Øystein Sunde er en av Norges mest folkekjære artister, like anerkjent for sin munnrappe sang som for sine imponerende gitarferdigheter. Siden gjennombruddet 1970 har varemerket hans vært morsomme og treffende tekster, fremført med enkle og nynnbare melodier, godt forankret i amerikansk bluegrass, country og “talking blues”. Han skulle egentlig bli ingeniør, men endte opp som en av landets ledende artister i stedet. Hans vedvarende interesse for tekniske finesser av de fleste slag har imidlertid avstedkommet en rekke morsomme viser.
Sunde startet sin musikalske karriere i guttemusikken som åtteåring. Den første gruppen hans var The Hitch-Hikers, som eksisterte fra 1961 til 1965. Han ble deretter medlem av visegruppen Hi Five og platedebuterte med dem 1967. Gruppen deltok også i et fjernsynsprogram samme år. Året etter ble bluegrass-bandet Christiania Fusel & Blaagress dannet i Sundes hjem på Lambertseter i Oslo med bl.a. Kari Svendsen som medlem. Også denne gruppen laget plate og opptrådte på fjernsyn.
Sundes første utgivelser som soloartist 1970 satte en ny standard i den norske platebransjen. I en tid der alt skulle være politisk korrekt, kom Sunde med løssluppen humor kombinert med et stort talent som gitarist og låtskriver. Mest oppmerksomhet fikk singelen Jaktprat – en “talking blues” som fikk enkelte til å hevde at Sunde måtte ha to tunger og 20 fingre. Albumet 1001 fnatt solgte i over 40 000 eksemplarer, og oppfølgeren, Det året det var så bratt, ble en enda større suksess.
Sunde deltok i en gjenforening av Christiania Fusel & Blaagress 1972, noe som avstedkom albumet Som varmt hvetebrød i tørt gress, hvor gruppen spilte en moderne versjon av feleslåtten Fanitullen. Denne innspillingen var i flere år signaturmelodi i radioprogrammet Norsktoppen. Året etter laget Sunde sitt første fjernsynsshow, Bridge, bratsj, fillebom-bom-bom. Det kom nye soloplater, og han forsøkte seg også som artist i Sverige, med platene Sunderfundigheter (1973) og Hurtbuller i hvit saus (1975).
Gjennom det meste av 1970-årene var platesalget beskjedent, og Sunde konsentrerte seg mer om revyer. Han gjorde stor suksess sammen med bl.a. Ivar Medaas, Dizzie Tunes, Ole Paus og Mari Bjørgan. I denne perioden var han også plateprodusent for en rekke artister, deriblant Lillebjørn Nilsen, Folque og Ivar Medaas, og han lånte stemme til Skalden i den norske versjonen av Walt Disneys tegnefilm Robin Hood.
Med albumet Hærtatahørt gikk platesalget til værs igjen 1979. Suksessen fortsatte gjennom 1980-årene med Barkebille Boogie, I husbukkens tegn og Overbuljongterningpakkmesterassistent, og toppet seg 1989 med Kjekt å ha, som solgte i mer enn 100 000 eksemplarer. Hver av platene inneholdt minst én sang som nordmenn i alle aldre kunne identifisere seg med. Sunde klarte å få frem det morsomme i det traumatiske i hverdagslige gjøremål, som for eksempel å handle klær (2003 – en butikk-odyssé) eller ha våkenetter ved barnesengen (Bleieskiftarbeider). Likeledes harselerte han med lydfriker (Byens hi-fi asyl), eksklusive gourmetrestauranter (Mesterkokken) og tabloidpressen (Skal det være no' mer før vi stenger), for å nevne noe.
På revyfronten samarbeidet Sunde i 1980-årene med artister som Inger Lise Rypdal, 3 Busserulls, Harald Heide-Steen jr., Jon Skolmen, Hege Schøyen, Vazelina Bilopphøggers og amerikanske The Silver King Band. 1988 var det klart for en av de største suksessene innen norsk musikk, da Sunde slo seg sammen med Lillebjørn Nilsen, Halvdan Sivertsen og Jan Eggum i gruppen Gitarkameratene. De gjennomførte tre landsomfattende turneer frem til 1993 og laget konsertplaten Gitarkameratene (1989) og studioplaten Typisk norsk (1990). Sunde fortsatte samarbeidet med Sivertsen i revyen Ja takk, begge deler 1998, mens Gitarkameratene ble gjenforent 2003 for en innspilling på albumet Gull i fra grønne skoger – en hyllest til visekunstneren Vidar Sandbeck.
Gjennom 1990-årene konsentrerte Sunde seg om turneer, revyer og noen få plateutgivelser. Han mottok sin første Spellemannpris 1990 i klassen for underholdningsmusikk. Samme år fikk han også prisen som Årets spellemann. Siden er det blitt flere, både som soloartist og med Gitarkameratene. Han startet sitt eget plateselskap, Spinner Records, 1992 og feiret dette med å gi ut debutplaten til Hellbillies. Ti år senere slo han til med en av sine sterkeste forestillinger, Øystein Sunde … og vel så det. Han fikk revyprisen Leonard-statuetten 1997. Språkekvilibristen Sunde er også blitt tildelt Språklig Samlings litteraturpris (1995).
Gjennom hele sin karriere har Øystein Sunde vært tro mot sin stil og sitt publikum. Han er en artist som kan tillate seg å tøye grenser, fordi han harselerer på vennlig vis med stil og eleganse i stedet for å rette pekefingeren eller komme med surmaget kritikk. Dessuten bruker Sunde et språk som verken er sårende, støtende eller slibrig – noe som er en sjeldenhet i dagens musikkbransje.