Skuespiller. Foreldre: Verkstedformann Karl Thorkildsen og koldjomfru Marie Karen Hoel. Gift 19.9.1954 med danser og skuespiller Aase Borlaug (14.5.1929–), datter av formann Odd Borlaug (1905–80) og Petra Marie Karlsen (1905–89).

Willie Hoel var en raus, frodig og svært særpreget karakterkomiker, som selv om han hovedsakelig spilte biroller, huskes han med glede av et stort publikum, særlig for de populære Lambertseter-filmene og for sine mange roller i barnestykker.

Hoel spilte teater allerede i folkeskolen og speideren, men var også aktiv som speedwaykjører, både på is- og grusbane. Han tok kokke- og hotellfagutdannelse før han ble elev ved Nationaltheatret. Herfra ble han hentet av Alfred Maurstad til Trøndelag Teater, der han debuterte 1948 som Georg i Sartres Skitne hender. Deretter var han ved Riksteatret 1951–52, Folketeatret 1952–56 og 1958–59, Edderkoppen 1956–58 og fra 1959 ved Oslo Nye Teater.

Selv om Willie Hoel med stor effekt spilte dramatiske roller som Courbet i Nederlaget, Happy i En handelsreisendes død, Medvedev i Nattasylet, Peter i En smak av honning og prosten i Brand, kom han særlig til å gjøre seg bemerket som karakterkomiker. Med sin på alle måter store tilstedeværelse skapte han forunderlige genistreker av de mange fargerike bifigurene i Shakespeares komedier. Hos Holberg spilte han tittelrollen i Jeppe på berget, Per Degn i Erasmus Montanus og Leonard i Henrik og Pernille. Andre større klassiske komedieroller var Doolittle i G. B. Shaws Pygmalion, Sancho Panza i Don Quixote, Bastian Monsen i Ibsens De unges forbund og Doktor Onsø i Nils Kjærs Det lykkelige valg.

Med sin behagelige sangstemme kom Willie Hoel også til å sette sitt preg på musikkteateret, med karakteristiske rolletolkninger i eldre musikaler som Kiss me Kate, Pal Joey, Gullgravere (Paint Your Wagon), Knickerbocker Holiday og Tolvskillingsoperaen. Sangstemmen fikk han også nytte av i revyene, i de mange opptredene i radio og fjernsyn og i noen få plateinnspillinger.

Han hadde stor glede av å spille barneteater, og huskes av flere generasjoner barn som faren i Anne-Cath. Vestlys Huset i skogen, kongen i Fyrtøyet, prosten i Tante Pose, sjørøverpappaen i Pippi Langstrømpe, detektiv Fix i Jorden rundt på 80 dager, Gepetto i Pinocchio, Broder Tuck i Robin Hood og ikke minst som den vettskremte løven i Trollmannen fra Oz, i sjarmerende samspill med den pur unge Wenche Myhre. Hans siste scenerolle var som Bamsefar i Dyrene i Hakkebakkeskogen 1982.

Willie Hoel spilte i hele 40 norske filmer fra 1952 til 1982. Oftest lyste han opp på lerretet i bittesmå karakterroller, men han fikk riktig boltre seg som Kari Diesens ektemann i Øyvind Vennerøds Lambertseter-filmer – Støv på hjernen, Sønner av Norge og Sønner av Norge kjøper bil (1959–62). Som teaterdirektøren i Millionær for en aften (1960) demonstrerte han med frapperende letthet noen riktig grasiøse ballettrinn. Han huskes også som den mildt forvirrede nervelegen i Fjols til fjells (1957), den nesten nifse Magelsen junior i Ugler i mosen (1959) og den elegante Månen i musikalen Bør Børson jr. (1974).

Willie Hoel var en elskelig mann med stor scenisk intelligens og timing og en helt spesiell tørrvittig humor. Samtidig beskrives han som en noe distré herre med en helt egen oppfatning av tid. Han var imidlertid alltid på plass, både fysisk og scenisk, når man nådde generalprøven. Selv sa han: “Et aldri så lite feilskjær for en komiker kan være nok til å spolere et ellers godt point, og altså være ytterst tragisk.”

  • H. Mjøen og N. Brantzeg: Norske skuespillerportretter, 1969
  • biografi i TFL, 1991
  • T. Valle m.fl: Norske diskografier, bd. 10, 1993
  • L. T. Braaten m.fl.: Filmen i Norge, 1995
  • A. Diesen: Willie Hoel, selvfølgelig, fjernsynsportrett, NRK Fjernsynet 1996
  • Oslo Nye Teaters klipparkiv
  • samtale med Hoels enke Aase Hoel 2001