Anton Qvam

Jurist, embetsmann og politiker. Foreldre: Gårdbruker Ole Larsen Qvam (1782–1844) og Johanne Pedersdatter Ryen (1797–1850). Gift 21.5.1865 i Stod med Fredrikke Marie Gram (1843–1938; se Fredrikke Marie Qvam). Bror av Peter Qvam (1822–1907; se NBL1, bd. 11).

Under forfatnings- og unionsstriden fra ca. 1870 frem til 1905 var Anton Qvam en av Venstres ledende politikere, som oftest markerte seg på partiets ytterste venstre fløy. Han gjorde kanskje sin største innsats i forarbeidet til en ny straffeprosesslov og innføringen av juryordningen 1887.

Qvam var av bondeslekt og vokste opp på gården Mek (Kvam) i Bolsøy i Romsdalen. Han gikk sammen med Bjørnstjerne Bjørnson på borgerskolen i Molde og tok examen artium 1853. Deretter arbeidet han som lærer i noen år før han begynte å studere jus ved universitetet i Christiania og ble cand.jur. 1862. Avgjørende for hans fremtid ble oppholdet som huslærer hos brukseier David Andreas Gram på Helge-Rein-By bruk i Stod i Nord-Trøndelag 1857–59. Han giftet seg med brukseierens datter – som også hadde vært hans elev – 1864. De kjøpte storgården Gjævran i Egge, og Qvam åpnet sakførerforretning i Steinkjer. Han fikk bevilling som høyesterettsadvokat 1867.

I lokalmiljøet markerte Qvam seg under moderniseringsprosessen i fylket ved å grunnlegge Sparbu og Egge sparebank 1872, og han var formann i direksjonen der 1873–86 og i Stenkjær Dampskibsselskab. Via lokalpolitikken, som medlem av herredsstyret i Stod fra 1867 (ordfører 1868–69) og deretter ordfører i Egge 1869–85, ble han valgt inn på Stortinget, hvor han representerte Nordre Trondhjems amt 1874–85, Søndre Trondhjems amt 1885–88 og – etter som radikaler å ha vært satt utenfor politikken som “nedhuggen” i noen år – igjen 1894–97, og til sist Nordre Trondhjems amt 1897–1903. Han var formann i Protokollkomiteen 1877–79 og i Justiskomiteen 1880–88. I tingperioden 1882–85 var han president i Lagtinget og 1886–88 i Odelstinget.

På Stortinget markerte nordtrønderne seg med Qvam i spissen i den radikale fløy av opposisjonen, og Nordre Trondhjems amt fikk betegnelsen “det røde amt”. Qvam gikk tidlig inn for målsaken og foreslo allerede 1874 at oldnorsk og landsmål skulle innføres ved lærerseminarene. Dels under innflytelse av sin hustru gikk han inn for kvinnesaken ved tidlig å argumentere for kvinnelig stemmerett og ved forslag om at kvinnene skulle være fullmyndige som gifte og at særeie skulle være det normale mellom ektefeller. Under forfatningsstriden var han motstander av kongens bevilgningsveto og hevdet at han høyst hadde utsettende veto i grunnlovssaker. Qvam satte seg steilt imot enhver form for kompromiss i striden om parlamentarismen 1884, og hans forhold til Johan Sverdrup ble etter hvert ambivalent.

Da Norges Venstreforening ble dannet 1884, gikk Qvam inn for en sterk partiorganisasjon med et fast program og disiplin i rekkene. Han ble imidlertid utmanøvrert av Johan Sverdrup, men ble valgt til partiets nestleder under konstitueringen. Da Sverdrup ble utnevnt til statsminister, overtok Qvam som leder av Norges Venstreforening 1884–89 og igjen 1894–96. Under splittelsen av Venstre i 1880-årene gikk han sammen med Jacob Lindboe inn for å radikalisere partiets unionspolitikk (Hamarresolusjonen) og ble en av det rene Venstres ledere. Qvam oppnådde imidlertid aldri den lederposisjon han kanskje drømte om, men forble alltid nummer to i venstrehierarkiet, først etter Johan Sverdrup, så under Johannes Steen og endelig under Otto Blehr. Årsaken til dette lå kanskje dels i hans radikalisme dels i hans steilhet og manglende vilje til kompromiss. I ordskiftene kunne han være “brutal” ifølge motstandere i Høyre. Privat avreagerte han gjennom musikken, og han skrev flere komposisjoner. Mennesket Anton Qvam møter vi i den omfattende korrespondansen med Fredrikke Marie som er bevart i ulike arkiver.

Qvam var formann i den parlamentariske jurykommisjon 1882–84 og medlem av straffelovskommisjonen 1884–89. Parallelt med det politiske arbeidet gjorde han karriere som embetsmann. 1885 ble han utnevnt til sorenskriver i Gauldal, 1890 til lagmann i Frostating lagdømme, og fra 1894 var han amtmann i Nordre Trondhjems amt. Han ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden 1891 og til kommandør av 1. klasse 1899, og han fikk storkorset 1901.

To ganger dannet Johannes Steen regjeringer med basis i det rene Venstre, og Qvam ble justisminister i begge, 1891–93 og 1898–1902. Toppen av karrieren som politiker nådde han ved Otto Blehrs regjeringsdannelse 1902, da han ble norsk statsminister i Stockholm. I sine senere år inntok Qvam en mer moderat holdning og kom til å stå på god fot med kong Oscar 2. Han deltok i forhandlingene som ble ført på grunnlag av den siste konsulatkomiteens innstilling, men fikk ikke oppleve frigjøringsverket i 1905. Svekket av sykdom måtte han gå av som statsminister, og han døde hjemme på Gjævran sommeren 1904. 1919 reiste “trønderungdom og vener fra det ganske land” en bautastein på graven hans på kirkegården i Egge.

Verker

  • Bibliografi i NFL, bd. 4, 1896, s. 495–496

    Et utvalg

  • Om Juryen. Skal vi beholde Enevældets Embedsmands-Domstole eller skal vi gjenindføre vore Forfædres Folkedomstole?, 1884
  • Strafretsplejen i forskjellige europæiske Lande, Lovudkastets System og Motiver til de enkelte Paragrafer, i Indstilling fra Jurykommissionen, 1885, Bilag 1 s. 143–368, Bilag 3 s. 467–511 og Bilag 4 s. 513–541 og 554–579
  • Hvad vil Juryens Indførelse koste?, 1887 (først trykt i Dagbl. nr. 28/1885)
  • Den norske Straffeproceslov af 1ste Juli 1887 med Kommentar, 1889
  • Venstres Valgprogram. Foredrag, holdt i Trondhjems liberale Forening den 17de August 1891, 1891
  • utg. Olaf H. Qvam: Efterladte blade, 1894

    Etterlatte papirer

  • Anton og Fredrikke Marie Qvams private arkiv finnes i Gunnerus-biblioteket, UBT (Privatarkiv nr. 3)
  • en del brev finnes også på Gjævran gård og i Steinkjer museum

Kilder og litteratur

  • NFL, bd. 4, 1896
  • Lindstøl, bd. 1, 1914
  • Delphin Amundsen, 1947
  • H. Koht: biografi i NBL1, bd. 11, 1952
  • J. Segtnan: Stortingsmann Ole Anton Qvam i 1870-åra. Nasjonal/kulturell og konstitusjonell politikk 1874–1880, h.oppg. UiB, Bergen 1974
  • A. Kirkhusmo: Unionell radikalisme. Opinion, lederskap og parti 1885–91, Trondheim 1978
  • L. Mjeldheim: Folkerørsla som vart parti. Venstre frå 1880-åra til 1905, 1984
  • J. Segtnan: “Ole Anton Qvam”, i Årbok for Nord-Trøndelag Historielag 1995
  • K. Wiik Johnsen: Fredrikke Marie Qvam. Hennes vei til organisasjonslivet. Oppvekst og vokster før 1900, h.oppg. NTNU, Trondheim 2001

Portretter m.m.

  • Maleri av Erik Werenskiold, 1893; Stortinget, Oslo

Forfatter av denne artikkelen

Det er det gjort 0 endringer i denne artikkelens nettversjon.