Forfatter og forretningsmann. Foreldre: Snekkermester Christen Gulbrandsen (1863–1943) og Alette Antonsdatter Dahl (1863–1941). Gift 1928 med Lilly Ragna Haneborg (10.3.1903–15.1.1967), datter av brukseier Petter Asbjørn Aarnæs Haneborg (1873–1955) og Ragna Slang (1879–1965).

Trygve Gulbranssen drev egen grossistforretning i tobakksvarer i 20 år og var aktiv som idrettsutøver, -publisist og -administrator, men huskes i dag som forfatteren av romantrilogien om Bjørndalsfolket, som utkom 1933–35.

Gulbranssen ble født på Vålerenga i Kristiania, men hadde røtter i bondeslekter på både fars- og morssiden, i henholdsvis Trøgstad og Frogn. Faren var snekkermester og byggmester, men ble rammet hardt av økonomiske nedgangstider etter høykonjunkturen i siste halvdel av 1890-årene. Trygves barndom var preget av usikker økonomi og skiftende bosteder. Allerede som 9-åring måtte han ut etter skoletid og tjene penger som visergutt for å bidra til familiens underhold, og etter endt folkeskole begynte han 1908 som ekspeditør ved en limfabrikk i Lørenskog; fra 1913 var han hovedbokholder ved fabrikkens Kristiania-kontor. 1916 ble han ansatt som kalkulatør hos The British American Tobacco Co. (Norway) Ltd., og året etter ble han avdelingssjef ved H. Petterøes Tobaksfabrik. Etter to år som bestyrer ved W. Hartogs Tobakfabrik startet han 1920 egen engrosforretning, Tobakkcompaniet, som ble landets største i bransjen. 1940 solgte han sin del av firmaet og flyttet med sin familie til Hobøl gård i Eidsberg, som han drev til sin død.

Morfarens gård i Skogbygda i Frogn var det rotfaste og trygge i Trygves barneår. “Bjørndals grend”, som han skildrer i romanene Og bakom synger skogene, Det blåser fra Dauingfjell og Ingen vei går utenom, bærer likhetstrekk med besteforeldrenes skogsbygd, og Ås herred og tilstøtende deler av Frogn kan ha stått modell for “Den brede bygd”. Trilogien røper sterk interesse for bøndenes liv i østlandsk miljø i gamle tider, og har altså sin naturlige bakgrunn.

Likevel var det en spesiell hendelse som fikk Gulbranssens fantasi i gang med historien om Bjørndalsfolket: Under en av familiens mange flyttinger fant den unge Trygve en 150 år gammel utgave av Jens Dinesen Jersins Tvende Opbyggelige Skrifter. Boken hadde tilhørt hans tippoldefar, Ole Christophersen Biørnebeck, som på innerpermene med sirlig skrift hadde nedtegnet sitt navn og sine personalia, slik det var vanlig på den tiden. Det var funnet av denne boken som gjorde at Trygve Gulbranssen begynte å spørre sin mor om sine forfedre, og ut fra dette grunnlaget utformet han sin berømte romanfiksjon om Bjørndal gård.

Gulbranssens skjønnlitterære debut kom 1921 med novellen Prestebud, som ble publisert i Aftenposten. 1928 giftet han seg med Lilly Haneborg fra Øymark i Østfold. De bosatte seg i en leid leilighet i Tyrihansveien 22 i daværende Vestre Aker, og her fikk datteren Ragna og sønnen Per oppleve sine første barneår. Gulbranssen satte nå alt inn på å realisere sine forfatterdrømmer fra ungdomsårene, og bøkene om Bjørndal gård og Gammel-Dag ble skrevet ferdig i denne leiligheten.

Høsten 1933 kom Og bakom synger skogene ut på Aschehoug forlag. Med sin kristen-humanistiske tendens og romantiske fortellerstil stod boken i opposisjon til nye og modernistiske strømninger i litteraturen. I en tid preget av kulturradikalisme og nihilisme valgte Gulbranssen å skrive om ansvar og familiesamhold. En og annen kritiker valgte av den grunn å innta en negativ holdning til denne bemerkelsesverdige debuten, som fikk hele 65 anmeldelser i dagspressen i forbindelse med lanseringen. De aller fleste kritikerne – deriblant Barbra Ring, Kristian Elster og Carl J. Hambro – uttalte seg meget positivt om boken, hvor det blant annet ble pekt på det fortellertekniske driv.

Debutboken fikk undertittelen Noen historier fra 1760-årene til frem mot 1810, hvor en spennende handling tematiseres av sentrale verdispørsmål som Gulbranssen mente ble satt til side i mellomkrigstiden. Hovedpersonen Dag Bjørndal styrer først med hård hånd over sine leilendinger og husmenn, men blir mildere i sin dom over menneskene etter hvert som ulike hendelser i livet minner ham om kristenpliktene. Etter Gammel-Dags død fører Unge-Dag farens livsverk videre og sletter gjelden til leilendingene under Bjørndal. Det er ikke bare manns plikt å gjøre seg selv til fri mann; kristenplikten innebærer også å fri andre fra tyngende gjeld. Dette er trilogiens bærende tendens, og opprinnelig hadde Gulbranssen valgt tittelen Manns plikt til sitt romanverk.

Salget av den første boken økte merkbart etter at den ble oversatt og utgitt i Sverige 1934. Den svenske interessen kan ha vært medvirkende til at det etter hvert ble store opplag også i Norge. Dette var begynnelsen til forfatterens internasjonale gjennombrudd, og etter at de to neste bindene av trilogien ble utgitt i Norge 1934 og 1935, ble Trygve Gulbranssen den desidert mestselgende norske forfatter i sin samtid.

Bøkene ble raskt oversatt til en rekke språk og utgitt i Danmark, Finland, Nederland, Storbritannia, Tyskland (med lisensutgaver i Sveits og Østerrike), USA, Frankrike, Italia og Spania. Før 1940 nådde Bjørndal-trilogien fjerdeplass i verdensstatistikken over høyest antall solgte bøker, og de fortsatte å selge godt også i tiårene etter krigen. Romanene er også utgitt i flere land i Øst-Europa, Afrika og Sør-Amerika, og ble i løpet av 1900-tallet oversatt til mer enn 30 språk og til sammen solgt i mer enn 12 millioner eksemplarer. Overalt hvor bøkene ble utgitt var kritikerne begeistret, og 1938 ble Gulbranssen som eneste skandinav valgt ut til å representere sin samtids skjønnlitteratur i den amerikanske “List of books chosen for the White House”.

Allerede 1936 var det stor interesse for å få filmet Gulbranssens epos, blant annet i USA og i Sverige. Det skulle likevel gå mange år før Saschafilm Wien og Deutsche Film Hansa Co. i Hamburg kunne lansere Und ewig singen die Wälder (1959). Det ble en film med et nokså perifert forhold til det litterære utgangspunktet, og Gulbranssen var skuffet. Han hadde lagt atskillig arbeid i filmforberedelser uten at filmselskapet tok hensyn til det, og dette ble hans største nederlag. Men filmen ble likevel en veritabel kassasuksess, som raskt fikk sin oppfølger i Das Erbe von Björndal. Begge titlene var tidligere brukt til tredvetallets tyske bokutgivelse i to bind, slik at det var enkelt for filmselskapene å dra veksler på Gulbranssens litterære suksess i Tyskland.

Gulbranssen hadde planer om å føre videre sin skildring av Bjørndal gård, men han hadde ikke krefter til å fortsette sitt forfatterskap ved siden av yrkeskarrieren og de mange verv i idretten. Det ble med et enkelt bidrag, novellen Den sorte port, som ble trykt i Aftenposten 1936. Under den annen verdenskrig motarbeidet han aktivt de tyske okkupanter og NS til tross for et betydelig personlig press, og i perioden 1945–62 hadde han nok med å følge opp bokkontraktene i utlandet og driften av Hobøl gård. 1955 arvet dessuten hans kone Jaren gård i Marker, som måtte settes i stand fra grunnen av.

Gulbranssen viste tidlig kunstneriske anlegg, og 1909–16 var han kveldselev ved Den kongelige Kunst- og Haandværksskole (nå SHKS) ved siden av arbeidet. En av hans tegninger ble plukket ut til jubileumsutstillingen på Frogner 1914, og han deltok også i malerklassen til Wilhelm Peters.

Også idrett ble tidlig en av Gulbranssens hovedinteresser. Han var formann i friidrettsavdelingen i Kristiania Idrætsforening (nå Oslo Idrettslag) 1915–18 og samtidig medlem av styret for klubben. Han bidrog sterkt til opprettelsen av skoleidrettsstevner på landsbasis, og i Idrætsboken (1923) skrev han et lengre kapittel om Idrættens ansvar. I fritiden skrev han dessuten for bladet Idrætsliv, som han eide sammen med Einar Staff og P. Chr. Andersen.

Sammen med Nils Dahl fikk Gulbranssen i gang orienteringssporten i Norge. 1925 var de med på å arrangere det første orienteringsløpet på Hurumlandet, og Gulbranssen skrev selv referatet i Idrætsliv. For sin innsats ble han hedret med Norges Orienteringsforbunds plakett 1959. Han bidrog også i mange år til Holmenkollstafetten. 1920–38 satt han i Idrettsmerkeutvalget, og 1936 hedret Norges Landsforbund for Idrett ham med sølvplaketten, forbundets høyeste utmerkelse. 1961 fikk han Norges Idrettsforbunds 100-årsjubileumsmedalje for sitt mangeårige arbeid innen norsk idrett.

Interessen for Trygve Gulbranssen og hans forfatterskap er fremdeles levende. Eidsberg kommune har hedret hans minne ved å oppkalle veien som passerer Hobøl gård etter ham, og 1985 ble det reist en portrettbyste av Gulbranssen i Mysen sentrum. Litteraturhistorikeren Øystein Rottem markerte hans stilling i norsk litteratur på denne måten i et foredrag i Tunsberg Litterære Selskap 1997: “De største norske forfatterne i vår samtid, som Jan Kjærstad, Roy Jacobsen, Gunnar Staalesen og Ketil Bjørnstad, skriver store episke fortellinger og bredt anlagte samtidsromaner. Vi opplever en renessanse der man går i fotsporene til Hamsun og Duun, Sigrid Undset og Trygve Gulbranssen.”

  • Prestebud, i Aftenp. 24.12.1921
  • Idrættens ansvar, i Idrætsboken, 1923
  • Og bakom synger skogene, 1933 (filmatisert som Und ewig singen die Wälder, 1959)
  • Det blåser fra Dauingfjell, 1934
  • Ingen vei går utenom, 1935 (de to sistnevnte filmatisert som Das Erbe von Björndal, 1960)
  • Den sorte port, i Aftenp. 24.12.1936
  • en rekke artikler i Idrætsliv 1916–30

    Etterlatte papirer

  • Manuskriptene til romantrilogien og novellen “Prestebud” finnes i Håndskriftsaml., NBO
  • øvrige etterlatte papirer er i datteren Ragna Gulbranssens eie
  • HEH 1959
  • T. S. Fjeldstad: Trygve Gulbranssens “Skogene” I–III. En analyse av ideologi, h.oppg. UiO 1975
  • T. Stubberud: Et værelse i natten. En roman om Trygve Gulbranssen, 1984
  • T. Hoel: Kritikerne og Trygve Gulbranssen, h.oppg. UiTø 1992 (ny utg. Trygve Gulbranssen og kritikken, 1994)
  • d.s.: Manns plikt. En biografisk dokumentar om Trygve Gulbranssen, 1997
  • d.s.: “Trygve Gulbranssen og kulturradikalerne”, i Norsk Litterær Årbok 1997
  • R. Gulbranssen: “Veslas egen beretning”, i T. Hoel: Manns plikt, 1997

    Kunstneriske portretter

  • Tegning (brystbilde) av Øyvind Sørensen, 1941; gjengitt i Aftenp. 21.2.1941
  • Byste (bronse) av Arne Durban, 1985; Mysen sentrum, Eidsberg