Wanda Heger er kjent for sin innsats for å kartlegge og hjelpe nordmenn som satt i fangenskap i Tyskland under den annen verdenskrig.
Wanda Hjort vokste opp i trygge omgivelser på Bestum i Vestre Aker (nå Oslo) og tok examen artium ved Ullern høyere almenskole 1940. Hun var jusstudent ved Universitetet i Oslo da hun oktober 1942, meget mot sin vilje, ble ført til Tyskland sammen med sin mor og fem yngre søsken. Faren satt fengslet i Tyskland, men tyske slektninger intervenerte og fikk fengslingen omgjort. Hjort hadde vært medstifter av partiet Nasjonal Samling, men brøt med Quisling og NS 1937. Okkupasjonsmakten øynet at den velformulerende advokat Hjort kunne bli til bry og arresterte ham. En premiss for sivilinternering i stedet for arrestasjon var at også hans hustru og barn forlot Norge. Familien ble sivilinternert i slottet Gross Kreutz, 20 km vest for Berlin.
For 21 år gamle Wanda Hjort var tvangsflytting til fiendens rike fortvilende. I Norge hadde hun besøkt sin far på Grini, og hun fant det naturlig å fortsette med fangebesøk. Familien hadde en viss bevegelsesfrihet, og snart reiste hun til Oranienburg og spurte seg frem til konsentrasjonsleiren Sachsenhausen, der hun visste det befant seg norske fanger. Hun og den yngste broren brakte med seg mat og pakker, og ved en språklig tilfeldighet startet et betydningsfullt kartleggingsarbeid av norske fanger i Det tredje rike. Da portvakten i Sachsenhausen spurte hvor de to kom fra, svarte Wanda “Gross Kreutz”. Tyskeren misforstod og trodde hun sa “Rotes Kreuz” (Røde Kors). Dermed ble pakkene akseptert. Dette ble opptakten til at hun hver fredag klokken 12 stilte seg opp foran porten til Sachsenhausen med mat, norgesglass med potetsalat, hjemmelagde lomper og annen spise som ble tilberedt hjemme i Gross Kreutz. Regelmessigheten gjorde at hun lyktes i å oppnå kontakt med nordmenn i leiren; maten ble utvekslet med beskjeder og navn på norske fanger.
Wanda Hjort klarte i årene som fulgte å få kontakt med de norske fangene i Sachsenhausen, Ravensbrück, Natzweiler, Dachau, Neuengamme og Buchenwald og de internerte norske studentene i Sennheim i Alsace. Hun drog alene eller sammen med sin eldste bror Johan eller også en av de yngre. De hadde ikke reisetillatelse fra myndighetene og utsatte seg hele tiden for å bli avslørt ved de hyppige passasjerkontrollene. Målet var å se uskyldig ut. Hvem kunne vel ha mistanke til en blåøyd blond kvinne og et barn? På Gross Kreutz fikk familien etter hvert selskap av flere nordmenn. Rektor ved Universitetet i Oslo, Didrik Arup Seip flyttet dit 1943 etter å ha vært fange i Sachsenhausen, og hans kone sluttet seg til; det samme gjorde stud.med. Bjørn Heger, også han tidligere konsentrasjonsleirfange.
Opplysningene som de unge familiemedlemmene brakte med seg til Gross Kreutz, ble systematisert i lister over fangene, og nye slagplaner ble lagt for levering av mat og medisiner og innsamling av navn fra fangene. En av sine mest farefulle reiser gjennomførte Wanda Hjort da hun drog med tog til en leir hun hadde hørt lå i Alsace. Hun måtte gjøre vendereis en gang, men gav seg ikke og nådde 1944 NN-leiren Natzweiler. Hun klarte å spore opp navn og nummer, celle og blokk på de norske NN-fangene. Hennes lister ble smuglet til Røde Kors i Stockholm og Genève. 258 av de 504 norske NN-fangene fra Natzweiler overlevde.
Da grev Folke Bernadotte våren 1945 kom med «de hvite bussene» for å befri skandinaviske fanger, kunne han bl.a. følge navnelistene fra Gross Kreutz. Gruppen fikk hjelp i sitt kartleggingsarbeid fra de norske sjømannsprestene i Hamburg, den svenske legasjonen og det internasjonale Røde Kors i Berlin og fra Peter Anker ved Røde Kors i Genève. Men det var Wanda Hjort som startet det hele.
Etter frigjøringen arbeidet Wanda i noen måneder som repatrieringsoffiser med britisk løytnants grad for de allierte styrker i Hamburg; tusenvis av mennesker var i drift ved krigens opphør i Europa og måtte hjelpes hjem. Etter hjemkomsten til Norge høsten 1945 arbeidet hun en tid ved Repatrieringskontoret i Oslo og deretter som kurator i Nasjonalhjelpen for krigens ofre frem til sommeren 1947. Høsten 1945 giftet hun seg med Bjørn Heger. De fikk seks barn mellom 1946 og 1959, og Wanda Heger gikk ikke ut i arbeidslivet igjen før 1966, da som kurator på deltid ved Bredtvedt fengsel og sikringsanstalt i Oslo. Hun gjennomgikk NKN Sosialhøgskole i Oslo 1967–70. Etter sosionomeksamen arbeidet hun som sosialsekretær og senere leder for Kriminalomsorg i Frihet 1970–89, avbrutt av ett års permisjon som kurator ved Radiumhospitalet i Oslo. 1972–73 deltok hun i en forskergruppe som 1976 utgav rapporten Krigspensjoneringen, under redaksjon av Axel Strøm.
Wanda Heger har i alle år ivret for krigsfangenes skjebne i fredstid og engasjert seg i mennesker som har havnet bak murene. Hun har vært medlem av Rikstrygdeverkets Rådgivende organ for krigspensjoneringssaker fra starten 1975, og hun sitter i styret for Nasjonalhjelpens Fond og Stiftelsen «Hvite busser til Auschwitz».
Wanda og Bjørn Heger mottok Danmarks Røde Kors Hedersmedalje og Sveriges Røde Kors Hedersmedalje 1945; de fikk også medalje fra Fondet for Dansk-Norsk Samarbeid, Torstein Dales Minnepris og Ebbe Munchs Minnepris. Wanda Heger ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden 1985, og 2001 mottok hun Norges Røde Kors Hederstegn, samtidig som et maleri av henne ble gitt til Norges Røde Kors som gave fra norske politiske fanger.