Carl Jacob Arnholm

Jurist. Foreldre: Avdelingssjef Carsten Johannes Andersen (1865–1950) og Gunvor Henriksen (1866–1940). Ugift.

Carl Jacob Arnholm var professor ved Det juridiske fakultet i 36 år, og så vel hans pedagogiske lærebøker som hans blendende forelesninger satte sitt preg på en hel generasjon jurister i etterkrigstiden.

Arnholm tok artium i Kristiania 1917 og juridisk embetseksamen 1921. Etter et år som dommerfullmektig var han 1923–29 advokatfullmektig i Oslo; 1927 fullførte han høyesterettsadvokatprøven. Han var universitetsstipendiat ved Det juridiske fakultet i Oslo 1930–33, og tok den juridiske doktorgrad 1931 på avhandlingen Betingelsene for testamenters gyldighet efter norsk rett. Professor ved fakultetet ble han 1933, og han hadde denne stillingen til han nådde aldersgrensen i 1969. Ved siden av sitt professorat hadde han 1933–68 stilling som juridisk rådgiver (i realiteten direktør) i Den norske Bryggeriforening. I årene 1935–39 tjenestegjorde han i perioder som «tilforordnet dommer» i Høyesterett. Han ble arrestert 15. oktober 1943 og satt på Victoria terrasse og Grini til 5. mai 1945.

Arnholm var dekanus ved Det juridiske fakultet 1945–51, og nestformann i Det akademiske kollegium i samme periode. Fra 1955 til 1969 var han bestyrer ved Institutt for privatrett. Han deltok aktivt i lovgivningsarbeid, særlig innenfor familie- og arveretten.

Som professor hadde han en omfattende fagkrets: familierett, arverett, personrett, panterett, avtalerett, obligasjonsrett (kontraktsrett), rettsfilosofi og alminnelig rettslære. Han skrev lærebøker i nesten alle disse fagene – lærebøker som samtidig kunne tjene som håndbøker i det praktiske rettsliv. De kom i nye utgaver, og Arnholms produksjon virket varig formende på de norske jurister som fikk sin utdannelse i de første 30 etterkrigsårene.

Han fremtrer i sine bøker som en dyktig pedagog, med en lett og levende fremstillingsform. Som foreleser var han blendende, klar og engasjert, med en formuleringsevne som lot ham berike auditoriet med sentenser som virkelig satt i erindringen. «Det veldedige testament er ofte uttrykk for en samvittighetens senrenessanse, idet de første hete gufs fra helvete slår testator i møte.» «Bruk ikke større ord enn dere kan vinterfø.» Atskillige slike «arnholmere» er gått inn i det norske juristspråk som en slags ordtak. For så vidt var det dekning for hans ganske brutale tilrop til en stakkars student som måtte nå et tog, og forsøkte å snike seg ut av auditoriet fem minutter før forelesningens slutt: «Vent et øyeblikk. Jeg har ennu noen perler å kaste.»

Til tross for episoder som denne var det et fremtredende trekk ved Arnholm at han – langt mer enn universitetslærere flest – var studentenes venn og levende opptatt av deres ve og vel. Han støttet og hjalp, og han deltok i studentenes arrangementer – med fysisk nærvær og med økonomisk støtte. Inntektene av boken Panteretten gikk i sin helhet inn i «Panterettsfondet», hvis formål var å glede og hjelpe juridiske studenter. Han var opptatt også av personlig kontakt med studentene og var til enhver tid dus med nøyaktig 25 studenter; etter hvert som de ble kandidater, fikk nye studenter innpass. Systemet påkalte unektelig en del kommentarer, også fordi det nok sosialt var et noe skjevt utvalg som kom med.

Carl Jacob Arnholm var en sammensatt natur. Han hadde under sin fangetid funnet støtte i religionen, og forble resten av livet en personlig kristen. Hans vennekrets var stor – for mange ble han en viktig støtte. Og han ville så gjerne være snill, men det lyktes slett ikke alltid for ham. Saktmodig var han ikke, og han vendte nødig det annet kinn til. Hans humor kunne være bitende, og han støtte mange fra seg. Det var ikke uten grunn at mange fryktet ham og følte seg usikre på hans saklighet. «Jeg har merket meg ham i min hukommelse, og den er god.»

Han forble hele sitt liv boende i foreldrenes leilighet i Neuberggaten. Den stod slik de hadde møblert den i 1890-årene. En romslig økonomi tillot ham å holde husholderske – eller kanskje heller husbestyrerinne. Han fryktet ensomheten, og tilbrakte helst kveldene i samvær med andre – som oftest bad han venner til rause middager på restaurant. At dette ikke var noen sunn livsform, var han klar over: «Jeg brenner mitt lys i begge ender, og har dertil anstukket det på midten.» Ikke desto mindre var han ved god helse det meste av sitt liv.

Kunst og litteratur var han egentlig ikke særlig interessert i, og musikk hørte han visst bare i kirken. Men han var sterkt opptatt av svensk lyrikk – særlig Hjalmar Gullberg – og han kjente sin Ibsen og sin Bjørnson bedre enn de fleste.

Arnholm var medlem av Det norske Videnskaps-Akademi fra 1936. Han ble kreert til æresdoktor ved Stockholms högskola (nå Stockholms universitet) 1957 og ved Københavns universitet 1959, og ble æresmedlem av Juridiska Föreningen i Finland 1962. Han var kommandør av St. Olavs orden (1961), Dannebrogordenen og Nordstjärneorden, ble tildelt Fridtjof Nansens belønning 1957 og fikk den Anders Sandøe Ørstedske Hædersmedaille 1968.

Verker

    Noen sentrale verker

  • Betingelsene for testamenters gyldighet efter norsk rett, 1929
  • Passivitetsvirkninger, 1932
  • Lærebok i familierett, 1936 (ny utg. 1945, 1958)
  • Streiftog i obligasjonsretten, 1939
  • Almindelig obligasjonsrett, 1941 (ny utg. 1966, 1974)
  • Panteretten, 1942 (ny utg. 1950, 1962)
  • Forelesninger over norsk personrett, 1947 (ny utg. 1959)
  • Alminnelig avtalerett, 1949
  • Sammensatte avtaler, 1952
  • Avtaler, 1964
  • Arverett, 1971
  • Tredve år. Spredte juridiske arbeider, 1959
  • Almindelig privatrett, 1964

Kilder og litteratur

  • HEH
  • P. Lødrups minnetale i DNVA Årbok1977, s. 150 ff.
  • NAVF (utg.): Universitetet i Oslo 1911–1961 bd. I, 1961
  • K. S. Selmer i Nordisk Gjenklang. Festskrift til Carl Jacob Arnholm, 1969
  • G. Eberstein sst

Portretter m.m.

    Kunstneriske portretter

  • Maleri av Harald Dal, u.å.; Institutt for Privatrett, UiO
  • Maleri av H. Finne-Grønn, u.å.; Institutt for Privatrett, UiO

    Fotografiske portretter

  • Fotografi i DNVA Årbok 1977, s. 150. Samme fotografi i Det juridiske fakultets (UiO) portrettsamling over tidligere professorer
  • Fotografi i K. S. Selmer m.fl. (red.): Nordisk Gjenklang. Festskrift til Carl Jacob Arnholm, 1969

Forfatter av denne artikkelen

Det er det gjort 0 endringer i denne artikkelens nettversjon.