Agnes Mowinckel

Skuespiller og instruktør. Foreldre: Kjøpmann Edward Christian Mowinckel (1831–95) og Cornelia Schultz Blydt (1833–1905). Gift 31.10.1899 med skipsmegler Hans Brecke Blehr (25.5.1875–30.12.1945), sønn av redaktør Theodor Christopher Blehr (1838–90) og Birgitte Christine Friis Stoltz (1853–1936), ekteskapet oppløst 1909. Sønnesønns datter av Johan Ernst Mowinckel (1759–1816); tremenning av Johan Ludwig Mowinckel (1870–1943); svigerinne av Gunnar Heiberg (1857–1929), Sigurd Bødtker (1866–1928) og Pola Gauguin (1883–1961); filletante (fars kusine) til Sigmund Mowinckel (1884–1965).

Agnes Mowinckel var en eminent skuespiller. Det stormet rundt henne, for storm var hennes natur, og ydmykhet og stillferdighet var ikke hennes vesen. Men det forkludret ikke hennes grep om det vesentlige. Hun var en nyskaper i norsk teater, vår første profesjonelle sceneinstruktør. Hun var den første i Norge som brukte lyset som kunstnerisk virkemiddel, hun tok malerne inn i teateret, og hun bestilte musikk av norske samtidskomponister.

Anekdotene om Mowinckel er mange. Hun var alltid omhyggelig kledd, med en kunstners blikk for fargesammensetning; ikke minst gjaldt dette hattene hennes. Med små, men raffinerte virkemidler skapte hun en spennende kreasjon av gamle og unnselige hodeplagg. Dette fikk fatale følger en dag hun ankom krematoriet ved en bisettelse. For ikke å oppfattes støtende med sitt noe prangende hodeplagg i forhold til situasjonen, leverte hun hatten til kirketjeneren. Stor var imidlertid forskrekkelsen da hun så ham gå frem og legge hatten på kistelokket.

Agnes Mowinckel vokste opp i Bergen som nest yngst av 9 søsken. Foreldrene var åpne for tidens strømninger, de var engasjert i litteratur og teater – en ballast som kom godt med for hennes senere teaterkarriere. Etter middelskolen fulgte ett år på Den kgl. Tegneskole i Kristiania, og tilbake igjen i Bergen ble hun ansatt som tegnelærer på Ulrike Pihls pikeskole. Men Agnes Mowinckel meldte seg for Ludovica Levy, som var elevinstruktør ved Den Nationale Scene (DNS), og 2. januar 1899 debuterte hun som Anna Hielm i Kong Midas av Gunnar Heiberg. Hennes annen debut fant sted en måned senere som Hjørdis i Ibsens Hærmendene paa Helgeland.

Etter de vellykkede debutene – spesielt gjaldt det den første – ble hun tilbudt kontrakt ved DNS, men valgte isteden å følge Ludovica Levy til Kristiania og hennes nye Secondteater. Allerede med dette viste hun sin “kjerringa-mot-strømmen”-mentalitet: Det var utfordringene som tiltrakk, ikke det sikre og trygge. Som skuespiller kom hun aldri til å tilhøre noe fast teater i lengre tid. Ved siden av DNS i Bergen spilte hun på Secondteatret og Fahlstrøms teater i Kristiania og på Trondhjems Teater; hun hadde gjesteroller på Nationaltheatret, Det Norske Teatret, Det nye Teater og Centralteatret, i tillegg til stadig turnévirksomhet over hele landet. Ofte både tegnet og sydde hun kostymene.

Hun rakk aldri å gro fast noe sted, og rastløsheten gav henne ikke fortrolige medspillere. Samspill ble derfor aldri hennes styrke; som oftest stod hun alene på scenen, uten kontakt med de andre. Helt fra første stund ble hun tildelt de store tragiske roller. Dermed opplevde hun ikke å “stige i gradene”, å gå igjennom den møysommelige opplæring, den tekniske scenetukt som ligger i å spille små roller. Hun ble en stor skuespillerinne med feil hun aldri overvant og begrensinger hun aldri kom ut over. Hennes spill ble storlinjet, enkelt, kraftig i virkningen, dypt innenfra, varmt og personlig, men ikke smidig og bøyelig. Replikken var tydelig og malende, tung av opplevelse, men nettopp fordi hun manglet bakgrunn fra små roller, ble den gjerne for malmfull, for understrekende.

Karakteristikken av hennes skuespillerkunst står i kontrast til hennes regivirksomhet, der nettopp helheten, sansen for detaljene, skulle bli det som særmerket henne som instruktør. Opphold i London og Paris 1912 ble avgjørende for hennes syn på scenebildet. Visualiteten, lyset, sammensmeltingen av drama, musikk og maleri som hun her opplevde ved de mange eksperimentteatrene, skapte det fundamentet som hun senere arbeidet ut fra. Hennes tegneferdigheter og blikk for farger kom også godt med når det gjaldt å skape virkningsfulle scenebilder.

Men det skulle gå 10 år før hun fikk mulighet til å praktisere det hun hadde lært. Først 1922 debuterte hun som iscenesetter på Intimteatret i Kristiania, et eksperimentteater med kort levetid. Stykket var Frank Wedekinds Vårbrytning. Den dristige og poetiske forestillingen plasserte med en gang Agnes Mowinckel i første rekke blant norske instruktører. Og nettopp fordi hun ikke var knyttet kun til én scene over tid, kom hun til å påvirke en hel generasjon norske skuespillere.

1923–25 var hun ansatt som instruktør ved Det Norske Teatret og flyttet selve teaterets idé fra det enkle nasjonale over til det internasjonale. Hun viste vilje til å satse på det nye og uprøvde – selv om ikke alt var like vellykket, og hun gav også unge, norske dramatikere, musikere og malere muligheter til å prøve sine evner. 1927 fikk hun sitt eget teater, Balkongen, opprettet i opposisjon til det tradisjonelle borgerlige teater. Her søkte hun både en ny dramatikk, og nye, mer teatrale iscenesetterprinsipper. Hun spilte også selv. Et knapt år varte eksperimentet. Likevel markerte dette teateret noe nytt og betydningsfullt i norsk teaterhistorie.

Etter Balkongen og en ny turnérunde iscenesatte og spilte hun ved de fleste av våre scener. I mellomkrigstiden gjorde hun Det nye Teater til et virkelig nytt teater, der hun ved sine iscenesettelser (f.eks. O'Neill) løftet både skuespillere og tilskuere ut av hverdagsligheten, og på Nationatheatret kom hun til å skape ypperlige norske klassikeroppførelser (Ibsen, Bjørnson, Kielland, Skram), og ikke mindre spennende forestillinger i nye politiske spill (Nordahl Grieg og Kjeld Abell). Hun instruerte Folketeatrets åpningsforestilling (Tante Ulrikke av Heiberg) 1952, og hun hadde flere oppdrag ved teateret i Bergen både under Hans Jacob Nilsens tid og etter krigen; blant annet satte hun opp Ibsens Fru Inger til Østråt i Bergen Tinghus under Festspillene 1958 – et foretak som føltes for dristig for tidens publikum, men som understreker den alltid søkende og eksperimenterende teaterkunstner Agnes Mowinckel. 1963, samme år som hun døde, opptrådte hun som den aldrende Camilla Collett på Oslo Nye Teater.

Kilder og litteratur

  • S. Bødtker: Kristianiapremierer gjennom 30 aar, 1929
  • S. Elvestad og P. Krohg: 13 mennesker. Intervjuer i tekst og tegninger, 1932
  • P. Gjesdahl: biografi i NBL1, bd. 9, 1940
  • C. Sandal: “Agnes Mowinckel”, i BTid. 25.8.1945
  • A. Rønneberg: Nationaltheatret gjennom femti år, 1949
  • S. Dahl: Teaterminner. Fra Nasjonalturneens dager, 1959
  • N. Sletbak (red.): Det Norske Teatret, 1963
  • P. Gjesdahl: Centralteatrets historie, 1964
  • K. Nygaard og E. Eide: Den Nationale Scene 1931–1976, 1977
  • L. Lyche: Norsk teaters mare. Agnes Mowinckel og norsk kunstnerliv, 1990

Portretter m.m.

    Kunstneriske portretter (et utvalg)

  • Maleri (brystbilde) av Christian Krohg, 1904; NG
  • Maleri (helfigur) av Henrik Sørensen, 1951; Den Nationale Scene, Bergen
  • Maleri (Agnes Mowinckel instruerer “Eva og Johannes” av Rolf Stenersen) av Kai Fjell, 1953; Nationaltheatret
  • Maleri av Henrik Lund; Theatercafeen, Oslo
  • Maleri (brystbilde) av ukjent kunstner, u.å.; DNS

Forfatter av denne artikkelen

Det er gjort 0 revisjoner og har kommet 0 forbedringsforslag.