Faktaboks

Vilhelm Aubert
Johan Vilhelm Aubert
Født
7. juni 1922, Kristiania
Død
19. juli 1988, Oslo
Virke
Sosiolog
Familie
Foreldre: Rektor Karl Fearnley Aubert (1879–1945) og Solveig Laake (1895–1970). Gift 1963 med Sølvi Riise (25.4.1936–), datter av øyenlege Per Eivind Riise (1896–1985) og musikklærer Asbjørg Oda Lenth. Sønnesønns sønnesønn av Benoni Aubert (1768–1832); bror av Karl Egil Aubert (1924–90).

Vilhelm Aubert var en fremragende samfunnsforsker og oppnådde bred internasjonal anerkjennelse som rettssosiolog. Han øvde stor innflytelse på norsk samfunnsvitenskap generelt og sosiologi spesielt. Han produserte og inspirerte på alle fagets områder, som forsker, lærer, som formidler til en bredere offentlighet og som institusjonsbygger.

Auberts farsslekt hadde tilhørt embetsstanden i mange generasjoner. Selv begynte han å studere jus ved Universitetet i Oslo 1940. Han ble raskt trukket inn i den organiserte motstand mot de tyske okkupanter og arbeidet i XU, en profesjonell etterretningsorganisasjon direkte underlagt den allierte overkommando. I de to siste årene av krigen var han “eksportsjef”, med øverste ansvar for kontakten med den norske legasjonen i Stockholm. Han høstet stor anerkjennelse for sin innsats.

Aubert ble cand.jur. 1946. Deretter studerte han sosiologi ved Columbia University i New York, USA 1946–48, og etter hjemkomsten var han universitetsstipendiat i rettssosiologi i Oslo 1948–53. Han ble dr.philos. 1954 på avhandlingen Om straffens sosiale funksjon. Samme år ble han utnevnt til dosent i rettssosiologi ved Det juridiske fakultet, og 1963 til professor. Fra 1971 og frem til sin død 1988 var han professor ved Institutt for sosiologi ved Det samfunnsvitenskapelige fakultet.

Under krigen deltok han aktivt i det intellektuelle miljø rundt filosofen Arne Næss. Kretsen utviklet originale og forskningsfruktbare programmer ved kombinasjon av filosofiske grunnlagsproblemer og erfaringsbasert samfunnsforskning. Miljøet fikk stor innflytelse på utviklingen etter krigen, aller tydeligst i det produktive og nyskapende miljøet ved Institutt for samfunnsforskning (ISF). Fra etableringen 1950 og frem til midten av 1960-årene var ISF det sentrale norske miljø i flere samfunnsfag og nøt internasjonal anerkjennelse. Aubert var den sentrale samfunnsviter i dette miljøet. Han var medlem av styret og forsker ved ISF fra begynnelsen og frem til sin død.

Bibliografien over Auberts publiserte arbeider omfatter 580 bidrag, inklusive avisinnlegg og intervjuer. Flere av disse arbeidene er høydepunkter i norsk sosiologisk forskning. Også bredden er imponerende. Aubert utforsket alle samfunnslivets områder. Det enkeltarbeid som har kommet til å representere bredden og kreativiteten i temavalg, er Det skjulte samfunn (1965/1969). Her analyseres emner som kjærlighet og søvn, men også den hemmelige organisasjon, basert på hans egne krigserfaringer. Analysene er virkelighetsnære og preget av samfunnsmessig og eksistensiell relevans.

Hans hovedområde var rettssosiologien. Hans tre store arbeider på dette feltet var doktoravhandlingen Om straffens sosiale funksjon, Rettens sosiale funksjon (1976) og Continuity and Development in Law and Society (1989). Det siste, som utkom etter hans død, inneholder også en intellektuell selvbiografi. Sentrale temaer i hans rettssosiologi var spørsmålet om rett og sosial ulikhet, om forholdet mellom rettslige symboler og faktiske funksjoner, om konfliktløsning og integrasjon og om rettens samfunns(om)formende rolle.

Aubert utviklet en forskningsstil han karakteriserte som “problemorientert empirisme”. “Empirisme” viser til betydningen av at sosiologien er virkelighetsnær; i introduksjonen til sin lærebok i faget, Sosiologi (2. utg. 1979), sier han at han “ser på den sosiale virkelighet som den store læremester”. “Problemorientering” refererer til viktigheten av å velge forskningsspørsmål som ikke bare er vitenskapelig interessante, men også samfunnsmessig relevante. “Hvis en vitenskap ikke i ganske stor utstrekning får sine problemer utenfra, fra kilder utenfor selve forskningsmiljøet, er det fare på ferde.” Problemorienteringen stimulerte samfunnskritikk, samtidig som den skulle bidra til samfunnsforbedring. “Hensikten er gjerne å få rettet på noe som er uheldig, farlig, ineffektivt, urettferdig, eller det gjelder å støtte noe eksisterende som er truet.” Aubert mente at retten og rettsstaten i samspill med folkevalgte organer og fornuftig offentlig meningsdannelse kunne omforme samfunnet.

Aubert bidrog mer enn noen annen enkeltperson til å etablere sosiologi som nytt fag ved norske universiteter. Han skrev de mest brukte lærebøker i sosiologi og rettssosiologi og kom derved til å prege flere generasjoner av studenter. I lærebøkene søkte han å syntetisere norsk samfunnsvitenskapelig forskning.

Det var sterke indre forbindelser mellom samfunnsforskeren og samfunnsborgeren Aubert. Han tok oppgaven om å formidle vitenskapelige kunnskaper og innsikter til en allment interessert offentlighet svært alvorlig. I innledningen til Ufred (1982) hevder han: “Sosiologiens viktigste oppgave er å styrke og forsvare rasjonaliteten i samfunnsdebatten.” Han formidlet direkte, ved å skrive og utgi sine vitenskapelige arbeider både for kolleger og den interesserte samfunnsborger; et eksempel på dette er boken Likhet og rett (1964). Han formidlet også ved å delta i samfunnsdebatten, dels ved å bruke sine vitenskapelige innsikter til å ta stilling til spørsmål som var oppe i tiden, dels ved å bidra til å sette nye temaer på offentlighetens dagsorden.

Aubert deltok også aktivt i den politiske debatt gjennom flere tiår. Han tilhørte i tiden etter den annen verdenskrig Arbeiderpartiets venstreside og kritiserte flere viktige beslutninger, som medlemskapet i NATO, forslaget om beredskapslover, ekstrem antikommunisme og atomopprustningen i NATO. I 1950 og 1960-årene var han tilhenger av et “tredje standpunkt”, mellom tradisjonell vestorientering og østvendt kommunisme. Han var med på å stifte ukeavisen Orientering i begynnelsen av 1950-årene, satt i redaksjonen og var redaktør en periode.

1991 instituerte ISF og Institutt for sosiologi The Vilhelm Aubert Memorial Lecture, for å ære en stor norsk samfunnsforsker og for å stimulere til god sosiologi. En rekke internasjonalt kjente sosiologer har holdt denne årlige forelesningen. Den første var en av dem som inspirerte Aubert mest, amerikaneren Robert Merton.

Verker

  • Fullstendig fortegnelse i S. Lindblad: Vilhelm Aubert. En bibliografi, 1990
  • En lov i søkelyset. Sosialpsykologisk undersøkelse av den norske hushjelplov (sm.m. T. Eckhoff og K. Sveri), 1952
  • Om straffens sosiale funksjon (dr.avh.), 1954
  • Sosiologi for jurister, 2 hf., 1958
  • The Professions in Norwegian Social Structure. 1720–1955 (sm.m U. Torgersen, K. Tangen, T. Lindbekk, S. Pollan og F. Kjellberg), 2 bd., 1961–62
  • The Ship as a Social System (sm.m. O. Arner), 1962
  • Straff og lagdeling, 1963
  • Likhet og rett. Essays om forbrytelse og straff, 1964
  • Sosiologi, 1964 (2. utg. 1979, amer. utg. 1967, eng. utg. 1968)
  • The Hidden Society, Totowa, N.J. (USA) 1965 (2. utg. 1982, norsk utg. Det skjulte samfunn, 1969, 2. utg. 1985)
  • Rettssosiologi, 1968 (sv. utg. Inledning til rättssociologin, 1981)
  • Isolation and Integration. A Community Study in Northern Norway (sm.m. H. D. Bratrein, O. Irgens-Jensen, F. Kjellberg og P. Mathiesen), 1970
  • Rettens sosiale funksjon, 1976
  • Den samiske befolkning i Nord-Norge, 1978
  • Ufred, 1982
  • In Search of Law. Sociological Approaches to Law, Oxford 1983
  • Continuity and Development in Law and Society, 1989

Kilder og litteratur

  • R. Kalleberg: “Sosiologen i samfunnet. Om Vilhelm Auberts sosiologi”, i P. Otnes og S. Skirbekk (red.): Sosiologisk Årbok 1989, 1988
  • N. Christie: “Minnetale over Vilhelm Aubert”, i TSF 1989, s. 195–198
  • L. Mjøset: Kontroverser i norsk sosiologi, 1991
  • B. Nedelman og P. Sztompka (red.): Sociology in Europe. In Search of Identity, Berlin 1993
  • F. W. Thue: Empirisme og demokrati. Norsk samfunnsforskning som etterkrigstidsprosjekt, 1997
  • R. Slagstad: De nasjonale strateger, 1998
  • D. Østerberg: “Vilhelm Aubert. Politikken og samfunnsforskningen”, i Nytt Norsk Tidsskrift 1998, s. 23–34