Byggmester. Foreldre: Sogneprest Oluf Nilsen (død 1608) og hustru Maren. Gift med Anne Larsdatter Gålås.

Werner Olsen var kirkebygger og tårnbygger med legendarisk ry i en brytningstid i norsk kirkebyggingshistorie. Han deltok i ombygging ved mange kirker og løste oppgavene på en god måte både teknisk og arkitektonisk.

Lite er kjent om Olsens tidlige tid. Han kan ha lært om bindingsverk i Danmark eller Tyskland, men det kan også ha vært et større miljø i Norge enn det vi kjenner til i dag. Han var særlig aktiv i Gudbrandsdalen. En periode var han bosatt på Øvre Gålås i Furnes. 1647 var han bygselsmann på Odenrud i Sør-Fron og ble da kalt “mester Werner tårnbygger”. Han avstod bygselen 1665 og kjøpte kort tid etter Sygard Skurdal i Sør-Fron, der han bodde til sin død 1682.

Werner Olsens første dokumenterte byggeoppgave er Vågå kirke (1626–28). Det er en bindingsverksbygning, der stavkirkematerialer er gjenbrukt. Grunnplanen er et latinsk kors. Over krysset står en takrytter med høy tårnhjelm og fire små sidetårn, en arv fra gotikkens tårnarkitektur. Samme planform benyttet han 1630 ved en påbygging av Ringebu stavkirke. Der ble den gamle stavkirken stammen i grunnplanens latinske kors. Teknikken er panelt bindingsverk, der bindingsverket er preget av utstrakt bruk av skråstivere i 45° vinkel oppe og nede ved bindingsverksstolpene. Stavkirken har forhøyd midtrom, og den basilikale formen ble videreført også i bindingsverket på tilbygget. De nye delene slutter seg således svært godt til de gamle delene av kirken. Som i Vågå kirke ble det bygd en takrytter med høy tårnhjelm og fire små hjørnetårn. 1630 bygde Olsen også nytt tårn på sin barndoms kirke, Nes kirke i Hedmark. Kirken brant 1770.

1634 var Werner Olsen første gang i Lom og forlenget stavkirkens skip mot vest i lafteteknikk. Lom stavkirke har også forhøyet midtparti, og den basilikale formen er videreført i tilbyggets laftevegger. 1635 var Olsen i Dale i Luster, der han bygde nytt tårn på kirken. Tårnet er ikke bevart. Attribuert til ham er også bygging av tårnhjelm på domkirken i Trondheim 1638. 1652 bygde han ny høy tårnhjelm på Ringsaker kirke, men hjelmen blåste ned allerede 1669. 1652 bygde han ny takrytter på Follebu middelalderske steinkirke i Gausdal, der initialene hans er skåret inn på en av takrytterens stolper.

1663 skulle Lom stavkirke utvides ytterligere, og Werner Olsen var på ny engasjert til å forestå byggearbeidene. Det ble bygd tverrskip i bindingsverksteknikk med delvis gjenbruk av stavkirkens materialer. Gjenbruk av materialene var økonomisk lønnsomt, samtidig som det gav en meget god sammenheng mellom originale deler og nye deler. I tillegg til tverrskipet ble det også bygd ny takrytter, av samme type som på Vågå kirke og Ringebu stavkirke.

Werner Olsens ry som kirkebygger har ført til at han er tilskrevet de fleste byggeoppgaver som er kjent i Gudbrandsdalen i hans tid. Dette gjelder arbeider på Fåberg kirke, Listad kirke i Sør-Fron, Kvam kirke i Nord-Fron og Lesja kirke. Ingen av disse er bevart, og kildematerialet er tynt. Sønnen Oluf Wernersen videreførte tårnbyggertradisjonene i familien.

  • E. Hovdhaugen: Gardar og slekter i Fron, bd. 1, Otta 1973
  • K. Hosar: biografi i NKL, bd. 3, 1986
  • G. Rønningen: Kirketårn og takryttere fra 1621 til 1802 i Hamar stift, mag.avh. UiO, 1990
  • d.s.: “Werner Olsen – mesteren bak en ny byggeskikk?”, i Ringebu stavkirke. Sognekirken i form og funksjon gjennom 900 år, Ringebu 1998