Skipsreder. Foreldre: Garvermester, senere skipsreder Abraham Christian Wilhelmsen (1805–81) og Anthonette Amalie Larsen (1807–79). Gift 8.3.1864 med Catharine Lorentzen (24.9.1843–12.9.1919), datter av landsfysikus Frederik (Friderich) Severin Lorentzen (1794–1872) og Catharine Frederike Conradi (1806–76). Far til Halvdan Wilhelmsen (1864–1923) og Wilhelm Wilhelmsen (1872–1955).

Wilhelm Wilhelmsen var grunnleggeren av Wilh. Wilhelmsen – i lange perioder det største og i dag blant de eldste skipsrederier i Norge.

Til forskjell fra de fleste gründere i norsk skipsfart var Wilhelmsen aldri selv til sjøs. Etter borgerskolen i fødebyen Tønsberg ble han først sendt til F. H. Frølich, stifteren av Christiania Bank og Kreditkasse, for innføring i bank- og forretningsvesen. Fra Christiania fortsatte utdannelsen ved handelsskoler og forretningsfirmaer i Frankrike, Belgia og Nederland. Etter tre år utenlands kom han 1861 hjem til Tønsberg, hvor han 1. oktober startet et meglerfirma med gullsmed J. W. Balchen som kompanjong. Dette var formelt nødvendig fordi Wilhelmsen ennå ikke hadde nådd 25 års myndighetsalder som handelsborger. 1864 ble partnerskapet oppløst, og den nå myndige Wilhelmsen ble eneinnehaver.

Wilhelmsens meglervirksomhet konsentrerte seg om Østersjøen, hvor omtrent 2/3 av all svensk trelasteksport til Frankrike gikk på norsk kjøl, tross atskillig konkurranse fra svenske meglere. Gode kontakter og forretningssans gjorde Wilhelmsens meglerforretning til en av de ledende i befraktningen av trelast fra Østersjøen til Frankrike og Spania.

Wilhelmsen tok parter i skip og lånte penger til skippere på Tjøme og Nøtterøy og sikret dermed firmaet fordeler ved slutninger. Hans egen karriere som skipsreder begynte med kjøpet av barken Mathilde 1865. Selv om meglerforretningen fortsatte, ble rederivirksomheten stadig viktigere i de følgende par tiår, med en gjennomsnittlig vekst på ett skip i året. I løpet av de første 25 år disponerte rederiet i alt 20 skuter, hvorav bare tre var nybygg. Noen skip var blitt solgt, mens andre hadde forlist, slik tilfellet ofte var i Norges store, men aldrende seilskuteflåte. 1886 var Wilhelmsen Tønsbergs største reder med 11 seilskip.

Wilhelmsen hadde tuftet sin virksomhet på seil, og han viste bare behersket interesse for sønnen Halfdans entusiasme for dampskip da denne kom hjem fra utlandet 1886. Han innså likevel snart at fremtiden lå i dampskipene, og han trakk seg gradvis ut av de daglige forretningene etter at Halfdan 1890 ble partner og fra 1892 den reelle leder av rederifirmaet. Samme år lot Wilhelm Wilhelmsen seg velge til ordfører i Tønsberg, men hadde allerede en lang fartstid bak seg som medlem av bystyret. Den herskapelige privatboligen Gunnarsbø fra 1878 ble 1929 gitt til Tønsberg by av sønnesønnen Willie Wilhelmsen til bruk som rådhus.

Wilhelmsen var fransk konsul og fikk offiserskorset av den franske Æreslegionen. Han ble 1895 utnevnt til ridder av St. Olavs Orden.

  • A. Bugge (red.): Den norske sjøfarts historie, bd. 2, 1950
  • K. Anker Olsen: Wilh. Wilhelmsen i hundre år, 1861–1961, 1961
  • C. S. Schilbred: Slekten Wilhelmsen fra Tønsberg, 1970
  • A. Strømme Svendsen: biografi i NBL1, bd. 19, 1983
  • L. B. Lillegaard: Over alle hav, 1986
  • Byste av Carl E. Paulsen, 1940; oppstilt i Gunnarsbøparken ved Wilhelmsens privatbolig (i dag Tønsberg rådhus)