Teolog og sosialarbeider. Foreldre: Skipsreder Vincent Stoltenberg Lerche (1809–94) og Christine Marie Rosenvinge (1839–1926). Ugift. Halvsøster av Vincent Stoltenberg Lerche (1837–92).

Valborg Lerche var den første kvinne i Norge som tok embetseksamen i teologi. Det geistlige embete var ikke åpnet for kvinner; det skjedde først 1938. Hun fant derfor sin arbeidsplass i Kristiania Indremisjon (nå Kirkens Bymisjon), der hun drev både sosialt arbeid og forkynnelse.

Valborg Lerche ble født i Sem ved Tønsberg som den yngste av fem søstre og vokste opp i en familie som var velstående og frisinnet nok til å la døtre ta examen artium og studere. Tre av søstrene forble ugifte, deriblant Valborg Lerche. Hun tok examen artium på Gjertsens skole i Kristiania 1892, og da faren døde, bosatte moren og de ugifte døtrene seg i hovedstaden. Her begynte Valborg Lerche å studere teologi ved universitetet, og hun ble cand.theol. 1899. I hele studietiden arbeidet hun som lærer, et yrke hun forsatte med et par år etter embetseksamen.

Å studere teologi var et oppsiktsvekkende valg av en ung kvinne, og hennes motivasjon er ukjent. Til tross for optimistiske tider med tro på fremskritt og frigjøring også for kvinner, må hun med sin tilknytning til kristelig organisasjonsarbeid ha kjent til motstanden mot kvinners offentlige forkynnelse og mot å åpne det geistlige embete for kvinner. Kanskje håpet hun på endring, kanskje valgte hun av personlig interesse og lyst. Som student opplevde hun å bli respektert på linje med de mannlige studenter. 1897 var hun med og stiftet Kvinnelige studenters kristelige forbund og ble i egenskap av teologistudent valgt som foreningens første formann.

1901 ble Valborg Lerche som første kvinne ansatt i Kristiania Indremisjons (KI) daglige ledelse. KI hadde siden 1855 drevet et utstrakt kristelig-sosialt arbeid blant byens fattige. Etter eget ønske valgte Valborg Lerche å arbeide med husbesøk og blant prostituerte kvinner, et valg i pakt med samtidens og kvinners generelle opptatthet av sedelighetsarbeid. Hun kastet seg med stor arbeidskraft og glede inn i et krevende, altoppslukende og til dels spenningsfylt arbeidsfelt i en periode med økende motsetninger mellom arbeiderbevegelse og kirke.

Tittelen cand.theol. brukte hun resten av livet. I KI drev hun gjennom flere år daglige eksegetiske studier av bibeltekster sammen med KIs sekretær, presten Carsten Hansteen. Teologien fikk hun brukt som forkynner for kvinner i kvinneforeninger og på sykehus, som søndagsskolelærer, foredragsholder og i skriftlige tekstgjennomgåelser. 1915 søkte hun overraskende den nyopprettede stilling som forretningsfører i KI, og hun fikk den. Hun var en usedvanlig dyktig administrator med stor sakkunnskap og derav følgende myndighet. Hun var drivkraften bak en rekke tiltak som barnehjem, hjem for piker, rekreasjonshjem og husvære for husville, og arbeidet ekspanderte sterkt under hennes administrative ledelse. 1926, etter 25 års tjeneste i KI, fikk hun Kongens fortjenstmedalje i gull for sin innsats.

Valborg Lerche var også kjent utenfor Norge. Hun foretok studiereiser, deltok i internasjonale konferanser og i ledelsen av hjelpearbeid for nødlidende i Mellom-Europa. For dette arbeidet mottok hun flere hedersbevisninger.

1929 ble Valborg Lerche rammet av slag, og hun døde 1931, bare 58 år gammel.

  • Bymissionæren/Bymisjonæren, 1901, 1926, 1931
  • C. T. Ebbell: Kvindelige studenters jubilæumsskrift 1882–1907, 1907
  • Stud. 1892, 1917
  • Kvinnelige studenter 1882–1932, 1932
  • E. Brekke: Oslo indremisjons historie gjennem 75 år. 1855–1930, 1930
  • A. C. Agerholt: Den norske kvinnebevegelsens historie, 1937
  • K. Lundby: Mellom vekkelse og velferd. Bymisjon i opp- og nedgangstider, 1980
  • K. M. Norderval: Mot strømmen, 1981

    Upublisert materiale

  • B. Børresen: upublisert manus om Valborg Lerche, 1999
  • diverse materiale i Bymisjonens arkiv, RA