Faktaboks

W. Thagaard
Wilhelm Lauritz Thagaard
Født
31. oktober 1890, Kristiania
Død
1. desember 1970, Oslo
Virke
Embetsmann
Familie
Foreldre: Bokbindermester Hans Christian Molderup Thagaard (1848–99) og Didrikke Sofie Jensen (1852–1935). Gift 5.3.1938 i Oslo med journalist Aud Holmboe (10.10.1905–20.8.1978), datter av verkseier Joachim Godske Holmboe (1869–1923) og Julie Næss (1867–1927).
W Thagaard

Foto 1952

W Thagaard
Av /NTB Scanpix ※.

Wilhelm Thagaard ble, som aktiv og omstridt trustkontrolldirektør i mellomkrigstiden og som leder av Prisdirektoratet i til sammen over 20 år (fordelt på to perioder etter den første og den annen verdenskrig), en av de sentrale arkitektene bak etableringen av den norske blandingsøkonomien.

Thagaard vokste opp i Kristiania og gikk på Ragna Nielsens skole. Etter en religiøs krise i gymnastiden bestemte han seg for å bli teolog, men etter examen artium 1910 la han planene til side og fullførte allerede året etter det toårige statsøkonomistudiet med gode resultater. Samtidig begynte han en yrkeskarriere som ekstraskriver og sekretær i Riksforsikringen. Han fortsatte studiene, men uten noen spesiell plan, før han 1913 bestemte seg for jussen, og han ble cand.jur. med ren laud allerede 1916, et år før normert tid.

Han hadde i utgangspunktet tenkt seg en karriere innenfor universitetssystemet, men erfaringene han fikk i sitt vikariat som byfogd og magistrat i Narvik fra årsskiftet 1917, kom til å virke bestemmende på hans samfunnssyn og videre karriere. Opprørt over jobbetid, spekulasjon og at forretningsmenn utnyttet varemangelen til å berike seg selv, vendte han seg etter hjemkomsten til Kristiania til direktøren i det nyopprettede Prisdirektoratet og tilbød sine tjenester. Han ble umiddelbart ansatt som kontorsjef, med klar ambisjon om å etablere Prisdirektoratet som en organisasjon med ansvar for å skape “en sosial organisasjon av næringslivet”. Hele hans virke og de mange forslag til tiltak overfor næringslivet frem til han gikk av som prisdirektør 1960, kan sees som forsøk på å virkeliggjøre denne ambisjonen. Han ble underdirektør 1919 og direktør 1920.

Det sentrale i Thagaards forståelse av forholdet mellom økonomi og samfunn var at fremveksten av store økonomiske sammenslutninger og organisasjoner som LO og NAF hadde sprengt rammene for det klassiske liberale økonomiske system, som var basert på fri konkurranse, næringsfrihet og individets frie valg i økonomiske spørsmål. Løsningen var regulering av næringslivet ved hjelp av fullmaktslover og større innslag av demokratisk kontroll over de økonomiske prosesser. Gjennom samfunnsmessig regulering, der interessene ble avveid mot hverandre, kunne staten gjennom politiske vedtak balansere motsetningene i samfunnet og ikke minst organisere næringslivet mest mulig rasjonelt.

Thagaard var fra 1919 medlem av Trustlovkommisjonen, som 1921 la frem forslag til ny trustlov. Selv om han her var i mindretall og mer reguleringsorientert enn flertallet, kom han som direktør i den nyopprettede Trustkontrollen fra 1926 til å sette sitt preg på hvordan generalfullmakten i loven skulle tolkes. Representanter fra næringsliv og mer næringsvennlige politiske partier hadde da allerede i flere år advart mot Thagaards innflytelse og perspektiv, som av en sentral næringsaktør ble omtalt som “en blanding av marxistisk spionasjesystem, jesuitermoral og bolsjevistisk hensynsløshet”.

Thagaards stjerne blant næringslivets folk steg da han i slutten av 1920-årene bidrog til å holde den amerikanske tobakktrusten utenfor det norske markedet. Under 1930-årenes økonomiske krise fikk han i samarbeid med en rekke bransjer innført prisreguleringer og markedsdelinger. Formålet var å hindre såkalt ødeleggende konkurranse (prisdumping) og holde arbeidsledigheten lavest mulig. Det siste var også sentralt i hans forslag til “midlertidig lov om nedsettelse av arbeidstiden” og “Innstilling om forandring av trustloven” fra 1934. Forslaget til endringer i trustloven gjorde at det igjen ble opprettet en trustlovkommisjon, med Thagaard som leder. Flertallet la frem et forslag i tråd med Thagaards tidligere ideer, men fremmet også forslag om at det burde opprettes et Næringslivets tryggingsfond, finansiert av næringslivet, med oppgave å drive en form for konjunkturregulering.

Politisk engasjerte Thagaard seg rett før den første verdenskrig i Venstre, hvor han tilhørte den radikale delen av partiet, med sympati for arbeiderbevegelsens krav. Han var medlem av sentralstyret 1936–39 og partimedlem til sin død, men han ble en omstridt person i Venstre på grunn av sine standpunkter og ikke minst etter at han som trustkontrolldirektør aktivt bidrog til at regjeringen Mowinckel måtte gå av i forbindelse med den såkalte Lilleborg-saken 1931.

Thagaards innflytelse ble forsterket ved at han gjennom sitt nære vennskap med Dagbladets redaktør Einar Skavlan satte sitt preg på Venstres helt sentrale organ. Thagaard ble valgt inn i Dagbladets representantskap 1924 og i avisens styre 1945, og han var styreformann fra 1948 til rett før han døde 1970. Kanskje mer enn noen annen kan han sees som det byradikale “dagblad-Venstres” fremste ideolog.

Det samme politiske perspektiv kom naturlig nok til å prege hans virke som jurist, der han sammen med sin gamle studiekamerat Ragnar Knoph stod fremst i kampen for et mer rettsrealistisk og samfunnsorientert perspektiv på jussen. Resultatet var at han 1936, ved siden av arbeidet, ble Norges første universitetsforeleser i sosiologi. Våren 1939, tre måneder etter Knophs plutselige død, ble Thagaard konstituert som professor i rettsvitenskap, med ambisjon om endelig å kunne ta fatt på sitt vitenskapelige arbeid.

Utbruddet av den annen verdenskrig høsten 1939 førte til at Thagaard ble kalt tilbake til Trustkontrollen. I løpet av få dager, etter en enorm arbeidsinnsats, var reguleringssystemet, som i hovedsak kom til å ligge fast frem til etter krigen, på plass. Under den tyske invasjonen av Norge i april 1940 engasjerte Thagaard seg aktivt i arbeidet for å få etablert et administrasjonsråd og på den måten unngå Quisling. Han var i utgangspunktet påtenkt som medlem av rådet, men tyskerne nektet.

Etter å ha blitt avsatt som prisdirektør 31. januar 1942 satt Thagaard tre måneder i fengsel, henholdsvis i Møllergata 19 og på Grini. Han ble en del av hjemmefrontledelsen Kretsen og var en sentral del av miljøet som drev planlegging for tiden etter krigen. Da han ble etterlyst av tyskerne høsten 1944, klarte han å komme seg ut av landet og drog til London, hvor han gikk under navnet “advokat Blom”. Her arbeidet han særlig med forslag til hvordan sentraladministrasjonen burde organiseres, og med utkast til en ny prislov. Prisloven, som gav svært vide fullmakter til Prisdirektoratet, ble vedtatt av regjeringen som provisorisk anordning 8. mai 1945, og fikk på folkemunne navnet “Lex Thagaard”.

Etter krigen kom Thagaard igjen til å stå sentralt i kampen om et av den tids mest omtalte og omstridte lovsaker, Sjaastadkomiteens forslag til ny pris- og rasjonaliseringslov, der Thagaard var hovedmannen bak flertallsinnstillingen. Motstandernes karakteristikker av Thagaard nådde nå nye høyder, særlig fra representanter for den liberalistiske næringslivsorganisasjonen Libertas.

Etter at Stortinget 1953 vedtok den nye prisloven (rasjonaliseringsloven ble lagt bort), orienterte Thagaard seg i større grad internasjonalt og representerte Norge i internasjonale organisasjoner som de europeiske økonomiske samarbeidsorganisasjonene OEEC og OECD og frihandelsorganisasjonen GATT, hvor han var særlig opptatt av regulering av internasjonale karteller.

Wilhelm Thagaard ble ved sin avgang som prisdirektør 1960 tildelt Borgerdådsmedaljen i gull.

Verker

  • Prisstigningen og dens aarsaker, i Beretning fra Statens Prisdirektorat, 1919
  • Oversikt over samvirkebevegelsen og Oversikt over samvirkelovgivningen i fremmede land, Bilag 1 og 2 til Innstilling til lov om samvirkelag, 1925
  • Referat av W. L. Thagaards forelesninger i sosiologi, 1943
  • Næringsliv og offentlig regulering. Tilbakeblikk og aktuelle problemer, i Pristidende nr. 3/1961

Kilder og litteratur

  • HEH, flere utg. 1930–68
  • Stud. 1910, 1935, 1960
  • Universitetet i Oslo 1911–1961, bd. 1, 1961, s. 97 og 129
  • R. Semmingsen: biografi i NBL1, bd. 16, 1969
  • T. Kili: Den borgerlige sosialisten. Wilhelm Thagaard 1917–1945, 1996