Agnes Håkonsdatter

Kongsdatter. Foreldre: Faren var kong Håkon 5 Magnusson (1270–1319), moren ukjent. Gift med ridderen Havtore Jonsson (ca. 1275–1319).

Under år 1302 nevner de islandske Annales regii at “Havtore Jonsson festet jomfru Agnes, kong Håkons datter”. Ti år senere foretok kong Håkon et makeskifte der han tok tilbake under kongedømmet spredte gårder og gårdparter Agnes hadde fått i medgift i bygdene øst og nordøst for Oslo. I stedet fikk herr Havtore og Agnes en samlet eiendom på 6 markebol i Sorknes i Grue. Dette er det eneste kildene direkte opplyser om den uektefødte kongsdatteren Agnes, men det kan indirekte bygges ut til et bilde av den rollen en kvinne som henne ble tildelt i samtidens politiske og sosiale system.

Agnes' mor er ukjent, men Håkon må ha hatt et forhold til henne i hertugtiden, før han ektet den tyske grevedatteren Eufemia 1299. Selv om han vedgikk farskapet til Agnes, var ekte fødsel nå kommet til å bety så mye at et fyrstelig gifte ikke kom på tale for henne, slik det ennå hadde vært mulig et stykke inn på 1100-tallet. Den usikre dynastiske situasjonen førte likevel til at Agnes' eventuelle ektefødte barn kom i betraktning som arvinger til den norske tronen. Ved siden av henne hadde kong Håkon nemlig ikke annet avkom enn Ingebjørg, datteren han fikk med dronning Eufemia 1301. Derfor fikk han 1302 endret arvefølgen slik at en eventuell sønn av Ingebjørg i det planlagte ekteskapet med den svenske hertug Erik Magnusson rykket opp i tredje arveklasse, og hun selv, som den første kvinne, fikk lovbestemt plass i den norske arverekken. Noe slikt var ikke aktuelt for den illegitime Agnes, men derimot for hennes eventuelle ektefødte sønn, som ble plassert i niende arveklasse.

Det var følgelig et svært godt gifte som ble stilt i utsikt for Havtore Jonsson da han 1302 festet jomfru Agnes. Havtores far, Jon Ivarsson Raud, var selv langt ute i slekt med kongehuset og en av de baronene i kongens råd som medbeseglet hans forordning om tronfølgen samme år. Jon hadde setegård på Sørum (Sudreim) på Romerike og eide den mest omfattende verdslige godssamlingen på Østlandet. Som hans arving og kongelig svigersønn var Havtore eslet en fremtid i første rekke i det norske rådsaristokratiet, og hans sønner igjen, Jon og Sigurd, spilte hovedroller i norsk politikk i kong Magnus Erikssons regjeringstid.

Agnes selv kjenner vi bare som et navn. Men gjennom sitt ekteskap bandt hun Sudreimsætten til kongehuset og ble slik et knutepunkt i det politiske nettverket på høyeste nivå i tidens riksstyring.

Kilder og litteratur

  • DN, bd. 1 nr. 132
  • Isl.Ann., s. 147
  • K. Helle: Konge og gode menn i norsk riksstyring ca. 1150–1319, 1972

Forfatter av denne artikkelen

Det er gjort 0 revisjoner og har kommet 0 forbedringsforslag.