Alf Nordhus

Forsvarsadvokat. Foreldre: Stasjonsmester Magnus Carl Nordhus (1896–1986) og Johanne Christine Steffensen (1898–1944). Gift 1) med Lene Laura Ingeborg Schartum-Hansen (17.7.1922–23.1.2000), datter av avdelingssjef Harald Schartum-Hansen (1874–1951) og Oddbjørg Johanne Brodal (1885–1970), ekteskapet oppløst 23.11.1987; 2) 7.1.1988 med psykiater Inger Thoen (5.9.1938–), datter av konditormester Alf Thoen (1913–62) og barnepleier Hjørdis Paulsen (1916–93).

I flere tiår var Alf Nordhus Norges mest markerte skrankeadvokat, og ved å introdusere “det aktive forsvar” skapte han ny rettsvirkelighet.

Nordhus vokste opp i et aktivt frikirkemiljø i Bergen, men brøt tidlig opp hjemmefra. Etter examen artium 1939 reiste han til Oslo for å studere jus og tok 1943 en glimrende juridisk embetseksamen. Samme år var han jusstudentenes representant i studentenes illegale fellesutvalg, og han fikk dekknavnet Atle Alme da han ble etterlyst i det nazikontrollerte Polititidende etter Aula-brannen.

Etter krigen ble Nordhus plukket ut til å være statsadvokat under rettsoppgjøret. I en av sakene opplevde han å få medhold i påstanden om dødsstraff for en ung norsk torturist, en dødsdom som ble eksekvert 1947. Saken satte sitt preg på Nordhus og skapte en tvil som preget ham resten av livet. Ikke minst overbeviste tiden som anklager ham om at det var på rettssalens forsvarerside han hørte hjemme. Nordhus fikk bevilling som høyesterettsadvokat 1953 og åpnet egen praksis i Oslo samme år. Han var fast forsvarer i Oslo byrett 1961–71.

I 1950-årene var Alf Nordhus den lovende, etablerte og ordhage unge juristen i ytterkantene av norsk arbeiderbevegelses maktsentra. Han ble Trygve Lies omgangsvenn og deltok i Einar Gerhardsens og Jens Christian Hauges samtalefora. Med et dårlig skjult løfte om senere å bli statsråd ble Nordhus 1956 spurt om å bli statssekretær i Samferdselsdepartementet. Han takket nei.

I denne perioden var Nordhus samfunnsbygger i utviklingsoptimismens tjeneste: Han var pådriver i styret for Bergensbanens forkortelse, ledet avviklingsstyret for datidens største bedrift i Norge, Kongsberg Sølvverk, og var styreformann i Tiden Norsk Forlag. Nordhus var Bygningsarbeiderforbundets juridiske rådgiver, slik han senere ble Sjømannsforbundets. Arbeidsrett var et av hans mange områder, og han ble medlem av sjømannslovkommisjonen og arbeidervernkomiteen. Og selvsagt ble advokaten med oppdrag for arbeiderbevegelsen sendt ut som årviss 1. mai-taler: “Kraftig og manende,” skrev avisen Nordlys om talen han holdt i Tromsø 1954.

Men det ble ingen karriere langs disse opptrukne stiene for Alf Nordhus. Han orket ikke posisjonene og salongene der han var spådd en slik lysende fremtid. År for år vokste forakten for samfunnets autoriteter. Han dyrket tvilen, elsket motsigelsene og lette etter dem som falt utenfor. Alf Nordhus skuffet nok dem som hadde sett systemets mann i ham, samtidig som han viste en ny verden for dem som så det som håpløst å gjøre opprør. Slik vokste han frem som sin tids store og omstridte forsvarsadvokat.

Alf Nordhus innførte begrepet “det aktive forsvar” og satte en ny standard for forsvarere. En av hans markante samtidige, høyesterettsadvokat Johan B. Hjort, hevdet at Nordhus gav “advokatrollen i skranken et nytt innhold”: Nordhus “brøt nye veier, og skapte selv nye normer, som efterhvert vant aksept”. Det forsvar Nordhus representerte, innebar også en aktiv og til da ukjent bruk av mediene i arbeidet med å fremme klientens interesse. I retten stilte han grunnleggende spørsmål ved påtalemyndigheten og politiets autoritet, og når jussen ble for trang, sprengte han den med ny viten – fra psykologi, sosiologi, litteratur og samfunnsvitenskap.

Slik skapte Alf Nordhus skole og gav forsvareroppdraget en ny dimensjon. Selvsagt også fordi det aktive forsvar gav resultater i domstolene: Nordhus oppnådde som forsvarer flere oppsiktsvekkende frifinnelser, der hans store gjennombruddssak – Hollekim-saken (1964) – står i et eget lys. I denne saken maktet Nordhus å få sin klient frifunnet til tross for at klienten selv i retten insisterte på at han hadde begått et drap. Men hans psyke gjorde det umulig, prosederte Nordhus, og retten trodde advokaten som prosederte mot sin egen klient.

Også i andre saker var Alf Nordhus med på å skape en ny rettsvirkelighet: I den såkalte Liv-saken (1982) var en kvinne tiltalt for å ha skutt og drept sin sovende mann. Hun hadde i en årrekke vært utsatt for psykisk og fysisk mishandling, og Nordhus prosederte ut fra utvidede nødvergebetraktninger. Kvinnen ble frikjent, men fagdommerne satte kjennelsen til side. Ved en ny lagmannsrettsbehandling ble hun igjen frikjent (1983), og dommen er blitt stående som en merkestein i strafferettshistorien.

Nordhus var omtalt og kontroversiell. Hans posisjon ble gjennom mer enn 30 år understreket av at han ble engasjert som forsvarer i en rekke straffesaker som fikk stor oppmerksomhet. Han var blant forsvarerne i saken mot Jens Bjørneboes bok Uten en tråd (1967) og i den såkalte “Listesaken” om avsløringer fra etterretningstjenesten (1978). Han var engasjert i straffesaken etter de nynazistisk motiverte “Hadelandsdrapene” (1982) og forsvarte sykehjemsbestyreren fra Orkdal som ble dømt for 22 drap (1983). I norsk rettshistories største spionsak, Treholt-saken (1985–86), var Alf Nordhus forsvarer under ankesaken, et oppdrag som endte med et dramatisk brudd mellom forsvarer og klient.

Alf Nordhus hadde også en sentral plass i den norske samfunnsdebatten. Han skrev et utall artikler og debattinnlegg. Et glitrende retorisk talent gjorde ham dessuten til en flittig brukt debattant i radio og fjernsyn. At han også deltok med stor lyst i underholdningsprogrammer og spilte biroller i flere norske spillefilmer, førte til kritikk fra mer konvensjonelle jurister, en kritikk den uhøytidelige Nordhus moret seg over.

Hele sitt liv var Alf Nordhus intenst opptatt av idrett. Som ung var han en habil konkurransesvømmer, og han vant flere krets- og vestlandsmesterskap.

Verker

  • Om dommeren og attitydeforskningen, i TfR 1947, s. 555–571
  • Kriminologiske synspunkter i landssvikoppgjøret, i Samtiden 1947, s. 439–445
  • Problemene omkring organisasjonsfrihetens prinsipp, 1956
  • En tråd. Seks innlegg om pornografi (sm.m. J. Bjørneboe m.fl.), 1966
  • Jeg tar saken, 1967
  • Stjal de en sjel?, 1976
  • Lommeadvokaten (red. sm.m. H. K. Bjerke), 1983
  • Treholt-saken. Begjæring om gjenopptakelse av straffesak nr. 21/1985 (sm.m. A. Haugestad), 1986
  • Bølgjer i retten. Frå jussens muntre bakgard (sm.m. J. Haugland), 1989

Kilder og litteratur

  • Stud. 1939, 1964
  • C. Christensen: Advokaten. Et portrett av Alf Nordhus, 1987
  • H. Stanghelle og E. Ulateig (red.): Forsvareren – Alf Nordhus 70 år – et debattskrift, 1989
  • HEH 1994

Portretter m.m.

  • Byste (bronse) av Nils Aas, 1995; Oslo tinghus

Forfatter av denne artikkelen

Det er det gjort 0 endringer i denne artikkelens nettversjon.