Skipsreder. Foreldre: Skipsreder (Morten) Wilhelm Wilhelmsen (1839–1910) og Catharine Lorentzen (1843–1919). Gift 22.10.1904 med Engelke Julie Engelhart (30.12.1885–22.9.1973), datter av amtmann Thomas von Westen Engelhart (1850–1905; se NBL1, bd. 3) og Elisabeth Mathea Sophie Nielsen (1855–1944). Bror av Halfdan Wilhelmsen (1864–1923), far til Tom (eg. Thomas) Wilhelmsen (1911–78, se NBL1, bd. 19).

Wilhelm Wilhelmsen – ofte omtalt som “Kaptein Wilhelmsen” – var i over 30 år seniorsjef i Norges største rederi og et av verdens ledende linjeforetak.

Wilhelm Wilhelmsen – eller Will, som han gjerne ble kalt – var nest yngst av skipsreder Wilhelm Wilhelmsens fire sønner, og den eneste som fikk en yrkeskarriere til sjøs. Etter middelskolen drog han til sjøs som 14-åring på en av farens seilskuter, fulgt av styrmanns- og skipsførereksamen. 1897, 25 år gammel, fikk han kommandoen på rederiets dampskip Terrier. Med praktisk erfaring fra sjøen tok han dispasjøreksamen og begynte i rederiet 1902. Ved årsskiftet 1903/04 ble han partner sammen med sin far og sin eldre bror Halfdan. Broren hadde vært firmaets reelle toppsjef siden 1892, og partene ble derfor delt med 3/5 på Halfdan, mens faren og Will hadde 1/5 hver. Naturlig nok knyttet hans arbeid i rederiet seg særlig til det maritime, mens broren ivaretok de mer strategiske mål. Brødrene ble ofte omtalt som henholdsvis “Konsulen” (Halfdan) og “Kapteinen” – en tittel Will tilegnet seg med glede og stolthet.

Halfdan Wilhelmsen døde uventet 1923, og Wilhelm Wilhelmsen befant seg plutselig som øverste leder av landets største og mest ekspansive rederi. Siden den første verdenskrigs slutt hadde linjefarten fått stadig økende betydning, og Kapteinens klare strategi videre var å rendyrke rederiet til å bli et av verdens ledende linjeforetak, under mottoet For speed and service. Dette var i tråd med skipsoffiserens sans for orden og “style”, men også med nøkterne økonomiske vurderinger: Linjefart er tradisjonelt mindre utsatt for konjunktursvingninger enn løsfart. En storstilt kontrahering av motordrevne linjeskip ble iverksatt, mens tramp- og tankskipsfarten ble avviklet og skipene solgt. Takket være en varsom utbyttepolitikk i de hektiske krigsårene kunne rederiet betale alle sine skip av egen kasse, i tråd med farens parole: “Stift aldri gjeld!”. Som juridisk medarbeider ble advokat Kaare Schøning partner 1928, mens Halfdans svigersønn Niels Werring kom med 1930, som representant for Halfdan Wilhelmsens etterkommere, da det ble klart at Halfdans sønn Willie ikke ønsket å tre inn i rederiet.

Wilh. Wilhelmsens linjefart hadde sitt utspring i norsk og svensk utenrikshandel, med forbindelser til en rekke oversjøiske land. Under krigen hadde rederiet startet en linje langs østkysten av Nord- og Sør-Amerika, men det var farten mellom USA og Det fjerne østen fra slutten av 1920-årene som markerte Wilhelmsens store gjennombrudd i internasjonal linjefart. Linjen ble til i samarbeid med det amerikanske Barber Steamship Company, hvor Wilhelmsen-båtene seilte under Barbers merke og flagg på utreisen over Stillehavet til Østen, og som Wilhelmsen-båter på turen videre rundt Jorden tilbake til USA.

Det var uenighet innen rederiet om hvorvidt Kapteinens ensidige satsing på linjefart var strategisk riktig. Niels Werring ivret sterkt for et fortsatt engasjement i tankfart, hvor rederiet hadde vært landets ledende. Men både ved sin posisjon som seniorsjef og ikke minst ved sin viljestyrke sørget Kapteinen for at hans erklærte linjestrategi ble fulgt strengt og konsekvent. Selv om tankskipskrisen i begynnelsen av 1930-årene kunne mane til forsiktighet med hensyn til sterk satsing på dette felt, ble dette tiåret likevel gjennombruddstiden for Norge som verdens ledende tankskipsnasjon, men med rederiet Wilh. Wilhelmsen som passiv tilskuer. Først 1951 gikk rederiet igjen inn i tankfart, med betydelig hell.

Kaptein Wilhelmsen forble rederiets seniorsjef og øverste leder under den annen verdenskrig og frem til sin død 1955. Hele tiden holdt Wilh. Wilhelmsen stillingen som Norges største rederi og vel også det mest solide.

Det stod respekt av Kaptein Wilhelmsen, som aldri var redd for å si sin mening. Av vesen var han tilknappet og viljesterk, men selv om rederiet var hans liv, viste han også et bredere samfunnsengasjement, bl.a. ved et stort bidrag til bygging av et bakteriologisk og serologisk institutt på Rikshospitalet. Han var æresmedlem av Det Norske Videnskaps-Akademi. Wilhelmsen ble 1945 kommandør med stjerne av St. Olavs Orden og hadde også flere utenlandske utmerkelser.

  • A. Bugge (red.): Den norske sjøfarts historie, bd. 2, 1950
  • K. Anker Olsen: Wilh. Wilhelmsen i hundre år, 1861–1961, 1961
  • C. S. Schilbred: Slekten Wilhelmsen fra Tønsberg, 1970
  • J. O. Egeland: Kongeveien, 2 bd. 1973
  • A. Strømme Svendsen: biografi i NBL1, bd. 19, 1983
  • L. B. Lillegaard: Over alle hav, 1986