Norsk jurist og industrileder. Foreldre: Lektor Torvild Aakvaag (1891–1971) og adjunkt Dagny Rivertz (1895–1974). Gift 1) 1952 med Dagen Dahl (f. 14.8.1929), datter av høyesterettsadvokat Dagfinn Dahl (1887–1967) og Nina Schrøder (1891–1965); 2) 1990 med professor Ruth Kirsten Kleppe (1938–).

Torvild Aakvaag spilte en viktig rolle når det gjaldt å løfte Norsk Hydro fra å være en stor aktør i det internasjonale marked for kunstgjødsel til å bli en gigant også innen aluminium og olje. Solid plantet i Hydro-skolen forble han mektig, men relativt anonym for folk flest i hele sin periode som toppsjef og styreformann i landets største industriselskap.

Rekrutteringen av toppsjefer i Norsk Hydro har alltid vært egenartet: Det normale er at konsernsjefen selv plukker ut sin etterfølger og deretter tar plass som styreformann og “7. far i huset” for å sikre at kronprinsen skikker seg vel. Så også med Torvild Aakvaag. 1984 ble han valgt som den fremste blant likemenn av daværende generaldirektør Johan B. Holte og fungerte som konsernsjef i 7 år. Deretter ble det hans egen tur til å utpeke etterfølgeren Egil Myklebust, og selv tre inn som styreformann. Slik sluttet han ringen etter 36 år i ulike funksjoner i industrikonsernet.

Torvild Aakvaag vokste opp i Bærum. Etter examen artium fredsvåren 1945 begynte han på jusstudiet ved Universitetet i Oslo og ble cand.jur. 1949. Deretter gikk han rett over til aspirantkurset i Utenriksdepartementet og tjenestegjorde etter fullført kurs i to år som attaché ved Norges delegasjon i Paris, før han returnerte til Norge som sekretær i UD 1954. To år senere gjorde han sitt viktigste yrkesvalg ved å ta arbeid som jurist i Norsk Hydro.

Slik startet Aakvaags lange vei opp gjennom Hydros hierarki. I motsetning til mange andre bedrifter, som henter inn sjefer utenfra, har Hydros ledere alltid vært rekruttert innenfra: Man begynner på bunnen, og arbeider seg oppover. Aakvaag fikk bevilling som høyesterettsadvokat 1964, og tre år senere ble han sjef for Hydros juridiske avdeling. Det neste viktigste karriereskiftet var likevel at han 1970 ble utnevnt som sjef for Oljedivisjonen, helt i begynnelsen av det norske oljeeventyret.

Hydros rolle i den norskkontrollerte delen av olje- og gassvirksomheten på norsk sokkel var som det “halvprivate” selskapet mellom det helt private Saga Petroleum og det statlige Statoil. Det er ingen hemmelighet at Aakvaag mente at Norsk Hydro kunne spilt en langt større rolle hvis myndighetene hadde ønsket det og lagt forholdene til rette: “Vi har søkt om større andeler, men har vært holdt nede,” uttalte han til Aftenposten. Hydros rolle ble å spille annenfiolin etter Statoil, idet selskapet den første tiden bare fikk tildelt mindre eierandeler på blokkene i Nordsjøen.

Gjennombruddet kom med Oseberg-feltet, som ble det første hvor Hydro fikk operatøransvar. En stolt Aakvaag hevdet senere at Oseberg-feltet må være det best drevne oljefeltet i Nordsjøen. Selv ble han en av flere administrerende direktører 1975, deretter assisterende generaldirektør to år senere. Med denne utnevnelsen ble han utpekt som en av de få potensielle arvtakerne helt på toppen når Johan B. Holte skulle fratre.

1984 ble Aakvaag utnevnt til Holtes etterfølger som Hydros generaldirektør. Den interne veien til topps hadde tatt 28 år – slett ikke uvanlig i Norsk Hydro; Holte hadde selv brukt 19 år på den samme karriereveien. Filosofien kom direkte til uttrykk i nekrologen Egil Myklebust, Torvild Aakvaag og Dag Flaa (også Hydro-direktør) skrev ved Johan B. Holtes død i april 2002: “I Hydro står vi på hverandres skuldre, hvor hver ny generasjon bygger på det fundament forgjengerne har bygget.”

I ettertid blir Holte regnet som det moderne Hydros grunnlegger og mannen som utvidet kunstgjødselfirmaet til å bli en gigant innen aluminium og lettmetall. På samme måte kan Aakvaag tilkjennes mye av æren for Hydros ekspansjon innen olje og gass – en ekspansjon som endte med at hans visjon ble virkeliggjort da Saga Petroleum etter 2000 ble overtatt og delt mellom Statoil og Norsk Hydro. Han gikk av som generaldirektør 1991 og satt deretter som styreformann 1992–97. Aakvaag ble utropt til “Årets leder” av bladet Økonomisk Rapport 1988 og utnevnt til kommandør av St. Olavs Orden 1989.

Som person betegnes Torvild Aakvaag som lavmælt og intellektuelt anlagt – solid, og kanskje en anelse distré. Ytre sett kunne han virke “grå”, men internt fikk han de beste skussmål, og i meningsmålinger blant andre næringslivsledere ble Hydro-kulturen holdt frem som noe av det ypperste i klassen. Hans motstand mot personfokusering var motivert ut fra at han ikke ønsket å ta oppmerksomhet bort fra selskapet: “Moderne medier bruker opp mennesker. Jeg har intet ønske om å bli oppbrukt på den måten,” uttalte han i et intervju. Den største ripen i lakken fikk han kanskje da han satt i styret for UNI Storebrand mens selskapet nesten brakk nakken i forsøket på å overta den svenske forsikringsgiganten Skandia.

  • HEH, flere utg. 1979–94