Arild Feldborg

Revyforfatter, dramatiker og kringkastingsmann. Foreldre: Grosserer Henry Theobald Feldborg (1883–1949) og Petra Normandine Schnitler Blehr (1886–1980). Gift 1948 med overlærer, stortingsstenograf og finanssekretær Aase Refsdal (13.7.1917–), datter av barnehjemsbestyrer Hermund Arne Refsdal (1886–1968) og husstellærer Borghild Stray Andersson (1886–1968).

Arild Feldborg var en av de viktigste revyforfatterne og humoristene i Norge på 1900-tallet, og var også en sentral skikkelse i underholdningsvirksomheten i radio og fjernsyn.

Han var født i Wien, men vokste opp i Norge. Han ble cand.oecon. 1934, men debuterte som revyforfatter allerede i Njårdrevyen 1927–28, og slo igjennom på Chat Noir med visen Å i revyen Det hendte i går(1934). Denne skrev han sammen med Bias Bernhoft, som skulle bli hans hyppigste samarbeidspartner. Feldborg skrev også i samarbeid med Sverre Bævre, Finn Bø, Arne Svendsen, Alf Hartmann, Arild Haga, Otto Nielsen og Alfred Næss.

I 1930-årene skrev Feldborg og Bernhoft krasse advarsler mot de nazistiske og fascistiske strømningene i tiden, som f.eks. Norge, våkn opp! (Lalla Carlsen, 1934) og Penere og penere, om Mussolinis angrep på Etiopia (Einar Rose, 1936). Bursda'n min (1939), med Rose i knebukser og liten bart, medførte så sterke protester fra den tyske minister i Norge at visen ble stoppet av Oslos politimester! Under den annen verdenskrig var Feldborg motstandsmann, delvis tilknyttet de norske politistyrkene i Stockholm, som han også skrev sangtekster for. Han skrev manus til filmen Kampen om tungtvannet(1946), og med Finn Bø skrev han Norge i rødt, hvitt og blått, oppført av Lalla Carlsen i maidagene 1945, men han er først blitt kreditert for denne i 1990-årene.

Andre kjente viser for Lalla Carlsen er C.D., om utenlandske diplomater i norsk trafikk, og Det er nå sønn på døm og. For Einar Rose skrev han den berømte Vigelandvise, Johnsen går videre, Den svenske bilturisten, Vannet var femten og parodien på En liten gylden ring, for Kari Diesen Eg heiter Anne Steensdotter, Måten da ser De og Flaks, og for Leif Juster Swingdilla, Den får ikke du og sangene i filmen Det æ´kke te å tru (1943), bl.a. Vær glad for det lille du har. Operasangeren (1958) ble Rolf Just Nilsens gjennombrudd. Kjente er også den satiriske Alpeluene, den vemodige Ikke bare små (men store og), sketsjen Nordisk samarbeide (Carsten Byhring, Inger Jacobsen og Rolf Just Nilsen), og Byhrings monolog I sivil, om den første tyskeren på Kolsås etter krigen. 1980 mottok Feldborg Leonardstatuetten, norsk revys fremste utmerkelse.

Arild Feldborg var knyttet til NRKs radiounderholdning fra 1947, fra 1955 som redaksjonssekretær og 1973–82 i Radioteatret. Etter hvert forlot han revyen og bidrog som forfatter i NRK med viser som Farvel mitt siste beltehull, Plasthjerte, nylonsjel og D'er bånd, d'er bånd. Han skrev fjernsynsserien om Televimsen (stemmen tilhørte Frank Robert) og flere radioserier, som Arve Opsahls Inspektør Snusen, Einar Sisseners Døren, tekster til Lennart Hylands norsk-svenske Morokulien-programmer og til programmene om den “frie” radiosenderen Radio Skagerak (utdrag på LP, 1965). På platemarkedet hadde han suksess med fem EP-plater om Folkehjemmet (1963–68), med Rolf Just Nilsen som Einar Gerhardsen og andre samtidige politikere og med Ragnhild Michelsen som en oppgitt Werna.

Som dramatiker oppdaterte han Offenbachs Orfeus i underverdenen til Orfeus i undergrunnen (Chat Noir 1940), og han skrev fjernsynsoperaen Sjakk (1982, med musikk av Bjørn Kruse, som ble tildelt en europeisk pris for beste fjernsynsopera) og musikalen Balder (Oslo Nye Teater, 1984). Kjønnsrollekomedien Mannfolk (Oslo Nye Teater, 1980), med kvinner i alle mannsroller, var en stor publikumstreffer. Hørespillet A Teaspoon at Bedtime ble innkjøpt til filmatisering i Hollywood i 1950-årene, men prosjektet ble aldri gjennomført.

I 30 år ledet Feldborg radioens merkverdige, men populære bridgeprogrammer, og han utgav bøker om bridge og kryssord. Han fikk stor oppmerksomhet da han i fjernsynet viste at han var i stand til uten videre å trekke ut kvadratroten av et hvilket som helst 18-sifret tall. Da han redigerte samlingen Humor i Norge (1974), var det med slagordet “Man skal ikke spøke med norsk humor”. Med sitt etter hvert landskjente, urokkelig furete steinansikt så han da heller ikke ut som om han kunne spøke. Men det kunne han altså.

Verker

    Dramatikk

  • Orfeus i undergrunnen, operette, 1940
  • Kampen om tungtvannet, filmmanus, 1945
  • A Teaspoon at Bedtime, hørespill, ca. 1955
  • Inspektør Snusen, radioserie i 1950- og 1960-årene
  • Døren, radioserie i 1950-årene
  • Televimsen, fjernsynsserie i 1960-årene
  • Mannfolk, komedie, 1980
  • Sjakk, fjernsynsopera, 1980
  • Balder, musikal, 1984

    Bøker

  • Inspektør Snusens memoarer, 1961
  • Nye snuserier, 1962
  • Bridge med Arild Feldborg, 1965 (ny utg. Bridge fra begynnelsen, 1978)
  • Malkesaken (sm.m. M. Grundt Spang), 1969
  • Humor i Norge (red.), 1974
  • Damms kryssordløser, 1982
  • Hjernejogg, (posthumt) 1989

    Bokoversettelser

  • E. Kishon: Godaften – Gomorra, 1975
  • d.s.: Salomes dårskap, 1976

    Diskografi

  • Folkehjemmet-serien (med R. Just Nilsen og R. Michelsen), 5 EP-plater, 1963–68
  • Radio Skagerak, 1965
  • Album med mange Feldborg-tekster: Leif Juster: En glad gutt, 1976
  • Gamle revyviser (div. artister), 1978
  • Jeg har mitt hjerte i Oslo, 1979 (ny utg. 1991)
  • Kari Diesen: Det hender så mangt ..., 1980
  • Lalla Carlsen, 1989
  • Einar Rose: Landskampen, 1994
  • Leif Juster: Mot norrmalt, 1995

Kilder og litteratur

  • O. Bang-Hansen: Chat Noir og norsk revy, 1961
  • A. Mauritzen: Toner fra Tigerstaden, 1979
  • opplysninger fra Andreas Diesen (1996) og fra Feldborgs sønn Dag Feldborg (2000)
  • Arne Bendiksens dataarkiv
  • Andreas Diesens revyhistoriske fjernsynsprogrammer

Portretter m.m.

    Kunstneriske portretter

  • Tegning av Gösta Hammarlund, 1972; gjengitt i A. Mauritzen: Toner fra Tigerstaden, 1979
  • Tegning av Finn Graff; p.e.; gjengitt i Arb.bl. 1977
  • Tegning av Pedro (Salo Grenning); gjengitt i VG
  • Tegning av Audun Hetland, u.å.; p.e

Forfatter av denne artikkelen

Det er det gjort 0 endringer i denne artikkelens nettversjon.