Bjarne Engebret tilhørte kretsen av norske kunstnere som orienterte seg mot mellomkrigstidens moderne, tyske maleri. Han drev også egen malerskole i Oslo i 20 år.
Engebret var elev av Bjørn Smith-Hald og Torstein Torsteinson i 1920-årene og studerte ved Statens Kunstakademi i Oslo under Axel Revold 1930–32. Den store utstillingen med tysk samtidskunst i Kunstnernes Hus 1932 ble bestemmende for malere som Bjarne Engebret, Gert Jynge, Erling Enger og Ragnar Kraugerud. Tyske ekspresjonister som Ernst Ludwig Kirchner og Karl Schmidt-Rottluff og deres brutale formforenkling og sterke fargebruk gjorde inntrykk. Også Rolf Nesch, som flyktet fra nazi-Tyskland til Norge 1933, ble et forbilde for flere norske kunstnere, bl.a. Olav Strømme og Sigurd Winge.
Engebrets malerier Slåttekarer, Onnearbeidere og Kvinner på stranden (alle 1934), er typiske for det modernistiske formspråket denne kunstgrupperingen stod for. Bildenes stiluttrykk har rot i Picassos tidligste, kubistiske malerier, som igjen var inspirert av afrikansk skulptur. Denne formen for primitivisme var typisk for den tyske ekspresjonismen. Kunstnerne ønsket å gi uttrykk for en barsk virkelighet. De utforsket det moderne, hektiske storbylivet og menneskenes basale følelser, traumer og konflikter. Og de kunne drømme om en urtilværelse i romantisk samhørighet med allnaturen. Bildenes overflate var grov, linjeføringen kantet i brutte linjer og spisse vinkler, form- og romforenklingen radikal og fargeholdningen unaturalistisk og sterk. Dette maleriet var svært forskjellig fra 1920-årenes klassisisme og Revold-skolens kunstneriske program. Fransk kunst var toneangivende i Norge på denne tiden, og den tyske innflytelse virket fremmed og sjokkerende.
1935 slo Bjarne Engebret over til et nonfigurativt formspråk. Flere av hans arbeider fra denne perioden ble utført som murmalerier. De hadde til dels en geometrisk oppbygging og bestod delvis av organiske former. Også disse bildene hadde en ru og stofflig karakter. Engebret eksperimenterte med fargesettingen og kom frem til en egen intensitet og mystikk i bildene. Hans nye bilder ble betegnet som surrealistiske av samtidens kritikere.
Kretsen av modernister som Bjarne Engebret tilhørte, møtte liten forståelse for sin nyskapende kunst hos publikum og kritikere. Utstillingen med denne kunstnergruppen i Kunstnernes Hus 1935 vakte heftige reaksjoner. På slutten av 1930-årene slo da også Bjarne Engebret over til et mer naturalistisk maleri. Etter krigen kom en konstruktiv komposisjonsvilje til. I likhet med maleren Harald Dal delte han nå billedflaten opp i et fasettaktig mønster. Hans bilder kunne få en poetisk karakter. Motivene ble enkle og nære; titler som Mor og barn (1944–45) eller Trær, Sagene (1948) er typiske. Engebret har også malt en rekke fine portretter, bl.a. av flere fremtredende arbeiderpartipolitikere. I årene 1940–61 drev han sin egen private malerskole i Oslo.
Engebret holdt få separatutstillinger (Kunstnerforbundet i Oslo 1942, Kunstnernes Hus 1956, 1964 og 1967), men han stilte ut på Høstutstillingen fra 1928 av og deltok på en rekke kollektivutstillinger, bl.a. i utlandet.
Bjarne Engebret har laget en rekke utsmykninger, i Oslo bl.a. i A. W. Brøggers Boktrykkeri, Oslo (1930), Tostrupkjelleren (1934), KNA-restauranten (1937, ødelagt under krigen), Bygningsarbeidernes Hus (1942) og Svenskhemmet Voksenåsen (1964), dessuten i Aksel Sandemoses bibliotek i Kjørkelvik (1948–49), Skeikampen Høyfjellshotell i Øyer (1948 og 1953) og Drammen posthus (1965–66). Han er representert i Nasjonalgalleriet, Rolf Stenersens Samling, Oslo kommunes kunstsamlinger og Göteborgs Konstmuseum.