Ulv fra Lauvnes var en av kong Sverres mest betrodde sveithøvdinger og blir i Sverres saga nevnt fremst blant den håndfull lendmenn kongen omgav seg med i 1180-årene. Han spilte en gåtefull rolle i forberedelsene til en korsferd danske stormenn la ut på 1191.
Det eneste vi vet om Ulvs bakgrunn, er at han kom fra gården Lauvnes (norrønt Laufnes), som kan ha vært Lauvnes i Agdenes sør for utløpet av Trondheimsfjorden eller alternativt Lauvsnes i Flatanger i Ytre Namdalen. En av baglernes lendmenn kalte 1184 Ulv foraktelig for “torpersønn”. Det tyder på at hans herkomst var heller beskjeden og at det var dyktighet i kongstjenesten som skaffet ham lendmanns rang.
I Sverres saga trer Ulv frem som en betrodd militær leder. Han deltok i alle Sverres større slag med kong Magnus Erlingsson 1180–84 og i kampene mot kuvlungene 1185–87. Kongen tok ham med på råd og gav ham viktige og selvstendige oppdrag, som han utførte til punkt og prikke. Etter 1187 er det taust om Ulv i sagaen, men fire år senere dukker han opp i den latinske beretningen om en korsferd en gruppe danske stormenn la ut på 1191 – Profectio Danorum in Hierosolymam ('Danenes ferd til Jerusalem'). Forfatteren, en kannik i premonstratenserklosteret i Tønsberg, interesserer seg likevel mer for en lang avstikker danskene gjorde til Norge, enn for selve den følgende korsferden, og her står Ulv fra Lauvnes sentralt.
Det ser ut til at Ulv i fredsperioden etter kuvlung- og vårbelgreisningene mot Sverre hadde bestemt seg for å legge ut på korsferd sammen med danske stormenn, blant dem Sven Thorkilsen, som hadde gitt støtte til den mislykte vårbelgreisningen 1190. Danskene la tydeligvis ferden om Norge fordi Ulv ventet på dem med to hundre mann i Konghelle. Flere historikere har stusset over hans forbindelse med danskene, men det var ikke enestående i samtiden at tidligere motstandere kunne gå sammen om utenlandsekspedisjoner når striden dem imellom var over.
Det motsetningsforholdet enkelte forskere mener kan ha oppstått mellom kong Sverre og Ulv, finner ingen støtte i korsfarerberetningen. Tvert om sørget Ulv for å bringe danskene i kontakt med Sverre, først ved å ta noen av dem med seg fra Tønsberg til Oslo for å møte kongen, senere ved å overtale dem til å seile til Bergen for å søke Sverres råd på ny; her ble det betegnende nok inngått forlik mellom kongen og Sven Thorkilsen.
Ferden til Bergen førte til at korsfarernes avreise trakk ut, og Ulv forsinket dem ytterligere, fordi han angivelig måtte gjøre seg ferdig med kongelige og personlige ærender og ellers rådde til å vente på opphold i det harde høstværet som nå hadde satt inn. Det førte til at de fleste danskene mistet tålmodigheten og seilte ut uten Ulv. De kom i vansker på Nordsjøen og landet i Friesland. Sven Thorkilsen, som ventet lengst på Ulv, forliste og berget seg med nød og neppe i land på den frisiske kysten med noen av sine menn. Da den sjøkyndige Ulv omsider selv la ut på havet, fant han derimot den beneste veien og “nådde den kysten han hadde satt kursen for, ført av den samme vinden som drev de andre av”. Med denne kryptiske bemerkningen lar Profectio-forfatteren Ulv forsvinne ut av historien.
Det finnes et visst grunnlag i korsfarerberetningen for å regne med at Ulv i samråd med kong Sverre bevisst trenerte korsfarernes avreise for at høstværet skulle skape vansker for dem (ifølge norrønfilologen Ludvig Holm-Olsen). Den mest tvangsfrie tolkningen av beretningen i sin helhet er likevel at Sverre så med mistanke på en dansk militær ekspedisjon med en tidligere motstander som en av lederne, og at Ulv ville rydde denne mistanken av veien og dra ut med kongens fulle samtykke. Når han til slutt på egen hånd nådde den ønskede kyst, må det helst bety at han virkelig kom til Det hellige land. Om hans skjebne der var forfatteren av korsfarerberetningen likevel ikke nærmere underrettet. Det var danskenes videre ferd han kjente til og konsentrerte seg om.