Lagmann, landmåler og industrimann. Foreldre: Sogneprest, oppfinner og forretningsmann Edvard Davidson Christie (1701–57) og prestefrue og proprietær Magdalene Margrethe Koren (1722–1806). Gift 1780 med oppfinner og kunstner Helene Magrethe Kamstrup (24.2.1756–16.3.1829), datter av sogneprest og prost Hans Kamstrup (1724–65) og Helene Elligers Winther (1732–1801). Farbror til Wilhelm Frimann Koren Christie (1778–1849).

Werner Christie eide og drev de fleste marmorbruddene i Hordaland; han var driftig og oppfinnsom og oppførte flere bygninger med materiale han selv hadde funnet opp. Han laget også kulturhistorisk interessante kart fra bergensområdet.

Christie vokste opp i et meget velstående hjem blant 16 søsken og halvsøsken på Tysnes prestegård i Sunnhordland, hvor faren var sogneprest. Faren var meget lærd, med både litterære og praktiske interesser, og bygde bl.a. en vindmølle på prestegården. Werner fikk privatundervisning i Bergen før han 1765 begynte sine juridiske studier ved universitetet i København, men først 1784 avla han “juridisk Eksamen for ustuderede” (exam.jur.). 1769–70 var han på studiereise i Frankrike og Storbritannia og avsluttet med et besøk i Skottland. Han skal ha studert matematikk og mekanikk ved siden av arkitektur og språk. Etter hjemkomsten ble han huslærer hos sogneprest Peder Harboe Hertzberg på Finnås for den eldste sønnen Niels Hertzberg.

1774 kom Christie i kongelig tjeneste som “Conducteur og Land-Maaler” i Bergens stift. Han ble titulær kanselliråd 1780 og lagmann over Bergen og Gulating lagstol 1783, et embete han hadde til det ble opphevet 1797. Sammen med noen av Bergens øverste embetsmenn og kjøpmenn stiftet han 1774 Det Nyttige Selskab. Han behersket en rekke språk og hadde en for den tid usedvanlig stor boksamling, særlig naturvitenskapelige og rettsvitenskapelige bøker.

Christie var i sin samtid kjent for sine mange industrielle foretak. Sammen med sogneprest Hertzberg tok han opp drift av det nedlagte marmorbruddet på Mosterøy, og 1775 fikk han privilegium på all marmordrift i Sunnhordland, senere også i Nordhordland. Han eide flere av de beste marmorbruddene i Hordaland. På Hop ved Hopsfossen i Birkeland sogn i Fana startet han et marmorverk med sager drevet av vannkraft. Han leverte trappesteiner, gravsteiner, mortere, bordplater og lignende av polert marmor og en mengde materialer til Christiansborg slott og Marmorkirken i København. Dessuten drev han med kalkbrenning. På eiendommen Wernersholm på Hop, som han kjøpte 1784, ble det reist nye bygninger, anlagt hage, ryddet og nydyrket. Han fikk tillatelse til å anlegge sitt og hustruens gravsted med murt gravkammer på gården. I samtidig litteratur blir han flere ganger omtalt som en “genialsk og talentfuld Mand”, og han hadde en “vidtfavnende kjærlighet til alt som gir menneskelivet godhet og skjønnhet”.

En av Christies mest omtalte oppfinnelser var et nytt bygningsmateriale av vitriolbehandlet papir og kalk tilsatt myse og eggehvite, eltet til en deig som ble hard som stein når det tørket i luften. Det ble brukt til overflatebehandling av tak og vegger, søyler, statuer og jernovner, til modellering av dekorative detaljer og til støping av relieffer. Christie utførte selv alle bygnings- og detaljtegninger og noen av arbeidene ble utført av ham selv eller hans kone, men de fleste av bønder som han hadde lært opp til dette. I hovedhuset og privatkirken som han oppførte på eiendommen, ble dette materialet lagt utenpå bygningenes vegger, som var laget av rydningsstein uten kalkforbindelse.

Wernersholm ble en av datidens severdigheter og ble omtalt i samtidig norsk og utenlandsk litteratur både på grunn av den arkitektoniske utformingen og materialene som var benyttet. Både Peterskirken og Pantheon i Roma ble pekt ut som forbilder for kirken, og arkitekten ble rost for sine sjeldne kunnskaper i bygningskunst og sin estetiske sans. Eiendommen ble også skildret i flere samtidige prospekter og malerier. Kirken stod ferdig 1793, men allerede i 1820-årene hadde den forfalt og omkring 1830 ble både kirken og hovedhuset revet.

Werner Christie skal ha utført flere arbeider som også var “seeværdige”, men hvilke bygninger dette var, opplyses ikke i samtidig litteratur. Som konduktør og landmåler i og omkring Bergen har han laget flere situasjonskart og oppmålingskart av stor kulturhistorisk betydning.

  • N. H. Weinwich: Maler-, Billedhugger-, Kobberstik-, Bygnings- og Stempelskiærer-kunstens Historie, København 1811, s. 227
  • L. Sagen og H. Foss: Bergens Beskrivelse, Bergen 1824
  • J. Neumann: “Bemærkninger paa en reise i Nordhordlehn, Søndhordlehn, Hardanger og Voss 1825”, i Budstikken 7. årg. (1825/26), nr. 41–52
  • J. Kraft: Det Vestenfjeldske Norge – topografisk-statistisk Beskrivelse, 1829, s. 485, 637
  • N. H. Weinwich: Dansk, Norsk og Svensk Kunstner-Lexikon, København 1829
  • P. F. Wergmann: Norge fremstillet i Lithographerede billeder, 1836 (faksimileutg. 1960), s. 41–42
  • N. Nicolaysen i Norske Magasin, bd. 2, 1868, s. 661
  • B. E. Bendixen: “Kirkebygningen paa Hop i Fana”, i BHFS 15, Bergen 1909, s. 2–8
  • FMF Årbok 1914, s.120
  • C. Geelmuyden og H. Schetelig: Bergen 1814–1914, Bergen 1919, bd. 3, s. 349–350
  • A. Helland: Topografisk-statistisk beskrivelse over Søndre Bergenhus amt, Bergen 1921, bd. 1, s. 425, 608 og 842, bd. 2, s. 395–398, 404 og 412
  • S. H. Finne-Grønn: biografi i NBL1, bd. 3, 1926
  • H. Hjellestad: Fana, Bergen 1933, bd. 1, 351, 490, 499 f. og 604, bd. 2, s. 336
  • G. H. Endresen: Foregangsmenn i kultur og næringsliv, Sunnhordland 1956
  • H. Christie: Slekten Christie i Norge, 1964, s. 10–12
  • K. L. Espelid: Til medborgernes sande vel. Det Nyttige Selskab 1774–1974, Bergen 1975, s. 44, 53 og 67
  • R. Kloster: Nordåsvannet, Bergen 1976, s. 20
  • Å. M. Torvanger: biografi i NKL, bd. 1, 1982