Cecilie Løveid

Forfatter. Foreldre: Sjøkaptein Erik Løveid (1919–88) og skuespiller, servitør Ingrid Cecilie Meyer (1920–92). Samboer med musiker Bjørn Ianke (24.2.1948–15.3.2002), sønn av ingeniør Erling Buch Ianke og lærer Ida Wilhelmine Dessen.

Cecilie Løveid har utgitt en rekke romaner, barnebøker, dikt, fjernsynsdramatikk, scenedramatikk og hørespill, samt tekster til performance, opera og danseforestillinger. Hun har selv opptrådt i egne performance-forestillinger og har samarbeidet med flere komponister og billedkunstnere. Ved siden av Jon Fosse er hun den norske dramatiker som i samtiden er blitt mest spilt i utlandet.

Løveid vokste opp hos sine morforeldre i Bergen, fordi begge foreldrene i perioder seilte til sjøs. Hun flyttet til Oslo 1987 og er bosatt i København fra 1999. Hun har en avbrutt billedkunstutdannelse og studier i teatervitenskap bak seg, og hun var leder for Skrivekunst-Akademiets dramatikerkurs 1985–87.

Cecilie Løveid debuterte 1969 med tekster i bokform i en antologi, Åtte fra Bergen, sammen med flere unge kunstnere. Men den virkelige debuten kom med romanen most (1972). 1974 og 1976 kom to bøker som både formelt og til dels tematisk bærer samme preg. Med disse tekstene skrev Løveid seg inn i den prosalyriske tradisjonen som etter 1968 fikk stor utbredelse i Norge. Løveids tekster bryter tradisjonelle sjangergrenser, er fulle av språklig humor og hermeglede og inneholder rent lyriske elementer. Her er ingen strikt handling, flere stemmer kommer til uttrykk og flere fortellinger fortelles parallelt, samtidig som hun henter realistiske elementer fra 1970-årene og tydelig fokuserer på den kollektive kvinneoptimismen i samtiden. Fanget villrose (1977) inneholder tydelige og dristige tekster som Fortidens forfatterinder, Hodet har fritt utsyn og Metope, den siste en typisk Løveid-tekst der hun går i dialog med Olaf Bulls nyklassiske dikt og lar en kopimaskin bevare den elskede “for evig”.

Sug (1979) ble Løveids gjennombrudd til flere lesere. På et plan handler den om Kjersti Gilje som forsøker å finne ut av livet sitt. I forskjellige, på hverandre følgende sekvenser møter vi Kjersti som avklarer forholdet til en elsker og til sin far. Scenene med faren er ladet med seksuelle og incestuøse over- og undertoner. Både kjærlighet og hat rammer denne faren, som fremstår som prototypen på den fraværende far, en vagabond og en landstryker. På metaplanet prøver fortelleren å finne et nytt språk for en ny måte å leve på.

Måkespisere var gjennombruddet for Cecilie Løveid som ikke-prosaist. Radiohørespillet ble laget i Bergen og fremført i NRK 1982, i regi av Nicole Macé, tonesatt av Synne Skouen. I kulissene spøker en Ibsen-pastisj om den vakre Kristine som så gjerne vil gå til scenen. Men hørespillet er en rå og utilslørt historie om begjær og makt, erotikk og smerte. Også her låner Løveid freidig elementer fra det klassisk drama (koret), fra Henriette Schønberg Erkens anvisninger for tilberedning av fjærfe og fra amatørkunsten (“minnebøker”). Dette prisbelønte hørespillet er oppført i mange land.

Fra 1980-årene av retter Løveids produksjon seg mer og mer mot lyd- og billedmedier og mot forskjellige former for scenetekster. Vinteren revner, Fornuftige dyr og Dobbel nytelse tar opp i seg elementer fra tidligere prosatekster: kjærlighet, tiltrekning og frastøting, incestuøse trekk i nære familiesammenhenger, trekantdramaer, nå også med mer vekt på forholdet mellom mor og datter. Også her er hun sjangerbrytende. De stiliserte, lydlige og visuelle effekter er like viktige som teksten. Det klassiske teaterets konvensjoner settes på prøve.

Det sykliske, elementer knyttet til graviditet, fødsel og død, dobbelteksponeringer, tablåer, det collageaktige og forvandlinger er i stikkordsform elementer som karakteriserer Løveids scenedramaer. En filosofisk refleksjon kommer mer og mer til syne i Løveids dramatikk fra 1990-årene. Barock Friise, Maria Q, Rhindøtrene og Østerrike har også det til felles at de har historiske skikkelser som forelegg. Disse skuespillene gir innfallsrike versjoner av personenes livshistorier samtidig med at de, på ekte løveidsk vis, er fulle av begjær, kropp og drift. Flere av dem befinner seg i forlengelsen av middelalder- og barokkdiktning og kan forståes i lys av pasjonsdramaet eller sørgespillet.

Cecile Løveids forfatterskap fortsetter å være særegent og banebrytende, både formmessig og innholdsmessig. Hun var festspilldikter ved Festspillene i Bergen 1991. I tillegg til priser for enkeltverk, bl.a. Prix Italia 1983 for Måkespisere, har hun mottatt bl.a. Gyldendals legat (1979), Aschehougprisen (1984), Doblougprisen (1990), Kulturdepartementets billedbokpris (1990), Ibsenprisen (1999), Amalie Skram-prisen (2000) og Gyldendalprisen (2001).

Verker

    Romaner

  • most, 1972
  • Tenk om isen skulle komme, 1974
  • Alltid skyer over Askøy, 1976
  • Mørkets muligheter, 1976
  • Befri vårt daglige liv (ny utg. av most og Tenk om isen skulle komme), 1978
  • Sug, 1979 (3. utg. 1997)

    Lyrikk og tekster

  • Fanget villrose, tekster, 1977
  • Mykt glass, dikt i utvalg ved S. Opstad, 1999
  • Spilt. Nye dikt, 2001

    Skuespill og hørespill

  • Den fryktelige piken, eller Camilla, Comello og Gaupa. Et dukkespill, 1978
  • Måkespisere. Tre spill for radio og scene, 1982
  • Balansedame. Fødsel er musikk, 1984
  • Lydia, hørespill, 1984
  • Vift, hørespill, 1985
  • Fornuftige dyr, 1986
  • Dobbel nytelse, 1988
  • Badehuset, performance-tekst, 1990
  • Tiden mellom tidene, eller Paradisprosjektet, 1991
  • Barock Friise, eller Kjærligheten er en større labyrint. Epitaphium dramaticum pro Zille Gad Bergis Norvegiæ, 1993
  • Maria Q, 1993
  • Måkespisere / Vinteren revner, hørespill/ gjenutg., 1994
  • Rhindøtrene, 1996
  • Sapfokjolen, eller Det hvite smykket som opphever mørket, hørespill, 1998
  • Østerrike, 1998
  • Kattejomfruen, 2001
  • Den riktige vind, skuespill for barn, 1999

    Billedbøker for barn

  • Lille Pille og Lille Fille i Den dype skogs teater (ill. H. Kramer), 1990 (ny utgave 1998)
  • Hund får besøk (ill. M. Wolozyn), 1992
  • Den riktige vind (ill. H. Kramer), 1999
  • Lille Pille og Lille Fille i Den dype skogs ballett (ill. H. Kramer), 1998
  • Fars ansikt (ill. A. Düzakin), 2000

Kilder og litteratur

  • J. Øverland: “For å bli voksen, må du drepe dine foreldre”, i Norsk kvinnelitteraturhistorie, bd. 3, 1990
  • B. Eyde (red.): Klangen av knust språk. Cecilie Løveids prosa og lyrikk, 1998
  • M. M. Andersen (red.): Livsritualer. En bok om Cecilie Løveids dramatikk, 1998
  • B. Baur: Melancholie und Karneval: zur Dramatik Cecilie Løveids, Tübingen, 2002
  • T. Thresher: “The Polymorphous Female Subject in Cecilie Løveid's Barock Friise”, i Edda, nr. 2/2002
  • Gyldendal, Kolon og Tiden Norsk Forlags pressearkiver og nettsider

Forfatter av denne artikkelen

Det er det gjort 0 endringer i denne artikkelens nettversjon.