Fagforeningsleder. Foreldre: Fisker Johan Rasmussen Vinje (1906–67) og Helene Leonore Nilsen (1910–87). Gift 4.10.1969 med kontorsekretær Astrid Lauritzen (4.12.1945–30.11.2011), datter av vognvisitør Harry Lauritzen (1915–82) og Kari Gundersen (1920–76).

Yngve Hågensen ble valgt til Landsorganisasjonens leder på LO-kongressen 1989. I 12 år var han den ubestridte lederen for nærmere én million fagorganiserte i Norge. Med sin særegne evne til å uttrykke seg klart og enkelt, sin medrivende stil på talerstolen og sitt sterke engasjement gav han lederrollen nærmest en ny dimensjon.

Hågensen hadde også en god evne til å kommunisere gjennom mediene, selv om mange mente at språket hans kanskje var litt for grovkornet til bruk utenfor veggene i Folkets Hus. Men han var tross alt “den siste proletaren” på LO-toppen, som alltid kalte en spade for en spade. Hans etterfølger i lederstolen ble en kvinnelig akademiker med en litt annen stil og form.

Yngve Hågensens sterke autoritet og troverdighet blant de fagorganiserte gjorde det enklere for ham å spille en viktig rolle i norsk samfunnsliv i 1990-årene. Han var nemlig en av arkitektene bak det såkalte solidaritetsalternativet under de store lønns- og inntektsoppgjørene i dette tiåret. Dette alternativet innebar at partene i arbeidslivet og myndighetene gikk sammen om en nasjonal pakkeløsning som kunne sikre en rimelig og rettferdig fordeling av den økonomiske veksten i landet, og som kunne gi en stabil prisutvikling og en gradvis synkende arbeidsledighet. Selv om det ofte buttet litt underveis, gikk det stort sett bra gjennom hele decenniet. De fleste ekspertene er enige om at det forpliktende samspillet mellom regjeringen og partene i lønnsoppgjørene virket svært gunstig på hele den økonomiske utviklingen i Norge.

Den som i første rekke måtte trekke lasset i denne sammenheng, var Yngve Hågensen. Han måtte vinne hundretusener av lønnstakere for sin moderasjonslinje. Han måtte “appellere til den kollektive fornuft”, for å bruke hans egne ord. Men ofte røynet det på, fordi arbeidsgiverne etter hans mening ikke hadde den nødvendige disiplin i egne rekker. Mens alle forlangte moderate lønnskrav fra de ansatte, var det en del av næringslivstoppene som bevilget seg skyhøye lønninger og rikelig med “frynsegoder”. Hågensen brukte harde ord om denne “grådighetskulturen”, som virket provoserende og som etter hans mening kunne ødelegge det stemningsmessige grunnlaget for hele solidaritetsalternativet. Men som sagt: Stort sett kom landet over i et nytt hundreår med sin økonomiske sunnhet og balanse i behold.

Det er vel nesten ingen som kan bære en proletartittel med større rett enn Yngve Hågensen. Allerede som liten gutt havnet han under Frelsesarmeens vinger på barnehjemmet “Vårsol” i hjembyen Vardø. Så kom krigen og gjorde livet til et helvete – også for den vergeløse ungeflokken. Og fra ruinene i nord gikk veien til hovedstaden, der han fikk nye og harde år på flere barnehjem – ofte med et temmelig autoritært kasernemiljø. Hans eneste trøst og ankerfeste i disse årene var broren Reidar, som han delte skjebne med. Derfor ble de to sveiset sammen i et tett og usvikelig vennskap for resten av livet.

Et menneske som får en såpass hard og brutal skjebne i de mest grunnleggende år av sitt liv, kan lett bli malt i filler. Men er man født med en indre tøffhet og en ubøyelig livsvilje, kan de barske erfaringene herde og styrke et menneske. Det var det siste som skjedde med Yngve Hågensen. Han ble pågående, selvstendig og moden før skjegget hans begynte å gro. Og han lærte å leve i et kollektiv og innrette seg etter det. Da han slo seg ned i Halden som 15-åring, var han snart aktiv både på fotballbanen, i klubbmiljøet og i fagforeningen ved Saugbrugsforeningen, der han siden ble en ung og drivende leder. Han var som skapt til å leve og virke i et sosialt fellesskap.

Hågensen ble snart kjent for å være en meget dyktig tillitsmann, og 1969 ble han bedt om å bli LO-sekretær – først i Møre og Romsdal og siden i Akershus. På fagkongressen 1977 ble han valgt til LO-sekretær, en jobb han hadde i tolv år – inntil han ble valgt til LO-leder.

I valgdebatten på kongressen 1989 ble det sagt at Yngve Hågensens heftige reaksjonsmåte og hissige gemytt var en stor svakhet for en faglig toppleder. Han var ikke egnet til å sitte ved rattet under vanskelige kjøreforhold, sa den gamle ledelsen, som gikk inn for Nils Totland som ny LO-leder. Men for flertallet i salen var nettopp Yngve Hågensens mentale styrke og offensive legning et stort pluss, og han vant den avgjørende voteringen med 193 mot 121 stemmer.

Som LO-leder og sosialdemokrat var det naturlig at Hågensen også var et viktig medlem av Arbeiderpartiets sentralstyre. Men han poengterte sterkt at både partiet og fagbevegelsen var frie og selvstendige organisasjoner, som ofte ville ha delte meninger i mange viktige samfunnsspørsmål.

I første halvdel av 1990-årene, da Gro Harlem Brundtland både var statsminister og partileder, var det mye knuffing mellom de to. Det var Hågensen som i første rekke var den pågående part. Og da han nærmest forlangte at et par av statsrådene burde gå av, kulminerte det med et kraftig sammenstøt for åpen scene i fjernsynet.

Men etter hvert ble de mer fortrolige med hverandres stil, form og vesen. Og gradvis endte det opp i et mer fortrolig samarbeid – preget av gjensidig respekt og tillit.

Enkelte vittige tunger påstod at Yngve var den eneste som virkelig hadde greid å dressere Gro – i alle fall i hennes forhold til fagbevegelsen. Det er nok en smule sannhet i det.

  • Gjør din plikt, krev din rett, memoarer, 2004
  • Protokollen fra LO-kongressen 1989
  • R. Hirsti: Den siste proletar,1996
  • Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek
  • Dagsavisens klipparkiv
  • LOs informasjonstjenestes arkiv