til Norsk Komponistforenings 50-årsjubileum, og to år senere en strykekvartett til Hindar-kvartettens 25-årsjubileum. Musikken har en frisk og vital karakter og preges av hans interesse for eksistensielle spørsmål og hans grunnleggende syn på musikk som et guddommelig forankret åndsfenomen.

David Monrad Johansen døde 1974 og er gravlagt på Tanum kirkegård i Bærum.

Verker

    Skrifter

  • Edvard Grieg, 1934
  • David Monrad Johansen i skrift og tale (red. Ø. Gaukstad), 1968
  • Musikkritikeren og skribenten David Monrad Johansen (red. B. Kortsen), Bergen 1979

    Komposisjoner

  • Fullstendig verkfortegnelse finnes i CML,bd. 3, 1979

    For klaver

  • Kværn-slaatt, 1912
  • Nordlandsbilleder, op. 5, 1918
  • To portrætter fra middelalderen, op. 8, 1922
  • Fra Gudbrandsdalen, op. 9, 1922
  • Prillar-Guri, op. 12, 1924
  • Nordlandske danser, op. 30, 1958

    For orkester

  • Suite for orkester, op. 4, 1916
  • Symphonische Phantasie, op. 21, 1937
  • Pan, op. 22, 1939
  • Symfoniske variasjoner og fuge, op. 23, 1946
  • Konzert für Klavier und Orchester, op. 29, 1955
  • Epigrammer over norske motiver, op. 31, 1963
  • Lamento for strykeorkester, op. 34, 1965

    Vokalmusikk med orkester

  • Voluspå (gjendiktet av Ivar Mortensson Egnund), op. 15, 1926
  • Sigvat Skald (etter Snorre), op. 16, 1928
  • Ignis Ardens (Olaf Bull), op. 20, 1932

    Verker for kor

  • Draumkvædet (norsk folkediktning), op. 7, 1921
  • Me vigjer vår song, kantate til Sunnmøre Songarlags 30-årsjubileum (Henrik Straumsheim), op. 18, 1930
  • På gravbakken vart dette songi (Arne Garborg), op. 33, 1963

    Sang og klaver

  • Mor syng (Idar Handagaard), op. 1, 1909
  • Tre sange til tekster av Knut Hamsun, op. 2, 1915
  • Syv sange: tekster fra gammel norsk folkediktning, op. 6, 1921
  • Nordlands Trompet (Petter Dass), op. 13, 1925
  • Fem bibelske sanger, op. 25, 1946
  • Nocturne ( Sigbjørn Obstfelder), 1965

    Kammermusikk

  • Sonate for fiolin og klaver, op. 3, 1913
  • Suite for cello og klaver, op. 24, 1942, rev. 1965
  • Kvartett for klaver, fiolin, bratsj og cello, op. 26, 1948
  • Kvintett for fløyte, 2 fioliner, bratsj og cello, op. 35, 1967
  • Kvartett for 2 fioliner, bratsj og cello, op. 36, 1969

    Ikke-publisert materiale

  • Manuskripter i Norsk Musikksamling, NBO
  • brev og etterlatte papirer i Håndskriftsamlingen, NBO

Kilder og litteratur

  • R. Mjøen: biografi i NBL1,bd. 7, 1936
  • H. J. Hurum: Musikken under okkupasjonen,1946
  • N. Grinde: biografi i CML,bd. 3, 1979
  • K. Halse: David Monrad Johansen. Vefsningen som ga det nasjonale ny tonedrakt,Mosjøen 1988
  • I. R. Hansen: “Idé og villfarelse. Komponisten David Monrad Johansens skjebne under okkupasjonen”, i Musikkmagasinet Balladenr. 1/1995, s. 38–40
  • S. Kleiberg: “En nasjonal musikk med franske midler. David Monrad Johansens Syv sanger op. 6”, i Studia Musicologica Norvegica 1998, s. 123–136
  • NMH,bd. 4, 2000, s. 32–37 og 95–107

Portretter m.m.

    Kunstneriske portretter

  • Tegning av Per Krohg; trykt i S. Elvestad og P. Krohg: 13 mennesker: intervjuer i tekst og tegninger, 1932
  • Tegning av Erik Werenskiold, 1933; p.e., trykt i L. Østby: Erik Werenskiold, 1993
  • Maleri av Else Christie Kielland, 1934; NG
  • Tegning av Tore Hamsun, 1946; p.e., trykt i T. Hamsun: Efter år og dag, 1990
  • Byste av Annasif Døhlen, 1968; Sjøgata, Mosjøen
  • Maleri av Agnes Hiorth, u.å.; p.e

    Fotografiske portretter

  • Fotografi av Robert Meyer, 1973; NBO, Billedsamlingen

Forfatter av denne artikkelen

Det er det gjort 0 endringer i denne artikkelens nettversjon.