Bjørn Rørholt

Ingeniør, offiser og motstandsmann. Foreldre: Oberstløytnant Arnold Arnoldsøn Rørholt (1884–1961) og Luise Fredrikke Lund (1891–1965). Gift 1) 1949 med Mia Sverdrup Thygeson (6.11.1926–), datter av høyesterettsadvokat Harald Ulrik Sverdrup Thygeson (1900–72) og Anna Hedvig Dahl (f. 1901), ekteskapet oppløst; 2) 1978 med Elsa Lundh (16.2.1926–), datter av dr.chir. Arthur Lundh og Grete Holm. Datterdatters sønn av Friedrich Roscher(1791–1859); fetter av Vera Henriksen (1927–).

Bjørn Rørholt gjorde en betydelig innsats som hemmelig radiooperatør og etterretningsagent i det okkuperte Norge under den annen verdenskrig. Etter krigen arbeidet han videre med chifferproblemer og andre sambandsmessige oppgaver, blant annet som sjef for Forsvarets fellessamband.

Rørholt vokste opp i Aker. Etter examen artium 1937 tok han befalsskole og begynte å studere ved NTH høsten 1939, men ble innkalt til nøytralitetsvakt og var kadett ved Krigsskolen da invasjonen kom 9. april 1940. Han deltok i felttoget og satt en kort tid i krigsfangenskap, før han høsten 1940 tok opp igjen studiene. Rørholt var ivrig radioamatør, og det tok ikke lang tid før han var i kontakt med en studentgruppe som fikk en radiosender fra Secret Intelligence Service (SIS) i Storbritannia. Senderen viste seg ubrukelig, men med nytt sendersett fikk stasjonen med kodenavnet “Skylark B” kontakt med sentralen i London i slutten av januar 1941 og sendte en rekke etterretningsmeldinger, vesentlig om skipsfarten. I august klarte tyskerne å peile inn senderen og arresterte en rekke av studentene, men Rørholt unnslapp og kom seg over til London via Stockholm.

Januar 1942 ble tyskernes nye slagskip Tirpitz flyttet til Norge, i første omgang til Trondheimsfjorden, og Rørholt ble sendt tilbake for å sette opp en ny radiostasjon i Trondheim. Under kodenavnet “Lerken” fikk han kontakt med London i februar 1942, men det var for mange i lokalmiljøet som kjente ham, og han måtte dra tilbake til London i april, igjen via Stockholm. Imidlertid hadde han fått en annen til å overta stasjonen, dessuten hadde han rekruttert fire andre som tok turen over Nordsjøen for å bli trent som radioagenter for SIS.

Rørholt hadde stor teknisk innsikt og var levende opptatt av radioagentenes sikkerhet. Både han og andre radioeksperter blant de norske SIS-agentene var misfornøyde med utstyret og systemet britene gav dem og syntes at de undervurderte farene i felten, særlig faren for å bli peilet inn og for at tyskerne skulle knekke senderkoden. I London hadde han høsten 1941 samarbeidet med den polske sektoren av SIS om å videreutvikle en polsk sender, og da han drog til Norge på “Lerken”-operasjonen februar 1942, hadde han med seg en slik polsk sender, som var langt mindre og derfor mye lettere å skjule enn de store, tunge britiske sendersettene. Etter sterkt påtrykk fikk han også såkalt engangschiffer til stasjonen, der nøkkelchifferet ble brent etter bruk, slik at meldingene ikke kunne tydes etterpå. Men da han i London høsten 1942 forsøkte å videreutvikle sine erfaringer sammen med norske etterretningsoffiserer, avslo SIS planen. Skuffet søkte Rørholt om å bli overført til de regulære norske styrkene. Han ble radio- og chifferinstruktør for Linge-kompaniet, som var underlagt den andre britiske organisasjonen som arbeidet på Norge, Special Operations Executive (SOE). Her fikk han straks gjennomslag for sine ideer.

November 1944 ble Rørholt sendt som sambandsoffiser for en liten norsk styrke som skulle bistå russerne under gjenerobringen av Varanger. Men sambandsutstyret ble ødelagt underveis, og i stedet fikk Rørholt ansvaret for fallskjermoperasjoner med utstyr og proviant fra svensk jord til norske militærpatruljer og radiostasjoner i det raserte Finnmark.

Etter krigen drog Rørholt til USA, der han først var assisterende forsvarsattaché ved ambassaden i Washington et års tid og deretter fortsatte sin utdannelse, nå ved Harvard University, der han 1948 tok M.Sc.-graden på en avhandling om binær- og sambandsteknikk. Etter videregående studier og forskning ved Cruft Laboratory ved Harvard ble han 1949 ansatt som driftsingeniør i Hærens samband på Jørstadmoen. Her fortsatte han å arbeide med chifferproblemene som hadde opptatt ham under feltarbeidet som radioagent. Han konstruerte en chiffermaskin, en elektronisk utgave av engangschiffrene fra krigen, som under navnet ETCRRM ble produsert på Kjeller og tatt i bruk av NATO. Også direktelinjen mellom Det hvite hus og Kreml ble utstyrt med denne chiffermaskinen; det var et triumfens øyeblikk for Rørholt da han gjenkjente sin maskin ved siden av president Eisenhower på et bilde i New York Times.

Fra 1953 var Rørholt sjef for teknisk avdeling i det nyopprettede Forsvarets fellessamband (FFSB), og 1958 ble han utnevnt til oberst og sjef for FFSB, fra 1967 med tittel av direktør. Han avsluttet sin militære karriere som sjef for elektronisk avdeling i Hærens forsyningskommando 1971–76 og arbeidet deretter som frittstående konsulent innen elektronikk. Han mistet aldri sin interesse for tekniske nyvinninger – som pensjonist var han opptatt av å utvikle en liten håndholdt radar som etter “flaggermusprinsippet” skulle hjelpe blinde og svaksynte.

For sin krigsinnsats ble Bjørn Rørholt hedret med Krigskorset med sverd og den britiske Distinguished Service Order (D.S.O.).

Med humor og stor sans for dramatiske poenger skrev han to bøker om sin og kameratenes innsats, Amatørspionen “Lerken” og Usynlige soldater.

Verker

  • Microwawe relay systems in Norway under the NATO common infrastructure program, 1957
  • Amatørspionen “Lerken”, 1985
  • Norsk chiffermaskin, i Datatid nr. 11/1989
  • Usynlige soldater. Nordmenn i Secret Service forteller (sm.m. B. W. Thorsen), 1990

Kilder og litteratur

  • Militærkalender, 1957
  • Stud. 1937, 1962
  • Sambandsbølger. Forsvarets fellessamband i går, i dag og i morgen, 1978
  • HEH, 1979 og 1984
  • B. Nøkleby: Pass godt på Tirpitz! Norske radioagenter i Secret Intelligence Service 1940–1945, 1988
  • d.s.: biografi i NKrL, 1995
  • B. Johnsen: Kryptografi. Den hemmelige skriften, Trondheim 2001

Forfatter av denne artikkelen

Det er det gjort 0 endringer i denne artikkelens nettversjon.