Faktaboks

Vidar Sandem
Født
19. februar 1947, Båstad i Trøgstad, Østfold
Virke
Skuespiller, dramatiker og teatersjef
Familie
Foreldre: Slakter Otto Larsen (1903–77) og hjemmehjelp Mary Julie Sandem (1911–). Gift 26.6.1976 med lektor Eli Nerland (21.11.1952–), datter av vedlikeholdssjef Knut Nerland (1927–) og Edna Pauline Berg (1930–86).
Vidar Sandem
Vidar Sandem
Av /NTB Scanpix ※.

Vidar Sandem er en markant skuespiller, betydelig dramatiker og dristig teatersjef.

Han vokste opp i Båstad i et frodig miljø og ble tidlig interessert i litteratur og teater. Etter realskoleeksamen arbeidet han tre år som scenetekniker på Det Norske Teatret før han 1968 kom inn på Statens Teaterskole.

Sandem hadde praksisår på Den Nationale Scene 1970–71, der han debuterte i rockemusikalen Hår 1970 og vendte tilbake i fast engasjement etter endt utdannelse 1972. Han var knyttet til Den Nationale Scene i to sesonger og gjorde seg særlig bemerket som den eksentriske ynglingen Bjørn i Kent Anderssons Agnes og som den naive ungdomsforbryteren Circus i Spill av Odd Selmer. 1974–77 var han ansatt i Fjernsynsteatret, der han bl.a. gav en særpreget fremstilling av hovedrollen i Strindbergs Mäster Olof og Eliteløperen i Løperne av Odd Selmer.

Men det er på Det Norske Teatret Sandem har gjort sin hovedinnsats. Fra 1977 har han stått sentralt i ensemblet. Han er en stødig personlighetsskuespiller med evnen til detaljert forvandlingsspill. Det viste han i en sterk tolkning av fangen Max i Stiftelsen av Antonio Buero Vallejo 1979. Han skapte troverdige karakterer som Martin i Anne Pedersdotter (1980) og Julius i Ungen (1981) og spilte knallhardt en av de avskyelige brødrene i Sam Shepards Rett Vest (1984). Stor var kontrasten til den stramt balanserte fremstillingen av portieren Moris i Kontrakten av Slawomir Mrozek (1986) og de glimrende tolkningene av den syrlige, nøkterne drengen Matti i Brechts Herr Puntila og drengen hans Matti (1987) og av den tilbakestående Lennie i Om mus og menn av John Steinbeck (1996).

På film har Sandem bl.a. gjort seg bemerket i Orions belte og i Wam og Vennerøds Adjø solidaritet (begge fra 1985), som faren i Per Bloms Is-slottet (1987) og den bitre ungdomslederen i Brun bitter (1988).

Sandem er også en betydelig dramatiker. Han debuterte 1988 i Fjernsynsteatret med enakteren Straffe – et stykke om “hooligans” og blind vold. Året etter fulgte Klaar ... En ... Too ... Kjøør på Det Norske Teatret, der han selv spilte hovedrollen. Stykket er knyttet til et spillegalt travmiljø, men egentlig handler det om bitterhet og sjalusi mellom to ensomme mennesker. Året etter ble hørespillet Beruset mann alene i stort rom sendt i Radioteatret. Ellers har dramatikeren Sandem gjort det til sin spesialitet å trekke frem gamle, halvglemte kunstnere. Han hadde stor suksess med kabareten Jakob Sande og Jon Eikemo, trur eg og laget et spennende portrett av anarkisten og bohemen Arne Dybfest i skuespillet Blomar av det sjuke. 1995 fulgte No skin det sol, en sjarmerende dramatisering av nordmørsforfatteren Hans Hyldbakks frodige liv, som ble fremført på Teatret Vårt, Det Norske Teatret og Riksteatret. Han skapte også finstemte portretter av forfatteren Nini Roll Anker i monologen Kvinnen og den svarte fuglen og av maleren Nikolai Astrup i Kom ein engel.

Det var en erfaren teatermann som overtok sjefsstillingen på Det Norske Teatret 1997, med klare ambisjoner: å satse på det lokale, nasjonale og internasjonale innenfor en både avantgardistisk og folkelig ramme. Det har ført til sterke satsninger på nyskrevet norsk og nordisk dramatikk, bl.a. flere stykker av Jon Fosse og Lars Norén. Sandem har også trukket frem ukjente klassikere som Historia om ein landsby (Fuente Ovejuna) av Lope de Vega og Kjærleikens triumf av Marivaux. Og han har blåst nytt norsk liv i musikalsjangeren gjennom dristige satsninger som Antons villfaring av Jan Eggum / Erlend Loe, Phantasma av Terje Rypdal / Carl Jørgen Kiønig og Frendelaus av Gisle Kverndokk / Øystein Wiik.

Med storsuksessen Tusen år og like blid ble en moderne revysjanger ført inn på nynorskscenen 1998. I tillegg satte Sandem i gang både det flerkulturelle prosjektet Open Scene og prøvesalsprosjektet Utan Filter, der en gruppe skuespillere selv fikk styre repertoaret innenfor en avsatt budsjettramme. Ideen om å gjøre Det Norske Teatret til et åpent kulturhus er blitt ført videre gjennom en rekke aktiviteter i foajéområdene.

Sandem har hatt flere tillitsverv: styremedlem og nestleder i Norsk Skuespillerforbund, styremedlem i Sosialistiske Kulturarbeideres Forening og seks år som styremedlem ved Det Norske Teatret. Han har mottatt Statens reise- og studiestipend og Oslo Bys kulturstipend som dramatiker.

Verker

  • Straffe, Fjernsynsteatret 1988
  • Klaar ... En ... Too ... Kjøør, Det Norske Teatret 1989, Fjernsynsteatret 1990
  • Beruset mann alene i stort rom, Radioteatret 1991
  • Jakob Sande og Jon Eikemo, trur eg, Det Norske Teatret 1991, Den Nationale Scene 1992
  • Blomar av det sjuke, Det Norske Teatret 1992
  • Rått og rote skal med rotom rivast, Dei Nynorske Festspela i Ørsta og Teatret Vårt, 1993
  • No skin det sol, Teatret Vårt, Det Norske Teatret og Riksteatret 1995
  • Kvinnen og den svarte fuglen, Teatret Vårt 1997
  • Kom ein engel, Sogn og Fjordane Teater 1998

Kilder og litteratur

  • K. Nygaard og E. Eide: Den Nationale Scene 1931–76, 1977
  • L. Mæhle (red.): Det Norske Teatret 75 år 1963–1988, 1988
  • TFL, 1991
  • J. Ørjasæter: Fjernsynsteatret. Til glede og forargelse, 1994
  • SNL, bd. 13, 1998
  • Det Norske Teatrets arkiv
  • opplysninger fra Vidar Sandem