Tysk politiker. Foreldre: Bokholder John Möller (1887–1958) og ekspeditrise Martha Frahm (1894–1969). Gift 1) 1941 med sekretær, senere litterær agent Anna Carlota Thorkildssen (11.7.1904–1980), datter av ingeniør Gustav Thorkildssen og Janina Zeggel, ekteskapet oppløst 1948; 2) 1948 med journalist Rut Bergaust f. Hansen (10.1.1920–28.7.2006), datter av kusk/sjåfør Andreas Hansen og Magnhild Hansen, ekteskapet oppløst 1980; 3) 1983 med journalist og historiker Brigitte Seebacher (23.9.1946–).

Willy Brandt er i dag mest kjent som tysk politiker, men fra 1933 til 1946 bodde og virket han i Norge, med unntak av krigårene som han tilbrakte i Sverige. Han var norsk statsborger 1940–48 og hadde hele tiden et nært forhold til Norge.

Willy Brandt vokste opp i fattige kår hos sin bestefar og ble tidlig sosialisert inn i arbeiderbevegelsen. Han fikk friplass på et reformgymnas i Lübeck og tok eksamen der 1932. Bare 17 år gammel ble han medlem av sosialdemokratene (SPD), men sluttet seg 1931 til det venstresosialistiske arbeiderparti SAPD, og kom tidlig med i kampen mot nasjonalsosialismen. I april 1933 ble han sendt som partiets representant til SAPDs norske søsterparti, Det norske Arbeiderparti (DNA). Hans oppdrag var todelt: han skulle overbevise DNA om nødvendigheten av å støtte SAPDs kamp i Tyskland og påvirke Arbeiderpartiet og AUF – i nært samarbeid med Mot Dag – i radikal retning. Det siste mislyktes totalt, men han fikk anledning til å publisere brosjyren Hvorfor har Hitler seiret i Tyskland? (1933), samt artikler i arbeiderpressen, under signaturen Felix Franke. Dermed spredde han kunnskap om forholdene i Hitler-Tyskland. Han vant også DNAs støtte for å tildele Nobels fredspris til den tyske pasifisten Carl von Ossietzky.

Dannelsen av Nygaardsvold-regjeringen 1935 innledet en nytenkning hos Brandt. Han ble politisk og sosialt integrert i DNA og samarbeidet nært med bl.a. Tranmæl og Moe, men også med intellektuelle miljøer. Bl.a. formulerte han partiets kritikk av Den kommunistiske Internasjonale og Sovjetunionen i brosjyrene Splittelse eller Samling og Sovjets utenrikspolitikk (begge 1939). Brandt arbeidet i sine norske eksilår som journalist, ble en skattet politisk kommentator, virket i solidaritetsarbeidet for Spania og i Norsk Folkehjelp. Parallelt med engasjementet innen den norske arbeiderbevegelsen ble han en stadig mer betydningsfull politiker i eksil-SAPD. I 1936 arbeidet han flere måneder illegalt mot nazismen i Berlin, i 1937 representerte han sitt parti i Spania, dessuten deltok han på en rekke internasjonale konferanser og ble kjent med politikere som skulle forme det nye Europa etter 1945.

Etter okkupasjonen kom Brandt midlertidig i tysk krigsfangenskap, men ble løslatt og flyktet til Sverige i juni 1940. Kort tid senere ble han i Stockholm norsk statsborger (tyskerne hadde fratatt ham hans tyske statsborgerskap 1938). Han betraktet seg alltid som representant for “det andre Tyskland”, men følte seg samtidig knyttet til Norge med “tusen bånd” og gjorde Norges kamp for frihet til sin kamp. I 1947 oppsummerte Arbeiderbladet Brandts arbeid med å si at han var en av de mest effektive talsmenn for Norges sak. Han ledet Svensk-norsk pressebyrå, var med i redaksjonen av avisen Håndslag og publiserte en rekke bøker og brosjyrer, bl.a. Norge fortsätter kampen, Norges tredje krigsår og Krigen i Norge. Sammen med Tranmæl formulerte han 1942 Stockholm-miljøets Diskusjonsgrunnlaget for våre fredsmål, et svar på London-regjeringens Hovedlinjer i norsk utenrikspolitikk. Denne teksten dannet igjen grunnlaget for den Internasjonale gruppen av demokratiske sosialister i Stockholm. Selv ble han den ledende aktør i dette diskusjonsforum for sosialister fra nøytrale, tysk-okkuperte og allierte land, blant dem Bruno Kreisky og Gunnar Myrdal. Gruppens Die Friedensziele der demokratischen Sozialisten (1943) ble senere betraktet som et av de betydeligste dokumenter i den freds- og europapolitiske debatten som ble ført under krigen.

Etter den tyske kapitulasjonen vendte han tilbake til Oslo og kunne i november 1945 for første gang siden 1933 reise legalt til Tyskland (som pressekorrespondent ved krigsforbryterdomstolen i Nürnberg). 1947 ble han presseattasjé ved den norske militærmisjonen i Berlin, inntil han 1948 vendte tilbake til tysk politikk. Samme år ble han igjen tysk statsborger, men beholdt sitt nære forhold til Norge.

Hans videre karriere gjorde ham til medlem av Forbundsdagen 1949, president i Vest-Berlins byparlament 1955, byens regjerende borgermester 1957 og SPDs formann 1964. Men han ble fra sine politiske motstandere stadig utsatt for injurierende angrep på grunn av sin fortid som emigrant, utenlandsk statsborger, venstresosialist, og fordi han var født utenfor ekteskap. Heller ikke innen hans eget parti ble hans pragmatisme og senere hans østpolitikk uten videre akseptert. Likevel ble han 1966 visekansler og utenriksminister i den store koalisjonen mellom CDU/CSU og SPD, og tre år senere regjeringssjef i en SPD–FDP-regjering.

I denne perioden faller hans store forsonings- og avspenningsarbeid overfor Øst-Europa. For dette fikk han Nobels fredspris 1971. Da en av hans nære medarbeidere ble avslørt som østtysk spion i mai 1974, tok Brandt det politiske ansvar for fadesen og gikk av som forbundskansler. Plassert i en politisk friere stilling beholdt han frem til sin død evnen til politisk nytenkning.

Brandt hadde allerede fått internasjonalt ry under Berlin-krisene mellom 1958 og 1961. Fra slutten av 1960-årene ble han internasjonalt en høyt respektert statsmann som på grunn av sin antinazistiske fortid mer enn noen annen kunne skape tillit til det nye tyske demokratiet. Han ble president i Den sosialistiske internasjonalen 1976 og formann i den internasjonale Nord–Sør-kommisjonen (Brandt-kommisjonen) 1977.

  • Hvorfor har Hitler seiret i Tyskland?, 1933
  • Stormaktenes krigsmål og det nye Europa, 1940
  • Kriget i Norge. 9. april–9. juni 1940, Stockholm 1941
  • Guerillakrig, Stockholm 1942
  • Norges tredje krigsår, Stockholm 1943
  • Oslouniversitetet i kamp, Stockholm 1943
  • Efter segern, Stockholm 1944
  • Krigen i Norge, 1945
  • Forbrytere og andre tyskere, 1946
  • Norwegens Freiheitskampf, Hamburg 1948
  • Tyskland under Adenauer, 1953
  • Plädoyer für die Zukunft, Frankfurt 1961
  • Draußen. Schriften während der Emigration, München 1966 (norsk utg. To fedreland, 1967)
  • Friedenspolitik in Europa, Gütersloh 1968 (svensk utg. Fredpolitik i Europa, Stockholm 1970)
  • Der Wille zum Frieden, Hamburg 1971 (norsk utg. Vilje til fred, 1973)
  • Über den Tag hinaus, Hamburg 1974
  • Begegnungen und Einsichten, Hamburg 1976 (norsk utg. Møter og minner, 1977)
  • North–South: a Programme for Survival, 1980 (norsk utg. 1980)
  • Geschichte als Auftrag, Bonn 1981
  • Links und frei, Hamburg 1982, forkortet norsk utg. Frihet til venstre, 1983
  • Common Crisis, London 1983
  • Der organisierte Wahnsinn, Köln 1985 (norsk utg. Det organiserte vanvidd, 1986)
  • Die Abschiedsrede, Berlin 1987
  • Erinnerungen, Frankfurt 1989
  • “was zusammengehört”. Reden zu Deutschland, Bonn 1990
  • Willy-Brandt-Archiv i Archiv der sozialen Demokratie Bonn
  • Arkivet etter Sozialistische Arbeiterpartei Deutschlands i Arbeiderbevegelsens Arkiv og Bibliotek, Oslo
  • Willy Brandts selvbiografiske bøker (se ovenfor)
  • T. Prittie: Willy Brandt, 1974
  • E. Lorenz: Willy Brandt in Norwegen, 1989 (forkortet norsk utg. Willy Brandt i Norge, 1989)
  • Willy Brandt Personalbibliographie, 1990