Klippfiskpioner og godseier. Foreldre: William Gordon, Laird of Farskane (før 1675–1735) og Helen Duff (of Braco) (f. ca. 1680). Gift 30.5.1725 med Margaret Duff of Crombie (1700–89), datter av James Duff of Crombie (ca. 1674–1709) og Jean Meldrum (1680–1725).

I mer enn 250 år har klippfisk spilt en stor rolle for norsk fiskerinæring, og Kristiansund har vært sentrum for virksomheten. Grunnlaget for dette ble lagt av en håndfull skotter som slo seg ned i byen på 1700-tallet. William Gordon var en av pionerene.

I tre generasjoner drev Gordons forfedre godset Farskane ved byen Cullen på østkysten av Skottland. Etter at faren døde 1735, solgte Gordon eiendommen og etablerte seg som fiskehandler i Kristiansund. Hans motiv er ikke kjent, men vi vet at faren hadde vært engasjert i fiskehandel. En rettsprotokoll fra 1722 forteller at han i en årrekke hadde levert salt til fiskere i Cullen. De skulle bruke saltet til “their great codfish”, som deretter skulle leveres ham for salg utenfor distriktet. Gordon må ha visst at Nordmøre var et område med store muligheter for fiskehandel, og han kjente sikkert også til at utenlandske borgere som tilhørte den reformerte kirke slapp å betale skatt i Norge. En av dem som nøt disse privilegiene, var John Ramsay, som 1737 kjøpte fiskeværet Grip. Planene om å satse på klippfisk – et fiskeprodukt som da var nærmest ukjent i Norge – var nok allerede lagt da Gordon kom til Kristiansund. Det er ikke klart om Gordon og Ramsay kjente hverandre fra før, men nå gikk de i kompaniskap for å etablere den nye virksomheten.

William Gordon forlot sitt gods i Skottland, men han ble godseier i Norge også. Tilfeldighetene ville at storgården Bremsnes på Averøy like utenfor Kristiansund ble til salgs høsten 1738. Til gården hørte fiskeværet Røeggen, flere laksevarp og handelsstedet Sveggen. På Røeggen hadde Gordon hovedbase under vinterfisket de første årene. Her ble lokalbefolkningen lært opp til å flekke og salte fisken på den rette måten, og her ble fisken tørket på svabergene. Utpå sommeren kom store skuter og hentet den ferdige klippfisken.

Virksomheten til Ramsay og Gordon ser ut til å ha vært en suksess fra første stund. På Mørekysten ble det ene fiskeværet etter det andre lagt inn i virksomheten ved kjøp og leiekontrakter. De klarte også å etablere et rimelig godt forhold til lokalbefolkningen, bl.a. fordi et nytt prinsipp for betaling ble innført. Fiskerne fikk kontant betaling – gjerne samme dag fisken var levert. Likviditeten ble besørget av kreditt fra trondheimsborgeren Hans Horneman, som selv var sterkt engasjert i fiskehandelen. Over en lang periode var det nemlig han som kjøpte klippfisken, for så å selge den videre gjennom sine handelsforbindelser i Amsterdam.

Etter noen år i kompaniskap med Ramsay ser det ut til at Gordon begynte for seg selv 1746. Han bygde en stor brygge inne i Kristiansund og flyttet det meste av virksomheten dit. “... det skal være mig kiært at ieg kunde i Fortrolighed forsette Handlingen med Eder, som med Mr Ramsay er skeed,” skrev Horneman til ham, så avtak av varene var sikret. Allerede første året lød sluttregningen på 13 000 riksdaler for i overkant av 300 tonn klippfisk. Gordon var nå blitt en kjøpmann av stort format. Da myndighetene forpaktet bort tollinnkrevingen 1749, ble han funnet verdig som parthaver i forpaktningen nordafjells. Han og Ramsay var de eneste utenfor Trondheim.

Da William Gordon døde 1755, strakte virkeområdet hans seg fra Sunnmøre i sør til Helgeland i nord, og det var ikke bare klippfisk han handlet med. Det var gode sildeår på Nordmøre, og av skiftet fremgår at han hadde 6000 tønner salt sild på lager, dessuten trelast, korn, malt, brennevin og tobakk. Boet ble gjort opp med en netto på ca. 15 000 riksdaler.

William Gordon og hans skotske kolleger var utvilsomt dyktige kjøpmenn, men de var også meget heldige. Fra omkring 1740 var det svært godt torskefiske og sildefiske på mørekysten. Konflikter med trondheimsborgerne ble redusert ved at Kristiansund fikk kjøpstadsrettigheter 1742. For den nye kjøpstaden spilte disse innvandrerne en helt vesentlig rolle i etableringsfasen. De fikk da også et godt skussmål av samtiden. I en redegjørelse fra 1744 sier stiftamtmannen at han hadde “av ærlige kjøpmenn, andre godtfolk og de av den menige almue som jeg er kommen mig for, bestandig hørt dette at Ramsay og Gordons fiskehandel er hans majestets norsk undersåtter til en god og betydelig fordel”.

William Gordons brygge er i dag en del av Nordmøre Museum og kalles “Miln-brygga” etter Gordons dattersønn Walter Miln.

  • Tingbøker for Nordmøre 1738–1755
  • Skifteprotokoll for Nordmøre 1757
  • W. Cramond: The annals of Cullen,Buckie 1888
  • A. og H. Tayler: The Book of the Duffs,Edinburg 1914
  • A. O. Johnsen: Kristiansunds historie,bd. 1 og 2, Kristiansund 1942 og 1951
  • O. Vollan: Den norske klippfiskhandels historie,Førde 1956
  • K. Sprauten: Staten og storborgerne,h.oppg. UiO, 1974
  • A. Døssland: Fylkeshistorie for Møre og Romsdal,bd. 1, 1990
  • E. Holten: Averøy bygdebok,bd. 3, Averøy 1997
  • K. Bryn: “Willam Gordon. En av klippfiskindustrien pionerer”, i Årbok for Nordmøre,Kristiansund 2001 (under utgivelse)