Faktaboks

Wilhelm Bøckman
Peter Wilhelm Kreydahl Bøckman
Født
6. august 1851, Håland (nå Sola kommune), Rogaland
Død
23. mai 1926, Oslo
Virke
Biskop
Familie
Foreldre: Prest Nils Christopher Bøckman (1807–73) og Wencke Elisabeth Dietrichson (1808–80). Gift 9.5.1878 med Beata Jervell (3.12.1853–5.10.1936), datter av kjøpmann Claus Stephensen Jervell (1812–67) og Johanne Margrethe Hoffmann (1828–98).

Wilhelm Bøckman markerte seg sterkt både som biskop i Tromsø i 16 år og senere i Trondheim. Hans virke i Den norske kirke falt i en teologisk brytningstid. Selv hørte han til på den konservative fløy i den teologiske debatt, og han forble hele livet trofast mot de impulser han mottok fra sine lærere, Gisle Johnson og C. P. Caspari.

Bøckman var den yngste av seks søsken, og vokste opp på Jæren og i Volda på Sunnmøre. Etter skolegang i Molde og examen artium 1868 begynte han å studere teologi og ble cand.theol. 1873. Men han var kritisk til statskirken, og gikk samme år inn i stillingen som bestyrer av lærerseminaret i Volda. Under et opphold i Tyskland 1876–77 for å studere tysk skolevesen møtte han en tysk prest som fikk ham til å endre syn på kirken, og året i Tyskland ble derfor viet teologiske studier i Erlangen og Leipzig.

Tilbake i Norge gikk Bøckman inn i kirkelig tjeneste, først som stiftskapellan i Bergen, og fra 1879 som sogneprest i Skånevik i Sunnhordland, dessuten prost i Søndre Sunnhordland fra 1882. I denne tiden gjorde han seg også bemerket i pressedebatter og på de frivillige stifts- og landsmøter som en klok og saklig debattant med lederegenskaper. 1890 ble han utnevnt til stiftsprost i Tromsø, og tre år senere, bare 42 år gammel, etterfulgte han Johannes Skaar som biskop i Tromsø.

Bøckmans 16-årige bispetid i Nord-Norge var preget av en rik utvikling. Den kirkelige betjening ble utvidet med 14 nye prestestillinger, og Bøckman vigslet 25 nye kirker. Hans visitasvirksomhet er blitt legendarisk. Han løste eksempelvis på ett år billetter til 1500 mil med båt og reiste 150 mil med andre fremkomstmidler, bl.a. 80 mil med reinskyss. Både læstadianere og samer tok Bøckman til sitt bryst. Han motsatte seg skolemyndighetenes fornorskningspolitikk, og som formann for Finnemisjonen fikk han realisert biskop Skaars kongstanke – hele Bibelen på samisk (1896).

I striden omkring utnevnelsen av den liberale teologen Johannes Ording til professor (1906) stod Bøckman på de ortodokses side. Han var en av de to biskoper som 1907 undertegnet innbydelsen til å opprette en privat presteskole, og han ble valgt inn i Menighetsfakultetets første forstanderskap.

Det trønderske presteskap belaget seg på kursendring da Bøckman tiltrådte som biskop i Trondheim 1910. Forgjengeren, V. A. Wexelsen, hadde stått på den motsatte kirkepolitiske fløy. Bøckman var imidlertid ikke innstilt på å bli noen “partibiskop”. Hans tid i Trondheim var preget av uro i kirken. Det gjaldt ulikt syn på kirkens fremtidige organisasjon og teologiske motsetninger i “professorstridens” kjølvann. Bøckman kom til å spille en sentral rolle i disse oppgjørene. Han ble som oftest valgt til ordstyrer på de tallrike debattmøtene, og ved sin sindige opptreden hadde han en beåndet evne til å dempe gemyttene.

En offentlig kommisjon var oppnevnt til å utrede organsisasjonsspørsmålet. Frontene gikk mellom de konservative, som helt ville frigjøre kirken fra staten (de hadde Bøckmans sympati), og en frisinnet fløy, som ønsket å beholde statens overhøyhet. Ved loven om menighetsråd og menighetsmøter av 1920 vant de frisinnede frem. Tross skuffelsen mante Bøckman alle kirkelige kretser til lojalt å følge loven.

Den konfesjonelle strid som hadde ført til opprettelsen av Menighetsfakultetet, ble enda bitrere. Fløyene dannet interessegrupper; de liberale sluttet seg sammen i Fremskrittsgruppen, de konservative opprettet Bekjendelsestro Presters Broderskap. Bøckman, som var formann i Den norske Presteforening 1911–21, var den som forhindret fullt brudd. På generalforsamlingen 1919 gikk det særlig skarpt for seg. Bøckman bad om å bli løst fra formannsvervet, men ble bønnfalt om å fortsette. Ved sin “sindige og samlende personlighet” reddet han presteforeningen fra sprengning.

I de 12 første årene i Trondheim, mens helsen var god, visiterte han gjennomsnittlig 15 prestegjeld hvert år, det vil si mer enn 40 visitasgudstjenester årlig. Selv i de vanskelige krigsårene foregikk visiteringene ufortrødent. Han foretok også utenlandsreiser; 1912 slo tre av de lutherske søsterkirkene i USA seg sammen, og Bøckman ble av regjeringen oppnevnt til å overbringe Den norske kirkes takk og hilsen.

Å forsone motsetninger så Bøckman som sin viktigste oppgave. Hans vilje til objektivitet, hans integritet, ble aldri trukket i tvil fra noe hold. Han ble utnevnt til ridder av St. Olavs Orden 1894 og fikk kommandørkorset 1904.

Biskop Bøckman nådde pensjonsalderen 1921, men departementet bad ham fortsette i stillingen inntil videre. En lettere hjerneblødning 1922 tvang ham til å søke avskjed, og 24. februar 1923, 30-årsdagen for hans utnevnelse til biskop i Tromsø, ble han meddelt avskjed “i høyeste nåde”.

Verker

    Trykt materiale

  • Om sognebaandets løsning og valgmenigheder, Bergen 1886
  • Tolv prækener tilegnet Skoneviks prestegjelds menigheder, Bergen 1891
  • Tromsø bispedømme 1804–1904. Kirkehistoriske meddelelser, Tromsø 1903
  • en rekke bidrag i samtidens diskusjon i den kirkelige presse

    Etterlatte papirer

  • Biskop P. W. K. Bøckmans dagbøker, 23 bd., p.e.
  • Trondhjems biskops kopibøker nr. 38 og 39, i SA, Trondheim
  • Nidaros biskops journal 1922–25, i SA, Trondheim

Kilder og litteratur

  • A. Brandrud: biografi i NBL1, bd. 2, 1925
  • J. Nome: Brytningstid, 1958
  • A. Aschim: Biskop P. W. K. Bøckman. Vår kirke i nord, 1967
  • T. Ellingsen: Fri folkekirke, 1973
  • T. Lysaker: Trondhjems stift og Nidaros bispedømme 1537–1953, bd. 2, Trondheim 1987, s. 233–261

Portretter m.m.

    Kunstneriske portretter

  • Maleri (brystbilde) av Karl Straume, 1923; Nidaros domkirkes bispegalleri