Faktaboks

Tryggve Andersen
Født
27. september 1866, Ringsaker, Hedmark
Død
10. april 1920, Gran, Oppland
Virke
Forfatter
Familie
Foreldre: Fogd Christen Andersen (1825–93) og Antonette Krogvig (1840–1932). Gift 1) 25.7.1898 med Margrethe Schønberg (20.6.1871–29.7.1901), datter av fullmektig Carl Johan Schønberg og Marie Helene Hansen; 2) 24.3.1906 med forfatteren Serine Regine Normann (1867–1939), ekteskapet oppløst 1913; 3) 1914 med Margarethe (Grete) Tichauer (15.7.1891–1938), datter av Justizrat Felix Tichauer og Adele Aite.

Tryggve Andersen er først og fremst kjent for sine noveller, til og med hans debutroman var egentlig en samling noveller. Selv om hans produksjon ikke var omfattende, markerte han seg som en av de fineste novellister i norsk litteratur.

Han ble født på gården Kinnli i Ringsaker og vokste opp i bygde- og embetsstandsmiljø. 1885 ble han student og tok fatt på egyptologien. Det ble snakket om ham som professor Liebleins etterfølger, men karrieren ble brått avbrutt da han 1892 ble bortvist fra universitetet for to år fordi han – ifølge sladderen – hadde drukket en attenårig jente full og forført henne. Han vendte aldri tilbake til universitetet.

Årene 1893–95 arbeidet han som kontorist på fogdkontoret på Hamar, der han gjorde arkivstudier til debutromanen I Cancelliraadens dage, som kom 1897. Den var en så stor suksess at han fikk en legatporsjon og kunne oppholde seg en tid i Tyskland, på Færøyene og Island. 1898 gav han ut en samling Digte, vesentlig eldre ting han hadde liggende, og 1900 småbyromanen Mod kvæld, som først kom i føljetongform i Verdens Gang.

Alt i ungdomsårene var det tydelig at Andersen led av psykiske forstyrrelser som i lange perioder førte ham ut i melankoli og depresjon; først i moden alder fikk han rede på diagnosen: epilepsi. Etter at hans første kone og en sønn døde, var han deprimert og ute av stand til å arbeide. For å komme seg, drog han som passasjer ut med en seilskute og var borte et par år. Om bord skrev han Dagbog fra en sjøreise. Den ble skrevet i årene 1902–04, men ble først utgitt 1923, etter hans død. Årene som fulgte var fulle av depresjoner, pengesorger og lange sykdomsperioder. Han hadde liten arbeidskraft, men fikk gitt ut de fire novellesamlingene Gamle folk, Bispesønnen og andre fortællinger, Hjemfærd og Fabler og hændelser. Hans Samlede fortællingerkom i tre bind 1916 (I Cancelliraadens dage, Mot kvæld og Fortællinger). 1919, året før han døde, kom artikkelsamlingen Ulykkes-katten.

Alt som gymnasiast markerte Andersen avstand til Georg Brandes og “problemdiktningen”, og i litterære diskusjoner var han som student en av de ivrigste forkjemperne for “nyromantikken”. Dette har ført til at han i tidlige litteraturhistoriske fremstillinger er blitt plassert som “romantiker” med stikkord som “mystikk”, “dekadanse” og “sjelelige tilstander”. Alt dette er i og for seg riktig nok, men denne merkelappen har ført til at det er lagt mindre vekt på at han også – og kanskje mest – var en nøktern realist og en skarp observatør av sosiale og politiske fenomener.

I Cancelliraadens dage henter stoffet fra en østlandsbygd i nødsårene før 1814. Den er en novellesyklus med tiden og miljøet som tema, og en sammenbindende hovedperson: Kanselliråden, den mektige embetsmannen som både er rettferdig og rettskaffen, men som også karrer til seg jord med ufine midler og gjerne bringer husjomfruene sine i den situasjon at de må giftes bort i hast. Det er de sammensatte mennesker som interesserer Andersen. Slik er det også i samtidsromanen Mod kvæld. Den kan leses som en sykdomshistorie, om et sinn som langsomt brytes ned, men den er også en satirisk småbyskildring, med en surrealistisk slutt: Dommedagsvisjonene som er skapt av religiøst hysteri, blir virkelighet: Havet reiser seg brennende og velter mot byen.

Dagboksberetningen fra den lange sjøreisen forteller glimtvis om hvor syk og forkommen han var, men hovedsaken er de nøkterne og våkne observasjonene fra de store samfunnene ute – og fra det vesle han var innesperret i. Han skriver om den regjeringsstyrte utbyttingen og undertrykkingen av det svarte flertallet i Sør-Afrika, han resonnerer over usselheten, elendigheten og råheten om bord, og han skildrer møtet med rasismen i de amerikanske sørstatene.

Novellene i de fire samlingene delte Andersen inn i gruppene “Oppe fra bygdene”, “Fra kysten og sjøen” og “Fabler” da han 1916 samlet dem i ett bind. Felles for dem er at den jevne, daglige realismen brytes opp med disharmoniske og angsfylte elementer – og så ender de gjerne med katastrofe og død. Den våkne og virkelighetsnære iakttakeren og resonnøren kommer til orde i avisartiklene, som er samlet i Ulykkes-katten.

Norsk riksmål var Andersens naturlige stilgrunnlag. Men helt fra de tidligste arbeidene førte han inn i stilen særnorske ord og vendinger, og da han redigerte sine Samlede fortællinger, gav han dem en ortografisk og stilistisk revisjon. Han gjennomførte harde konsonanter, innførte en mengde “overbestemmelser”, skiftet ut en rekke ord med andre (“særnorske”) og brukte gjennomført dialektform i replikkene i noen noveller. Det er imidlertid ikke tale om noen mekanisk “fornorsking”, men heller om en utvidelse av ord- og uttrykkstilfang, med elementer fra begge de språklige kulturene han hadde opplevd i barndommen.

I en avhandling om “dekadanse” i litteraturen (1990) behandler Per Thomas Andersen bl.a. Mot kvæld, og hevder at forestillingene om “modernitet” og “modernisme” har manglet i tidligere litteraturvitenskapelige forklaringsforsøk. Et særegent bidrag til litteraturen om Tryggve Andersen har nevrologen Johan Aarli levert. Aarli har hatt tilgang til Andersens sykejournaler og mener å kunne påvise sammenhenger mellom epileptiske symptomer og billedbruk og visjonære fremstillinger i flere av Andersens tekster.

Verker

  • I Cancelliraadens dage. Fortællinger og interiører fra Oplandene, 1897
  • Digte, 1898
  • Mod kvæld, 1900, opprinnelig trykt som føljetong i VG 1900, nr. 83–320
  • Gamle folk og andre fortællinger, 1904, opprinnelig trykt i VG 1903, nr. 375, 377 og 383
  • Bispesønnen og andre fortællinger, 1907
  • Hjemfærd. Fortællinger, 1913
  • Fabler og hændelser, 1915
  • Samlede fortællinger, 3 bd., 1916
  • Ulykkes-katten, 1919
  • Dagbog fra en sjøreise, 1923

Kilder og litteratur

  • K. Elster: biografi i NBL1, bd. 1, 1923
  • A. Villum: Tryggve Andersen og “I Cancelliraadens dage”, 1931
  • C. Gierløff: Tryggve Andersen, 1942
  • F. Hougen: Tryggve Andersens Opplandsfortellinger, 1953
  • T. Schiff: “Social Value and the Etiology of Forkommenhet”, i Scandinavian Studies 53, 1981, s. 257–288
  • J. A. Aarli: “Epilepsi og diktning”, i Edda 1984, hf. 6, s. 329–341
  • P. T. Andersen: Dekadanse i nordisk litteratur 1880–1900, 1990
  • J. A. Aarli: “Epileptic Hallucinations in the 1890s, Fact or Fiction”, i Epilepsia 36, 1995
  • T. Ulven om Mod kvæld i Essays, 1997

Portretter m.m.

Kunstneriske portretter

  • Maleri (brystbilde) av Henrik Lund, 1904; H. Aschehoug & Co., Oslo
  • Radering (brystbilde) av Henrik Lund, 1904; NG, Oslo
  • Maleri (halvfigur) av Karl Konow, u.å.; H. Aschehoug & Co., Oslo
  • Tegning (skulderbilde) av Olav Engebrigtsen, u.å.; J. W. Cappelens Forlag, Oslo
  • Byste (bronse) av Jens Munthe Svendsen, 1920