Tysk SS-offiser. Foreldre: Justistjenestemann Rediess og hustru. Gift 1932, men hustruens navn er ikke funnet i tilgjengelige kilder.

Wilhelm Rediess var sjef for det tyske SS i Norge (Höherer SS- und Polizeiführer (HSSPF) Nord) fra juni 1940 til sin død mai 1945. Selv om hans sjef egentlig var Heinrich Himmler, kom Rediess til trofast å stå ved Reichskommissar Josef Terbovens side i de fem årene han var HSSPF Nord. Rediess og Terboven delte også bolig på Skaugum og hadde begge kontor i Stortingsbygningen, og Terboven hadde som regel Rediess med på sine tjenestereiser rundt om i Norge.

Rediess vokste opp i den lille byen Heinsberg nord for Aachen, tett ved grensen mot Nederland. Etter folkeskolen gikk han i elektroteknikerlære, men arbeidet senere i landbruket før han ble arbeidsløs 1929. Han kom tidlig med i Hitlers bevegelse og meldte seg inn i partiet (NSDAP) 1924, i Sturmabteilung (SA) 1925 og i Schutz-Staffel (SS) 1929. 1932 deltok han i mordet på en kommunistpolitiker, og året etter ble han medlem av Riksdagen for NSDAP. Fra juni 1938 var han øverste sjef for SS og politi i Øst-Preussen som Höherer SS- und Polizeiführer (HSSPF), og 19. juni 1940 overtok han stillingen som HSSPF Nord i Oslo etter Fritz Weitzel, som var blitt drept under et bombeangrep på Düsseldorf.

Rediess hadde rang av SS-Gruppenführer (generalløytnant) da han kom til Norge. April 1941 fikk han tittelen Generalleutnant der Polizei, november samme år ble han General der Polizei og SS-Obergruppenführer, og juli 1944 ble han General der Waffen-SS. Som HSSPF Nord hadde Rediess ansvaret for disiplin og opptreden hos alle SS- og politifolk under hans kommando, samt for deres ideologiske skolering. Han hadde under seg både Waffen-SS-styrker, som ble flyttet til fronten i Finland etter angrepet på Sovjetunionen juni 1941, og politistyrker. Både tysk ordenspoliti og tysk sikkerhetspoliti i Norge var disiplinært underlagt ham. Under store aksjoner og razziaer var det Rediess som hadde kommandoen over alle tyske og norske politistyrker.

Som alle militære divisjonssjefer hadde også Rediess en feltdomstol, SS- und Polizeigericht, som først hovedsakelig skulle være en intern disiplinærdomstol. Men da Terboven etter unntakstilstanden i Oslo september 1941 fant at han trengte en tysk domstol som kunne ta seg av norske motstandsfolk, var Rediess en pådriver for å få denne oppgaven lagt til SS-domstolen, som han selv var jurisdiksjonssjef for. Etter avtale med Himmler fikk Terboven benådningsrett i saker mot nordmenn.

Stillingen som SS- og politisjef gjorde Rediess til en mektig mann, men han var ingen imponerende personlighet. NS-minister Rolf Fuglesang mente at han virket dum, og sjefen for Wehrmacht i Norge, general Nikolaus von Falkenhorst, beskrev ham som en “absolutt underordnet personlighet, som helt ut adlød Terboven”. Ufarlig var Rediess likevel ikke. Han forlangte eksemplarisk orden og oppførsel av sine menn og vek ikke tilbake for å ilegge dødsstraff også for tyskere som forbrøt seg. Flere av medarbeiderne så vel innen tysk politi som Reichskommissariat forklarte etter krigen at Rediess hadde vært enig i Terbovens strenge linje overfor norsk motstand.

Det siste halve året i Norge var Rediess nedtrykt og redd for hvordan det ville gå med hans kone og fem små barn hjemme i Tyskland, forteller en av hans medarbeidere. Til en annen hadde han sagt at det var best for dem at han ikke kom hjem igjen. Terboven ville ha ham med på en selvmordspakt rett før kapitulasjonen trådte i kraft, men Rediess ventet ikke. Natten til 8. mai 1945 skjøt han seg i sitt rom på Skaugum, og natten etter sprengte Terboven både seg selv og liket av Rediess i stykker med dynamitt i bunkeren bak huset.

  • R. B. Birn: Die Höheren SS- und Polizeiführer, Düsseldorf 1986
  • B. Nøkleby: Josef Terboven – Hitlers mann i Norge, 1992
  • d.s.: Skutt blir den. Tysk bruk av dødsstraff i Norge 1940–1945, 1996
  • sak Latza, i Landssvikarkivet, RA
  • arkiv etter Der Höhere SS- und Polizeiführer Nord, i RA
  • Bericht und Vernehmung des Generalobersten von Falkenhorst, forklaring tatt opp under von Falkenhorsts opphold i Norge september-oktober 1945, i Norges Hjemmefrontmuseum, Oslo (Boks FO II/div. 24)
  • Prisoner of War Interrogations, i Norges Hjemmefrontmuseum