Yngvar Løchen var sentral i den første generasjon av norske sosiologer. Han åpnet norsk sosiologi mot medisinen og velferdsstaten, og fikk også stor betydning for sin kvalitative tilnærmingsmåte i samfunnsforskningen.
Løchen vokste opp i et øvre middelklassemiljø på Oslos vestkant. Han kom tidlig i opposisjon til sider ved samfunnet, og han fant seg en radikal posisjon ved å orientere seg mot psykoterapi, moderne sosialmedisin, sosiologi og pasifisme. Etter examen artium 1950 tenkte han opprinnelig på å studere medisin, men valgte isteden å slutte seg til det lille sosiologifaget som var under utvikling i Oslo i 1950-årene. Miljøet som vokste frem ved Institutt for samfunnsforskning, samlet en rekke lovende forskere, og perioden er senere blitt betegnet som “gullalderen” i norsk sosiologi.
I denne gruppen var det Vilhelm Aubert som ble det faglige forbildet for Løchen. Men impulsene kom også fra utlandet, særlig USA. Flere fremtredende sosiologer kom til Norge, og Løchen ble sterkt påvirket av samarbeidet med smågruppesosiologen Theodore Mills og den medisinske sosiologen Kaspar Naegele. Løchen hadde flere forskningsopphold i USA, bl.a. i slutten av 1960-årene. Dette var en meget urolig periode, og mange sosiologer og andre intellektuelle var opptatt av hvilke forpliktelser akademikerne hadde i samfunnet. Løchen ble sterkt opptatt av denne diskusjonen, og engasjementet munnet ut i et spørsmål som opptok ham gjennom hele karrieren: Hvordan kunne man utvikle en samfunnsrelevant sosiologi og sosiologisk praksis?
Løchen tok magistergraden i sosiologi 1956 på en undersøkelse om flyktningers tilpasning i Norge. Deretter var han stipendiat til han 1965 forsvarte sin doktoravhandling Idealer og realiteter i et psykiatrisk sykehus. Boken kom til å få stor betydning i norsk sosiologi. Den åpnet opp et nytt fagfelt, medisinsk sosiologi, og Løchen ble tilsatt som førsteamanuensis ved Sosialmedisinsk institutt ved Universitetet i Oslo. Avhandlingen var viktig også på grunn av den metodiske tilnærmingen han valgte, en tilnærming som kom til å danne mønster for arbeider på en rekke andre områder. Han brøt med klassiske vitenskapelige idealer hentet fra naturvitenskapen. Forskeren må engasjere seg og nærme seg dem han studerer for å kunne forstå dem og gi en realistisk beskrivelse av deres situasjon, mente han. Dette engasjementet må riktignok kombineres med en viss kjølig distanse i en senere fase, men den moralske og sosiale forpliktelsen overfor de grupper man studerer, er avgjørende.
Løchen trodde heller ikke at det var særlig fruktbart å ha klare forhåndsoppfatninger eller hypoteser når man skal studere et sosialt felt. Ofte vil de gode spørsmålene dannes underveis, når forskeren har oppnådd en viss nærhet til det fenomenet han er opptatt av. Slike synspunkter er senere utbredt i flere samfunnsfag.
Løchens oppfatning av fagets og akademikernes sosiale forpliktelser førte ham inn i aksjonsforskningen i slutten av 1960-årene. Forskeren prøver her å kombinere sin rolle med det å være et engasjert samfunnsmedlem. Målet er på samme tid å studere samfunnet og å forandre det. 1969–73 ledet Løchen et større, tverrfaglig forskningsprosjekt i en utkantkommune på Østlandet, og her ble disse tankene videreutviklet og prøvd ut i praksis. Perspektivet ble utdypet og raffinert i en rekke senere arbeider, f.eks. i Forpliktende fantasi.
Løchen gjorde en betydelig innsats for samfunnsfagene som medlem og senere leder av Rådet for samfunnsforskning i Norges allmennvitenskapelige forskningsråd og i Hovedkomiteen for norsk forskning. Hans hovedinnsats kom imidlertid til å ligge i Nord-Norge. Universitetet i Tromsø (UiTø) ble opprettet 1968. Dette ble for Løchen en mulighet til å gjennomføre hardt tiltrengte reformer i universitetssystemet. Han engasjerte seg fra første stund i oppbyggingen i nord, først som medlem i fagutvalget for samfunnsfag. Utvalget gikk inn for en modell som i store trekk samsvarte med hans syn på samfunnsfagenes rolle: en problemorientert, tverrfaglig organisering av studiene og forskningen. Løchen var særlig opptatt av samfunnsfagenes plass i legeutdanningen, og 1971 ble han utnevnt til professor i medisinsk sosiologi ved UiTø. Han var et markant medlem av interimsstyret for universitetet i en turbulent oppstartingsfase og var rektor 1977–81.
Yngvar Løchens siste år ble preget av kreft. Han hadde vært opptatt av helsevesenet gjennom hele sin karriere som sosiolog. Nå møtte han det som pasient, og igjen gav egne opplevelser og erfaringer materiale til analyser av generell interesse, som i Det gjenstridige livet.