Arne Randers Heen

Fjellklatrer og fjellmann. Foreldre: Overingeniør Gunnar Randers (1877–1963) og syerske Sofie Heen (1877–1959). Gift 11.8.1964 med kontordame, guide og fjellklatrer Bodil Roland (20.3.1917–), datter av frisør, gartner og musiker Christian Roland (1862–1947) og kjøpmann og kransebinder Henriette Louise Andrea Jappe (1875–1948). Halvbror til Gunnar Randers (1914–92).

Arne Randers Heen var en av landets dyktigste klatrere fra slutten av 1920-årene til 1960-årene. Med en ustoppelig energi og et uovertruffent klatretalent kunne han vise til bragder fra fjellvegger over store deler av verden. Heen er særlig kjent for sitt store antall førstebestigninger.

Heens “sivile” yrke var skredder, etter å ha vært huslærer og nordlandshandler i ungdommen. I Lofoten solgte han sko og klær fra egen produksjon. Etter hvert etablerte han eget skredderi hjemme i Åndalsnes.

Heen klatret på Grønland, i Alpene, på Svalbard og i Himalaya. Hans kjæreste klatrearena og tumleplass var imidlertid de norske fjell, og særlig hjemtraktenes tinder. Han bokførte hele 233 bestigninger av Romsdalshorn mellom 1928 og 1985, da han som 80-åring foretok sin siste tur til topps. En av hans største prestasjoner var da han 1929 klatret sørveggen på Lille Romsdalshorn alene. Nesten 30 år senere, 1958, gjennomførte han sammen med Ralph Høibakk den første bestigningen av Trollryggen fra Romsdalen. Hans hang til utfordringer gjorde at han også ble en pioner i vinterklatring.

Heen var en teknisk dyktig, allsidig og dristig klatrer. Han var også en markant personlighet som kunne virke utfordrende på det etablerte norske klatremiljøet. Klatrestilen var selvlært, innstillingen nærmest idrettslig, av noen ble han sett på som vel dristig og uvøren. Hans bakgrunn som skredder i Åndalsnes, altså langt unna det som er blitt kalt “aksen Kolsås – Turtagrø” og det mer elitistiske miljøet i Norsk Tindeklub, førte til at Heen ble fremstilt som en “outsider” i det norske klatremiljøet. Han måtte blant annet vente i noen år før han fikk lov til å komme innenfor det gode selskap i klubben, der han gikk under tilnavnet «skredder'n».

I Tindeklubben likte man dårlig at han skulle ha drevet fjellføring mot betaling. Det var et klart brudd på klubbens engelskinspirerte amatørbestemmelser. Heens aktivitet var imidlertid del av et friluftsliv som ikke hadde sin basis i det urbane borgerskaps koder, men i større grad i det som var praktisk og hensiktsmessig tilpasning til fjellet. Som patentfører for Den Norske Turistforening var han forventet å ta på seg oppdrag. Oftest tok han lite eller intet betalt for slike turer.

Gleden og iveren etter å være først og høyest, og heller ikke legge skjul på det, var nok noe av grunnen til den smule skepsis han møtte. Han kunne mistenkes for å være konkurranseinnstilt på en “uheldig” måte. Anerkjente norske klatrere burde ha holdninger som Tindeklubben kunne vedkjenne seg og i hvert fall ikke gå ut offentlig med sine prestasjoner. Arne Randers Heen derimot likte å formidle fjellopplevelser. Han var en aktiv skribent og skrev avisartikler om det meste fra ørnereder og sauesanking til fjellsportsmuseer og førstebestigninger.

Imidlertid var det heller ikke i Tindeklubben noen tvil om hans dyktighet som klatrer. Han drog da også på klatreturer med de fremste i det norske miljøet. 1949 var han f.eks. på rekognosering i Hindukush i Himalaya sammen med Arne Næss. Den endelige ekspedisjonen året etter fikk han derimot ikke være med på. Det var det Norsk Tindeklub som bestemte.

Arne Randers Heen samlet ikke bare på førstebestigninger og fjelltopper. Hans kunnskap og interesse for gjenstander fra fjell og klatring dannet grunnlaget for Norsk Tindemuseum – Arne Randers Heens samlinger, som åpnet på Åndalsnes 1990, året før Heen døde. Museet ble en tid drevet videre av hans enke, Bodil Roland Heen, som også har vært en dyktig fjellklatrer, og er nå en stiftelse forvaltet av Rauma kommune.

Arne Randers Heen fikk en rekke utmerkelser, bl.a. Kongens fortjenstmedalje i gull 1973, Rauma kommunes kulturpris 1980, samt flere medaljer for sin innsats under krigen. Han ble også hedret med en rekke lokale priser og utmerkelser.

Verker

  • Fører for fjellklatringer i Romsdalen, 1949
  • En levende legende (intervju av I. Gjelstenli), i På norske vinger nr. 8/1989, s. 18–19 og 20–21

Kilder og litteratur

  • Stud. 1932 (Gunnar Randers)
  • I. Gjelstenli: Arne Randers Heen, 1988
  • R. Bryhn og K. A. Tvedt (hovedred.): Kunnskapsforlagets idrettsleksikon, 1990
  • G. Grimeland: 'Vor sport'. Klatring i Norge 1900–2000 (h.oppg. Norges idrettshøgskole), 2000
  • samtale med Marius Morstad, 2000
  • samtale med Bodil Roland Heen, 2001

Portretter m.m.

    Fotografiske portretter

  • Fotografi i En levende legende, se ovenfor under Verker

Forfatter av denne artikkelen

Det er gjort 0 revisjoner og har kommet 0 forbedringsforslag.