Faktaboks

Adolph Tidemand
Født
14. august 1814, Mandal, Vest-Agder
Død
8. august 1876, Christiania
Virke
Maler
Familie
Foreldre: Tollinspektør og kammerråd Christen Tidemand (1779–1838) og Johanne Henriette Henrikke Haste (1779–1859). Gift 12.1.1845 med Claudine Marie Birgitte Jæger (8.8.1817–6.1.1887), datter av infanterikaptein, senere overtollbetjent Niels Winther Luth Jæger (1772–1840) og Elen Bolette Beer (1783–1855). Bror av Emil Tidemand (1812–65; se NBL1, bd. 16); grandnevø (brorsønns sønn) av Nicolai Tidemand (1766–1828; se sst.); brorsønns sønnesønn av Ole Tidemand (1710–78; se sst.).
Adolph Tidemand

Maleri 1860

Adolph Tidemand
Av /※.

Adolph Tidemand er en av de mest folkekjære malerne i norsk kunsthistorie. Med sine skildringer av den norske bondebefolkningens levesett og tradisjoner er han en sentral skikkelse i den norske nasjonalromantikken.

Tidemand ble født i Mandal og vokste opp i solide kår. Han fattet tidlig interesse for tegning og maling, og 1832, snaut 18 år gammel, begynte han ved kunstakademiet i København – et naturlig valg for unge norske kunstnerspirer generelt, og særlig for Tidemand, hvis mor var dansk. Etter fem år i København drog han 1837 til kunstakademiet i Düsseldorf, som var i ferd med å seile opp som et av tidens fremste kunstsentra. Der studerte han i fire år. Theodor Hildebrandt, som ble Tidemands lærer, dyrket et narrativt, psykologiserende historiemaleri som stod sjangermaleriet nær, og det var disse to billedkategoriene som fra slutten av 1830-årene til midten av 1840-årene preget Tidemands virke. 1841 vakte han oppsikt med sitt første historiemaleri, Gustav Vasa taler til dalkarene i Mora kirke, som straks ble innkjøpt av den stedlige kunstforening. For pengene fra salget drog Tidemand sammen med sin bror Emil 1841 til München og Roma, hvor han studerte henholdsvis det samtidige historiemaleriet og ung- og høyrenessansens mestere.

Da Tidemand sommeren 1842 vendte hjem til Norge, var det med det forsett å slå seg ned i Christiania som billedkunstner. Utgangspunktet syntes lovende; før reisen til Italia hadde han fått bestilling på en altertavle til Vår Frelsers kirke, et oppdrag som ville trygge hans økonomi. Men vel hjemme i Norge ble han møtt med et uventet krav: Christiania Kunstforenings direksjon, som disponerte midlene som var innsamlet til formålet, forlangte at altertavlen skulle utføres i Roma, eller i det minste i Tyskland, noe Tidemand oppfattet som en mistillitserklæring. Etter en langvarig og bitter strid, som ble utkjempet i avisene mellom Johan Sebastian Welhaven, medlem av kunstforeningens direksjon, og malerens bror Emil Tidemand, bortfalt oppdraget. Dermed mistet Tidemand også muligheten til å etablere seg i Norge.

Men mens den såkalte altertavlestriden raste, fant Tidemand frem til sin livsoppgave. Sommeren 1843 la han ut på en studiereise i Sør-Norge, gjennom Østerdalen over fjellet til Gudbrandsdalen og derfra til Sogn, Voss og Hardanger. Formålet var egentlig å samle materiale til et historiemaleri med motiv fra sagaen om Olav den hellige, men underveis ble han stilt overfor en ny motivkrets han fant uhyre fascinerende: norske bønders skikker og tradisjoner. At Tidemand deretter satset på folkelivsskildringen, var ikke bare et utslag av individuelle preferanser. Interessen for det nasjonale, det stedegne og særpregede lå i tiden; den var typisk for nasjonalromantikken, som nådde sitt høydepunkt i Norge nettopp mens Tidemand oppholdt seg i Christiania.

På sine etter hvert mange reiser i Sør-Norge – 15 i alt, den siste 1875 – studerte Tidemand folkedrakter, husgeråd og byggeskikk og gjorde seg kjent med muntlige fortellertradisjoner, eventyr og sagn. Hans interesse gikk utover det rent billedkunstneriske; han så disse kulturskattene også fra en antikvarisk synsvinkel, og 1844 var han med på å stifte Fortidsminneforeningen.

Reisen 1843 fikk betydning for Tidemand også på en annen måte. I Hardanger møtte han den 18-årige Hans Gude, og de to kunstnerne slo følge et stykke på veien. Dermed var grunnen lagt for et nært vennskap og et samarbeid som etter hvert resulterte i flere fellesarbeider. Det første og mest kjente, En brudeferd i Hardanger, ble malt 1847–48. Maleriet ble nærmest et nasjonalromantisk ikon da det under en festforestilling i Christiania Theater året etter dannet grunnlaget for et tablå, fremført i hemningsløs nasjonal festrus.

Suksess preget i det hele tatt Tidemands liv på de fleste områder i slutten av 1840- og 1850-årene. 1845 giftet han seg og slo seg ned i Düsseldorf, hvor han ble boende resten av livet, riktignok med unntak av hyppige reiser, ikke bare i Norge, men også til viktige europeiske kultursentra. Etter gjennombruddet med Brudeferden i Hardanger og Haugianerne (1848) malte han den ene store, figurrike komposisjonen etter den andre. Han holdt seg til folkelivsmaleriet, men innen sin sjanger er hans produksjon variert, fra den stille høytiden i Haugianerne til det brutale dramaet i Tvekamp i et bondebryllup (1864).

I Tyskland ble Tidemand raskt anerkjent som en betydelig kunstner, og etter hvert spredte hans ry seg til Frankrike og Storbritannia. Spesielt gjorde han lykke på verdensutstillingene i Paris 1855 og London 1862, hvor han høstet gode anmeldelser av betydelige kritikere. Maleriene hans solgte godt og etter hvert til meget høye priser.

Men i slutten av 1860-årene begynte vinden å snu. De idealer som Tidemands malerier gav uttrykk for, ble forkastet av den neste generasjonen kunstnere, som hadde helt andre kunstneriske og kulturpolitiske intensjoner. Tidemands fremstillinger av norske bønder ble avfeid som “tysk romantikk”, og selv de mest velvillige blant tidens skribenter kritiserte ham for å male idylliserende og ikke så lite nedlatende fremstillinger av “søndagsbønder”.

Tidemands siste år bød i det hele tatt på mye motgang. 1874 døde hans eneste barn, sønnen Adolph, bare 28 år gammel. Det var et tungt slag, og Tidemand, som hele sitt voksne liv hadde hatt en skrantende helse, var nå en knekket mann. Det er kanskje symptomatisk at da han mot slutten av sitt liv vendte tilbake til historiemaleriet, klarte han ikke å fullføre det verk han påbegynte. Christian IV anlegger Christiania forble på skissestadiet.

Mens Tidemands folkelivsskildringer i generasjoner har beholdt sin popularitet hos det brede publikum, er det først i de senere år at hans kunst igjen er brakt til heder og verdighet også blant kunsthistorikerne. Men uansett ettertidens skiftende syn er det hevet over tvil at i norsk nasjonalromantikk er Tidemand en ruvende skikkelse. Innen billedkunsten var han den store oppdager av norsk folkeliv og tradisjonell folkekultur, og han fremstilte bonden med en ny verdighet, menneskelig og kulturelt. Han fikk betydning for andre norske og skandinaviske malere, og hans malerier var en viktig inspirasjonskilde for flere av periodens diktere, blant dem Andreas Munch og Bjørnstjerne Bjørnson. Det er neppe tilfeldig at Tidemand var den første norske billedkunstner som fikk sitt liv og virke skildret i en monografi, utgitt av Lorentz Dietrichson to år etter kunstnerens død.

Tidemand ble utnevnt til ridder av St. Olavs Orden 1849, av den franske Æreslegion 1855 og av den svenske Nordstjärneorden 1866.

Verker

    Skriftlige arbeider

  • Adolph Tidemand på vei til Düsseldorf 1837, i Ku&K 1979, s. 149–159
  • Dagbok fra Italia-reisen 1841–42, kopi i Kobberstikk- og håndtegningsamlingen, NG
  • brev og etterlatte papirer i Håndskriftsamlingen, NBO

    Malerier (et utvalg)

  • Gustav Vasa taler til dalkarene i Mora kirke, 1839–41, p.e.
  • Gudstjeneste i en norsk landskirke, 1845, NG
  • En brudeferd i Hardanger (sm.m. Hans Gude), 1848, NG
  • Haugianerne, 1848, Kunstmuseum, Düsseldorf (replikk 1849, NG)
  • De ensomme gamle, 1849, NG
  • Norsk bondeliv, 1849–50, Oscarshall, Oslo
  • Tvekamp i et bondebryllup, 1864, p.e.
  • Fanatikere, 1866, Nationalmuseum, Stockholm
  • Oppstandelsen, 1871, Bragernes kirke, Drammen

Kilder og litteratur

  • L. Dietrichson: Adolph Tidemand. Hans Liv og hans Værker, 2 bd., 1878–79 (med verksfortegnelse)
  • J. Thiis: Norske malere og billedhuggere, 3 bd., Bergen 1904–07
  • Ø. Tidemand-Johannessen: Ascendens familien Tidemand-Johannessen, 1946
  • L. Østby: biografi i NBL1, bd. 16, 1969
  • Düsseldorf og Norden, utstillingskatalog BKM og NG, 1975
  • M. Malmanger og F. Haverkamp: Tidemand og Gude, utstillingskatalog Modums Blaafarveværk, 1984
  • M. Malmanger og B. Sørensen: biografi i NKL, bd. 4, 1986 (med bibliografi)
  • J. Askeland: Adolph Tidemand og hans tid, 1991
  • F. E. Haverkamp og M. I. Lange: Der aander en tindrende Sommerluft varmt over Hardangerfjords Vande..., utstillingskatalog NG, 2003

Portretter m.m.

    Kunstneriske portretter

  • Selvportrett, 1833; Göteborgs Konstmuseum
  • Familieportrett av Tidemand i samarbeid med Herbert Salentiner, 1857; Mandal kommune
  • Maleri av Julius Roeting, 1860; Oslo Kunstforening
  • Maleri av Amalia Lindegren, 1862; Göteborgs Konstmuseum
  • Byste (marmor) av Olaf Glosimodt, 1871; NG
  • Byste (bronse) av Anders Svor, 1912; Halfdan Kjerulfs plass, Oslo
  • Byste av Jens Munthe Svendsen, u.å.; Mandal

    Fotografiske portretter

  • Fotografi av ukjent fotograf, 1855; gjengitt i F. E. Haverkamp og M. I. Lange: Der aander en tindrende Sommerluft varmt over Hardangerfjords Vande..., utstillingskatalog NG, 2003, s. 9