Torild Skard var Norges første kvinnelige lagtingspresident. Som første kvinne i en lang rekke stillinger og verv, nasjonalt og internasjonalt, har hun markert seg som en sterk og engasjert forkjemper for kvinners og barns rettigheter.
Hun vokste opp i USA og Norge sammen med fire søsken i en familie som var levende opptatt av samfunnsspørsmål. Mor og mormor var begge engasjerte kvinnesakskvinner og ble viktige inspirasjonskilder. Etter examen artium ved Hegdehaugen skole i Oslo 1954 studerte Torild Skard ett år i Paris. I Oslo tok hun lærereksamen 1958 og arbeidet så noen år som lærer. Hun tok cand.paed.-eksamen ved Universitetet i Oslo 1965 og arbeidet deretter i Oslos kommunale fritidsklubber for ungdom og ved Statens spesiallærerhøgskole i Bærum. 1972–73 var hun universitetslektor i sosialpolitikk ved Universitetet i Tromsø. I disse årene skrev hun et stort antall bøker og artikler om barn og ungdom.
Som 19-åring meldte Skard seg inn i Arbeiderpartiet gjennom Sosialistisk Studentlag i Oslo, og hun var leder for laget da det ble ekskludert fra Arbeiderpartiet 1959. Hun var sentralt med i Sosialistisk Folkeparti (SF) fra stiftelsen 1961. I flere år var hun medlem av redaksjonskomiteen i bladet Orientering, og 1962–63 var hun sekretær for SFs stortingsgruppe. 1965–69 møtte hun en rekke ganger på Stortinget som vararepresentant for Oslo SF. Ved kommunevalget 1971 ble det mobilisert på bred front for å få flere kvinner inn i kommunestyrene, og Skard ble valgt inn for Oslo SF med flest stemmer i sitt parti.
Torild Skard var stortingsrepresentant for Sosialistisk Valgforbund (SV) 1973–77 og ble som første kvinne valgt til president i Lagtinget. På Stortinget markerte hun seg som en iherdig talskvinne for de svakes rettigheter, miljøvern og kvinnesak. Hun stod sentralt i debatten om viktige kvinnepolitiske saker som abortlov og likestillingslov og etablerte seg som respektert autoritet på likestilling med boken Halve jorden. Innføring i kvinnepolitikk.
Kvinners stilling i Norge og andre deler av verden var også viktig i hennes arbeid som forsker ved Arbeidsforskningsinstituttene 1978–84, og hun skrev en rekke bøker og artikler om kvinner og politikk. Hennes internasjonale engasjement og faglige dyktighet førte henne 1984 til stillingen som direktør i UNESCO i Paris med ansvar for få en mannsdominert organisasjon til å ta likestilling på alvor så vel innad som utad.
På grunn av hennes markante profil som politiker og forkjemper for likestilling vakte det oppmerksomhet da hun 1986 ble utnevnt til ekspedisjonssjef for multilaterale saker i Departementet for utviklingshjelp (DUH). Hun var den første kvinnelige ekspedisjonssjefen i DUH og senere i Utenriksdepartementet (UD) etter at DUH og UD ble slått sammen. 1991 ble hun spesialråd for bistandssaker, dvs. administrativ leder for hele bistanden og statsrådens nærmeste medarbeider. I sitt arbeid fikk Skard et nært forhold til FNs barnefond, UNICEF, der hun var leder for styret 1988–89. 1994 aksepterte hun et tilbud om å bli regionaldirektør for UNICEF i Vest- og Sentral-Afrika med ansvar for organisasjonens arbeid i 23 land. Hennes solide kunnskaper og store arbeidskapasitet kom godt til nytte i et område med verdens høyeste barne- og mødredødelighet og mest utbredte analfabetisme. Boken hennes om regionen, Mødrenes kontinent, er oversatt til flere språk. Tilbake i Norge var hun 1999–2003 spesialrådgiver i UD. Som pensjonist arbeider hun som forsker tilknyttet Norsk Utenrikspolitisk Institutt. Hun har også påtatt seg fløere kvinnepolitiske verv. 2003–07 var hun nestleder i SVs kvinnepolitiske utvalg, og fra 2005 er hun nestleder i styret for Fokus. 2006 ble hun valgt til leder i Norsk Kvinnesaksforening.
I alt sitt virke har Torild Skard nytt respekt for sine store faglige kunnskaper og sin brede organisasjonserfaring. Hun har gjennom hele sin karriere markert seg som en meget produktiv og velformulert forfatter.