Christian August

Prins av Slesvig-Holsten-Sønderborg-Augustenborg, dansk-norsk general og norsk stattholder, senere kronprins av Sverige. Foreldre: Hertug Frederik Christian av Slesvig-Holsten-Sønderborg-Augustenborg (1721–94) og prinsesse Charlotte Amalie Vilhemine av Holsten-Plön (1744–70). Ugift. Navneendring til Carl August da han tiltrådte som svensk kronprins 1810.

Christian August hadde viktige militære posisjoner i Norge fra 1803, og som preses for den interimistiske regjeringskommisjon fra 1807 og stattholder 1809 ledet han både felttoget mot svenskene 1808 og arbeidet med å skaffe Norge forsyninger under den britiske blokaden. Sommeren 1809 ble han valgt til svensk tronfølger, og på nyåret 1810 reiste han til Stockholm for å overta sin nye stilling. Han døde plutselig under en troppemanøver i Skåne samme år.

Christian August fikk en tradisjonell fyrstelig oppdragelse. Etter konfirmasjonen ble han sendt sammen med sine to eldre brødre til Leipzig for å studere språk, filosofi og krigsvitenskap. Den eldste broren, Frederik Christian (1765–1814), ble senere gift med Christian 7s datter Louise Augusta, og gjorde seg i tiårene før 1814 bemerket som en aktiv og engasjert reformator av det dansk-norske skolesystemet.

Etter hjemkomsten 1785 trådte Christian August inn i aktiv militærtjeneste, først som oberstløytnant i Det danske livregiment, deretter fra 1787 som oberst i Kronprinds Frederiks regiment, og fra 1788 som oberst og sjef for Jyske infanteriregiment, med garnison i Fredericia. 1790 ble han generalmajor. 1797 fikk han en mindre kommando hos østerrikerne, og deltok i kamper både ved Rhinen og i Tyrol. Oppholdet i de fremmede hærstyrker utviklet hans medfødte militærevner, og han fikk langt bredere kunnskap om forholdene ute i Europa enn de andre offiserene i den dansk-norske hær. Etter freden i Luneville 1801 gikk reisen tilbake til det fredelige Fredericia.

1803 ble Christian August utnevnt til sjef for Det søndenfjelske infanteriregiment og til kommandant på Fredriksten, og fra han kom til landet i mars året etter og frem til utgangen av 1809, tilhører hans liv og gjerning fullt ut Norge. Han vant her en enestående popularitet takket være sitt vinnende vesen og sin fordringsløse og spartanske levemåte. Da Danmark-Norge i 1807 ble trukket inn i krigen mot Storbritannia, besluttet kongen å sette ned en interimistisk regjeringskommisjon i Norge, som på “eget an- og tilsvar” fikk oppgaven “at afgøre alt hvad den til Landets Tarv anseer fornødent og hvortil den ei betimeligen kan erhverve speciel Kgl. Resolution”.

Det var en selvfølge at Christian August ble kommisjonens preses. Det tilsa hans fyrstelige og militære rang, men det stemte ikke på noen måte med hans ønsker. Bare noen få timer etter at han hadde mottatt den kgl. resolusjon av 24. august, skrev han til kronprinsen og bad om at general von Krogh i Trondheim måtte bli preses. Prinsens holdning var ikke bare diktert av militære grunner, den var også uttrykk for mangel på selvtillit. Christian August var ingen overlegen begavelse. Men han hadde handlekraft når det gjaldt å utføre en ordre, og på de felter hvor han følte seg hjemme, viste han kraft og handleevne.

Krigen med Storbritannia og fra 1808 med Sverige stilte Christian August overfor veldige problemer. På den ene side måtte han kjempe mot fienden fra øst, på den annen side stod han overfor enorme forsyningsproblemer. Under felttoget i 1808 vant han store slag mot svenskene ved Toverud og Prestebakke, og det ble tatt et stort antall krigsfanger. De overlegne svenske korps ble drevet tilbake, og fra sommeren 1808 satte ingen svensk soldat mer sin fot på norsk jord.

Med ny styrke kunne Christian August kaste seg over det vanskelige provianteringsspørsmål. Men han gav ikke opp, og rapportene til kongen vitner om en aldri sviktende energi. Frederik 6 var fullt klar over Christian Augusts store betydning for dobbeltmonarkiet, og som tegn på anerkjennelse ble han 1808 utnevnt til feltmarskalk og 1809 til stattholder og øverstbefalende over den norske hær.

Vinteren 1809 ble Sverige satt under et sterkt utenrikspolitisk press og stod på revolusjonens rand. I mars brøt Georg Adlersparre opp med vesthæren, marsjerte mot Stockholm og tvang Gustav 4 Adolf til å abdisere. Kronen ble overdratt til kongens onkel, hertug Carl av Södermanland (som svensk konge Carl 13, fra 1814 også norsk konge med navnet Karl 2), som var gammel, senil og barnløs. Skulle revolusjonsverket sikres og Sveriges stilling trygges, måtte landet få en tronfølger. Gustavianerne holdt på den avsatte kongens mindreårige sønn, en løsning Adlersparre og de andre revolusjonsmennene bestemt avviste. Da Adlersparre heiste opprørsfanen, hadde han antydet en tronfølger av “dansk eller fransk fabrikat”, og Frederik 6 trådte naturlig frem som et mulig statsoverhode i en storskandinavisk stat.

Men planene strandet. Frederik 6 var brysk og kjølig: “Underhandling var vanskelig med en Nation, som aldeles maatte ansees som Insurgenter.” Og på svensk side var man som før skeptisk overfor den gamle arvefienden i sør: “Så snart man sätter i fråga konungen i Danmarks val, är det som at biuda spanskt snus åt en ovan näsa,” uttalte den svenske greve (og senere stattholder i Norge) Baltzar von Platen.

Da Frederik 6 til slutt bestemt avviste tanken på den svenske krone, dukket halvøyskandinavismen opp. Sverige skulle få Norge som erstatning for tapet av Finland, og ved sitt valg til svensk tronfølger skulle Christian August bringe Norge som morgengave til Sverige. I Norge ble den unge greve Herman Wedel Jarlsberg snart vunnet for tanken, og fra våren 1809 begynte et dristig spill om Christian Augusts person.

Adlersparre var hovedaktøren i den svenske revolusjonen, og han førte sin kamp langs tre linjer. Han måtte vinne støtte for tanken i den svenske riksdagen. Prins Christian August måtte vinnes for planen, og nordmennene måtte slutte seg til den; Adlersparre sendte derfor en utsending, C. A. Anckarsvärd, til Norge for å forhandle med prinsen, som imidlertid lot seg representere ved stedfortredere.

Christian August synes i begynnelsen å ha vært en ivrig tilhenger av storskandinavismen, og for valget av Frederik 6. For å bane veien for valget, lovte han Adlersparres utsending at han ikke kom til å rykke inn over grensen mens Adlersparre var opptatt i Stockholm. Men kort etter seiret revolusjonen i Sverige, og det betydde at Augustenborgs eget kandidatur ble brakt på bane.

Carl 13 aksepterte uten motstand Adlersparres plan. Komiteen som forberedte valget i den svenske stenderriksdagen, gikk inn for Christian Augusts kandidatur, og borgerstanden, bondestanden og prestestanden vedtok etter kort behandling den kongelige proposisjon. Men avgjørelsen lå hos adelen, og der var gustavianerne ennå sterke.

15. juli ble avgjørelsen tatt i Riddarhuset, i et møte som varte i 7 timer. Adlersparres offiserer, både adelige og ikke adelige, var møtt opp for å støtte hans standpunkt. “Tvekan och owisshet,” sier protokollen, “tycktes råda ibland en mängd af riddarskapet och adelens ledamöter.” 18. juli var tronfølgervalget definitivt avgjort; prins Christian August, øverstkommanderende for de fiendtlige styrkene ved norskegrensen, var valgt til svensk tronfølger.

Det er ingen tvil om at Christian August frem til 10. mars hadde vært gjennomført lojal overfor Frederik 6. Det er heller ingen tvil om at det tilsagnet han gav Adlersparres utsending 10. mars, ble gitt uten personlige bimotiver. Antydningen om at han kanskje kunne bli svensk tronfølger, ble først fremsatt etter at han hadde gitt sitt løfte. Det er også sikkert at han våren og sommeren 1809 ikke ville være med på en reisning i Norge som Wedel ivret for. Men tross dette var det fra 10. mars kommet inn et bimotiv i hans overveielser, selv om det i første omgang ikke inntok noen sentral plass. “Mennesket bliver dog altid Menneske,” skrev Frederik Julius Kaas noen måneder senere, “og det vilde derfor være altfor voveligt at sige sig god for nogen, naar Ære og Pligt komme i Kollision med saa tillokkende Tilbud som en Krone.” Det er således betegnende at Christian August ikke nevnte for kongen de antydninger den svenske utsendingen var kommet med.

Frederik 6s mistanke mot den norske regjeringskommisjonen synes å ha blitt vakt på et tidlig tidspunkt, og 12. april 1809 traff han den oppsiktsvekkende beslutningen at stiftamtmannen i Christiania, greve Gebhard Moltke, skulle overta stiftamtmannsembetet på Fyn, og kongens venn, kansellipresident Frederik Julius Kaas, skulle forlate sitt høye embete i København for å overta stiftamtmannsembetet i Christiania og Moltkes plass i regjeringskommisjonen. I august samme år kalte grev Wedel sammen et større møte på Bærum Jernverk for å diskutere om man skulle “afkaste det danske Aag og i Forbindelsen med Sverige søge en lykkeligere politisk Tilværelse”. Men etter råd fra de to brødrene Niels og Jacob Aall ble det besluttet ikke å gjøre noe.

Christian August fortsatte som preses i regjeringskommisjonen hele sommeren og høsten 1809, men uoverlagte ord av Kaas forsuret hans siste måneder i Norge, og førte til at Kaas igjen måtte forlate Christiania. Etter at freden i Jönköping var avsluttet, kunne prinsen offisielt motta det svenske tronfølgervalget, og 7. januar 1810 forlot han Norge og drog inn i Sverige som rikets kronprins. Avskjeden med den enkle, avholdte og folkekjære prins ble feiret med store fester både i Christiania og på reisen gjennom Akershus og Smålenene. Men det førte ikke til en folkereisning som Wedel en gang hadde håpet.

I Sverige ble Christian August adoptert av kong Carl 13, og tok navnet Carl August. Med sitt jevne, likefremme vesen vant han hurtig det brede lag av folket i Sverige for seg, slik han hadde vunnet nordmennene. Men høyadelen mottok ham med kulde.

Den nye tronfølgeren fikk ikke fungere lenge nok til å sette spor etter seg i riksstyret eller på annen måte i Sverige. Under en tropperevy på Kvidinge hede ved Helsingborg i slutten av mai 1810 styrtet han av hesten, rammet av et slagtilfelle. Det plutselige dødsfallet vakte stor oppsikt over hele landet, og ryktet bredte seg at han var ryddet av veien av høyadelen. Da kronprinsens lik ble ført inn i Stockholm, kastet en opphisset folkemengde seg over riksmarskalken, greve Axel Fersen, som ble drept i hele hærens påsyn.

Beskyldningene mot høyadelen er neppe holdbare. En undersøkelseskommisjon som overvar obduksjonen av prinsen, konkluderte med at dødsårsaken ikke var forgiftning, slik ryktene påstod. Christian August hadde fra sine unge dager hatt en svak helbred, og de store oppgaver han hadde stått overfor de siste år, hadde tatt hans siste krefter.

Samme år som prinsen døde, lot hans etterfølger som kommanderende general i Norge, prins Frederik av Hessen, reise en minnestøtte over ham på Bygdøy ved Christiania, 1852 fikk han en gate oppkalt etter seg i hovedstaden, og i Halden bærer en avdeling av byens videregående skole hans navn.

Verker

    Etterlatte papirer

  • Det meste av Christian Augusts etterlatte papirer finnes i Landesarchiv Schleswig-Holstein i Schleswig, Tyskland. Rapporter og Breve fra Prinds Christian August som commanderende General i Norge 1807–1809 ble utg. av C. N. S. Platou og C. C. A. Lange 1859

Kilder og litteratur

  • J. Forchhammer: “Christian August, Prinds af Augustenborg”, i Dansk Maanedsskrift, rk. 2, bd. 1, 1868, s. 1–52, 241–322 og 387–443
  • J. S. Worm-Müller: Norge gjennem nødsaarene. Den norske regjeringskommission 1807–1810, 1918
  • S. Clason (red.): Handlingar till kronprins Carl Augusts historia, Stockholm 1925
  • O. A. Johnsen: biografi i NBL1, bd. 2, 1925
  • L. B. Sather: biografi (Karl August) i SBL, bd. 20, 1975
  • d.s.: The prince of Scandinavia. A biography of prince Christian August of Schleswig-Holstein-Sonderburg-Augustenburg, 1768–1810, Ann Arbor, USA 1976
  • H. Jørgensen: biografi i DBL3, bd. 3, 1979

Portretter m.m.

    Kunstneriske portretter

  • Maleri av Per Krafft d.y., 1809; Statens porträttsamling, Gripsholm slott, Sverige
  • Maleri av Per Krafft d.y., 1809; Halden videregående skole
  • Maleri, antakelig av Per Krafft d.y., u.å.; Det Kgl. Slott, Oslo

Forfatter av denne artikkelen

Det er det gjort 0 endringer i denne artikkelens nettversjon.