Faktaboks

Unn Søiland Dale
Unn Motzfeldt Søiland Dale
Født
13. april 1926, Haugesund
Død
4. november 2002, Oslo
Virke
Tekstildesigner og produktutvikler
Familie
Foreldre: Teknisk rådmann Carsten Søiland (1896–1984) og Vigdis Unn Motzfeldt (1896–1991). Gift 1) 1953 med jagerflyger Pierre Wedset (1926–), sønn av Trygve Wedset og Lucienne Aubert, ekteskapet oppløst 1954; 2) 1955 med reklametegner og designer Knut Otto Yran (1920–98), ekteskapet oppløst 1958; 3) 1962 med generalmajor Torstein Dale (8.5.1907–18.3.1975), sønn av fabrikkarbeider Albert Martin Dale (1880–1959) og Oline Neset (1878–1954).
Unn Søiland Dale

Foto 1980

Unn Søiland Dale
Av /NTB Scanpix ※.

Unn Søiland Dales produksjon omfatter design av strikkemønstre og klær. Hun oppnådde interesse for norske håndstrikkede plagg i internasjonal sammenheng og samarbeidet med franske motehus som Dior, Givenchy og Castelbajac.

Unn Søiland Dale tok realartium i Bergen 1944. Etter 2-årig lærerutdanning ved Nesna Lærerhøgskole våren 1947 og et 1/2-årig videreutdanningskurs i gymnastikk studerte hun engelsk i Cambridge og fransk i Grenoble og i Paris. Fra 1948 var hun lærer i Stavanger, flyvertinne i Braathens SAFE og mannekeng i Paris og London inntil hun 1953 drog tilbake til Norge.

Basert på den respons hennes håndstrikkede plagg og mønstre hadde møtt fra franske og engelske motehus og moteblader, etablerte Unn Søiland Dale samme år sitt eget firma, Lillunn Sport A/S, for produksjon av håndstrikkede gensere. For å få kjøpt strikkegarn til fabrikkpris var betingelsen at garnfabrikken fikk kjøpe mønstrene, og Sandnes Uldvarefabrikk sikret seg derved mønstre til strikkegensere for 100 kroner stykket. Hennes mest populære mønstre var Eskimo, inspirert av den grønlandske folkedrakten, Marius og Marius II til den norske skitroppen i VM 1954, Snøkrystall, Slalåm og Finnmark. Begge Marius-genserne tok utgangspunkt i bordene i setesdalskoften. Men hennes mønstre, fargekombinasjoner og snitt skilte seg fra de gamle folkedraktene.

Lillunn Sport A/S vakte oppsikt internasjonalt fra første stund. Sjefen for det amerikanske konsernet Mc Gregor så en av firmaets håndstrikkede modeller i London 1953, tok kontakt med Unn Søiland Dale og fikk rettigheten til å produsere en rekke modeller for maskin. Det ble begynnelsen til et langvarig samarbeid.

I slutten av 1960-årene dabbet interessen for håndstrikkede gensere av. Da utviklet Unn Søiland Dale nye strikkemodeller som kåper, jakker og drakter der hun videreførte fellingsteknikken fra eskimogenseren. Det var disse modellene som fenget fransk haute couture, og motehusene Dior og Givenchy bestilte en rekke lange og korte kåper samt drakter og jakker fra 1976 til midten av 1980-årene.

Unn Søiland Dales strenge krav til perfekt håndverk, vakker mønsterutforming og elegante modeller vakte oppsikt. Gjennom bruk av silkegarn, mohair, metalltråd og spennende farger fikk genserne et nytt preg og et uttrykk som var hentet fra fjerne himmelstrøk. Hun videreutviklet en gammel strikketeknikk som hun kalte Harlekin. Denne serien var ferdig utviklet 1976, og ble kjempesuksess i Givenchys haute couture-kolleksjon. Givenchy mente at mønsteret og fargesammensetningene minnet om Paul Klees malerier.

Jean Charles de Castelbajac besøkte Unn Søiland Dale første gang 1976 i forbindelse med et samarbeid om en strikkekolleksjon. Han fikk henne interessert i pledd som materiale til kåper og jakker, og hun startet produksjonen av pleddkåper i slutten av 1970-årene. I kåpene benyttet hun bl.a. mønstre fra Berger pleddfabrikk i Svelvik. Castelbajac ble meget begeistret for den norske kunstneren Thorolf Holmboes mønstre med måker, isbjørn, reinsdyr og ugle fra begynnelsen av 1900-tallet. Kleskolleksjonen i pledd, plaid-à-porter, oppnådde enorm interesse både i utlandet og i Norge, og fra 1978 har Lillunn Sport A/S produsert en rekke modeller i forskjellige farger og mønstre, der plaggene med isbjørn- og reinsdyrmotiv går igjen.

Unn Søiland Dale måtte i alle år slåss for rettighetene til sine egne strikkemønstre. Mot slutten av 1990-årene fikk hun omsider Høyesteretts medhold i at strikke- og tekstilmønstre skal være likestilt med annen formgiving.

Unn Søiland Dale hadde lang erfaring med materialer og redskaper og behersker både strikking, tilskjæring og søm av klær. Fordi hun var bekymret for utviklingen når det gjaldt håndstrikking, etablerte hun 1998 et Kompetansesenter for håndstrikking på Røros i samarbeid med Peder Hiorths Stiftelse. Her arrangeres det strikkekurs for interesserte, og her finnes en permanent utstilling av hennes modeller. Hennes plagg er behagelige og funksjonelle, og mange av dem vil kunne karakteriseres som klassikere, idet både de strikkede og de sydde plaggene er etterspurte og har vært i bruk både i Norge og i utlandet i flere tiår.

Kilder og litteratur

  • A. Kjellberg m. fl.: Strikking i Norge,1987
  • N. Segelcke: Norsk kvalitet,1989
  • d.s.: To rette og en vrang. Unn Søiland Dale – designerliv og strikkeoppskrifter,1994
  • K. R. Håberg: Kunst- og kulturhistorie,for grunnkurs formgivingsfag, 1994
  • Ø. Berg m.fl.: Se og bli sett. Kunst og håndverk,9. klasse, 1998