Godseier og politiker. Foreldre: Godseier August Konow (1817–1901) og Beate Konow (1822–80). Gift i København 12.12.1879 med Ida Teresia Bojsen (28.11.1848–29.7.1928), datter av prest Fredrik (Fritz) Engelhard Bojsen (1808–82) og Eline Birgitte Heramb (1813–71). Sønnesønn av Wollert Konow (1779–1839); fetter av Harald Georg Christian Konow (1841–83; se NBL1, bd. 7) og Wollert Konow (S.B.) (1845–1924); tremenning av Knud Krogh-Tonning (1842–1911); svoger til Herman Anker (1839–96).

Det står vanligvis en H for Hedemarkens amt etter Wollert Konows navn, for å skille ham fra navnebroren og fetteren i Søndre Bergenhus amt (S.B.), som var en samtidig og sentral politiker. Gjennom nesten 40 år var Wollert Konow (H.) en av Venstres ledende menn og kom særlig til å markere seg i nasjonale og unionelle spørsmål.

Konow hørte til en kjent bergensk kjøpmannsfamilie og var født i Bergen, men vokste opp på storgården Tjerne i Ringsaker, som hans far hadde kjøpt. Han ble student 1866, cand.jur. 1872 og gjennomgikk landbruksskole. Deretter drev han gården Hoberg i Stange, men overtok Tjerne etter faren 1882. 1879 giftet han seg med danskfødte Ida Teresia Bojsen. Ekteskapet var barnløst, men Wollert Konow og Ida Bojsen kom til å stå hverandre nær også politisk, og hustruen ble tillagt en viss innflytelse gjennom den politiske salong hun førte i hjemmet i Kristiania.

I studieårene ble Wollert Konow preget av de nasjonale strømninger og politiske synspunkter innen stortingsopposisjonen og av menn som Bjørnstjerne Bjørnson og Johan Sverdrup, og han ble en glødende venstremann. Wollert Konow stiftet Hedemarkens Amts Folkevæbningssamlag 1881 og var også en tid nestformann i landsorganisasjonen under “skyttergeneralen” Ola Five. Han var medlem av herredsstyret i Stange 1879–82 og i Ringsaker fra 1883, og han ble valgt til stortingsmann fra Hedmark 1886–91, 1895–1900 og 1903–24.

Wollert Konow var formann i protokollkomiteen 1889–91, tollkomiteen 1898–1900, budsjettkomiteen 1903–21, og i parlamentariske kommisjoner som Arbeiderkommisjonen av 1894 og Landbrukskommisjonen av 1898. 1898–1900 var han medlem av Norges Banks representantskap. Konow var med i Venstres landsstyre 1884–1918, en kort tid som nestleder fra 1898, og periodevis parlamentarisk fører.

Konow var medlem av regjeringen i tre omganger. Han var statsråd og sjef for Indredepartementet i Johannes Steens første regjering 1891–93, og landbruksminister i Steens annen regjering 1900–02 og i Otto Blehrs regjering 1902–03.

Som politiker var Wollert Konow en pådriver i nasjonale spørsmål, der han alltid stod på partiets venstre fløy. På landsmøtene i årene 1886–89 fremmet han dels alene, dels sammen med O. A. Qvam og J. Lindboe en rekke forslag som hadde som siktemål å radikalisere unionspolitikken. Under valgkampen 1891 ble han landskjent da han gjennom en replikk under en valgtale på Skarnes i Odalen stilte egen norsk utenriksminister i utsikt gjennom en kongelig resolusjon uten grunnlovsvedtak. “Skarnæslinjen” ble fra da av symbol for dem som krevde aksjon i stedet for forhandlinger i unionspolitikken, og 1932 ble det reist en bauta på stedet.

Som sjef for Indredepartement fremmet Wollert Konow forslag til lov om eget norsk konsulatvesen 1892, og han var blant de 24 fra Venstre som stemte imot vedtaket om å gå til forhandlinger med Sverige 7. juni 1895. Ifølge det såkalte kommunikeet av 24. mars 1903 ble det oppnådd enighet om at Norge skulle få eget konsulatvesen, men vel å merke fortsatt under en felles utenriksledelse. Statsrådene Georg Stang og Wollert Konow (H.) var uenige i kommmunikeet og søkte avskjed. Under unionsoppløsningen 1905 var Konow medlem av Spesialkomiteen, men ble sammen med Johan Castberg en av førerne for motstanderne mot nedleggelsen av grensefestningene mot Sverige.

I andre politiske spørsmål la Wollert Konow, særlig i yngre år, sosialradikale tendenser for dagen som tilhenger av allmenn stemmerett og invalide- og alderdomsforsikring. Han var republikaner 1905 og gikk – som mange venstreledere gift med kvinnesaksforkjempere – inn for kvinnestemmerett. Men i andre saker kom hans prinsipielle liberalistiske holdninger og konservative trekk til syne, og kanskje også interessepolitiske motiver i kraft av at han var en stor eiendomsbesitter og jordbruker. Selv om han vendte seg mot samlingspolitikken og sluttet seg til det konsoliderte Venstre 1908, kom han mer og mer i utakt med sitt gamle parti. I konsesjonspolitikken var han for hjemfallsrett rettet bare mot utlendinger, og i alkoholspørsmål forsvarte han brenneriinteressene.

Konow ble kastet som Venstres gruppeleder 1915 og nærmet seg Norsk Landmandsforbunds synspunkter. Da han ikke var blitt renominert for sitt gamle parti, ble han 1918 valgt fra Nordre Hedemarken krets som en av denne organisasjonens tre representanter. Men da han syntes at også dette partis politikk smakte av for mye radikal venstrepolitikk med krav om “reformer på nær sagt alle omraader, statshjelp til næringsveie, flere monopoler og mer statshandel”, som han uttalte til en avis, lot han seg velge for Frisinnede Venstre i sin siste stortingsperiode for Hedmark 1921–24. På mange måter hadde tiden løpt fra den gamle, prinsippfaste og høyst repekterte venstrehøvding, en grand seigneur i det ytre som i politisk form.

Wollert Konow (H.) ble tildelt storkors av St. Olavs Orden 1912, og han er hedret med både byste og maleri i Stortinget.

    Ikke-publiserte verker

  • W. Konows privatarkiv finnes i NBO (Brevsamling 102)
  • A. Kirkhusmo: DNA fra 7. juni til Karlstad 1905,h.oppg. UiO, 1961
  • W. Keilhau: “Wollert Konow (H) 1847–1932”, i J. Nerbøvik (red.): Portretter i norsk historie 1900–1920,1969
  • T. Aasland: Fra Landmannsorganisasjon til Bondeparti,1974
  • A. Kirkhusmo: Unionell radikalisme. Opinion, lederskap og parti 1885–91,Trondheim 1978
  • L. Mjeldheim: Partirørsle. Ein studie av Venstre i landkrinsane 1906–1918,1978
  • T. Nordby: Venstre og samlingspolitikken 1906–08. En studie i partioppløsning og gjenreising,1983
  • L. Mjeldheim: Folkerørsla som vart parti. Venstre fra slutten av 1880-åra til 1905,Bergen 1984
  • O. Rovde: Norges Bondelag 1896–1996. I kamp for jamnstelling 1896–1945,1995

    Kunstneriske portretter

  • Maleri av Gudmund Stenersen, 1917; Eidsvollsgalleriet i Stortinget
  • Portrettbyste av Wilhelm Rasmussen, 1905; Stortinget
  • Tegning av Jens R. Nilssen; i Karikaturen,1917