Jurist og politiembetsmann. Foreldre: Politibetjent Ivar Stefanussen Haugli (1889–1942) og Jenny Løvberg (1896–1961). Gift 1952 med Solveig Margaret Følstad (7.4.1927–), datter av kontorsjef Arne Følstad (1896–1977) og Laila Gundersen (1901–87).

Willy Haugli markerte seg som en sterk og dyktig, om enn omstridt, leder av så vel Oslo politikammer som av Universitetet i Tromsø de første årene etter starten.

Haugli tok examen artium i Tromsø 1947 og ble uteksaminert fra Politiskolen 1950. Etter noen år som politikonstabel, bl.a. i Utrykningspolitiet 1949–52, tok han juridisk embetseksamen 1955. Deretter var han politifullmektig til han 1958 ble ansatt som dommerfullmektig ved Tromsø byfogdembete. 1959–69 var han førstesekretær og senere fylkeskontorsjef ved Troms fylkesmannsembete. Han gjennomgikk Forsvarets Høgskole 1967–68.

1969 ble Haugli utnevnt til universitetsdirektør ved det nyopprettede Universitetet i Tromsø, og det ble hans oppgave å administrere planleggingen og oppbyggingen av det som en tid fikk tilnavnet “det røde universitet”, i de første årene i samarbeid med interimstyrets leder og senere rektor Peter F. Hjort, og deretter under skiftende styrer og rektorer frem til 1978. I denne perioden engasjerte han seg bl.a. i arbeidet med å dempe den radikale bølgen som preget universitetene i kjølvannet av studentopprøret i slutten av 1960-årene og som i Tromsø førte til at rektor Hjort gikk av etter en konflikt med studentene.

Haugli var byfogd i Tromsø 1978–85, avbrutt av et år som universitetsdirektør igjen 1983. 1985 ble han utnevnt til byrettsjustitiarius i Tromsø, men samme år fikk han embetet som politimester i Oslo. Her ble han til oppnådd aldersgrense 1994. Som pensjonist flyttet han tilbake til Tromsø, der han i noen år virket som ekstraordinær lagdommer i Hålogaland lagmannsrett.

Da Willy Haugli kom til Oslo politikammer, var det mye å gripe fatt i. Men oppryddingen foregikk ikke uten motstand. Blant andre engasjerte møbelhandler Arvid Engen på Jessheim seg sterkt i forsøkene på å fjerne Haugli som politimester i hovedstaden ved manipulerende utspill og tok i bruk svært ufine metoder. Tiden er beskrevet i Hauglis selvbiografi Tøffe år og i boken Edderkoppen. For Haugli og politikorpset ble imidlertid de tøffe årene mer samlende enn splittende. Haugli foretok en større omorganisering av hovedstadspolitiet og innførte “Oslomodellen”, en arbeidsform der politiet kommer nærmere publikum. Da han gikk av som politimester 1994, forlot han et i høyeste grad oppegående politikorps til tross for interne diskusjoner.

Som politimester sa Willy Haugli fra når han fant det nødvendig, og han hadde respekt. Umiddelbart kunne han oppfattes som barsk og hard, men det viste seg snart at uniformen skjulte et menneske med følelser og ansvar for sine medmennesker. Han var alltid oppriktig interessert i sine medarbeideres ve og vel, uansett grad og stilling, og han strakk seg ofte langt for å hjelpe de som trengte det. I media kunne han nok virke kontant og uregjerlig når situasjonen krevde det, men han kunne også vise en fin humoristisk sans, som kunne ta brodden av de tøffe ordene.

Det er et stort ansvar å være politimester i hovedstaden, og Haugli var seg i høyeste grad dette ansvaret bevisst. “Å komme i en ledende stilling gir rett og plikt til å lede,” sa han da det blåste som verst, og tabloidpressen slo stort opp med overskrifter om “Krig på kammeret”.

Willy Haugli har hatt mange verv, både offentlige og private. Han er æresdoktor ved University of Strathclyde i Glasgow. Han ble utnevnt til kommandør av St. Olavs Orden 1995 og er kommandør av Dannebrogordenen, den svenske Nordstjärneorden, den islandske Falkeorden og av Finlands Lejons Orden.

  • Tøffe år, 1995
  • V. Johansen og P. T. Jørgensen: Edderkoppen. Historien om en møbelhandler,1989
  • “Etikk og ledelse”, i Ki&Knr. 2/1991
  • W. Haugli: Tøffe år, 1995
  • Willy Hauglis curriculum vitae
  • personlige meddelelser fra Willy Haugli, 2000