Skihopper. Foreldre: Disponent Arne Falkanger (1895–1976) og Signe Getz (1896–1939). Gift 28.4.1952 med Margrethe (Mosse) Pauline Grimstad (2.5.1929–).

Torbjørn Falkanger hørte på midten av 1900-tallet til verdens hoppelite og tok bl.a. sølv i de olympiske lekene i Oslo 1952.

Som 12-åring viste Falkanger et gryende talent ved å vinne alle gutterennene i distriktet vinteren 1940, da den annen verdenskrig satte en stopper for videre virksomhet. Men man kunne lære selv om det var krig, og med en trener som Eivind Bjørnhaug og en far som var fremtredende i Trondhjems Turistforening, ble det gjennom friluftsliv og trening lagt et grunnlag for den senere karrieren.

Allerede den første etterkrigsvinteren vant 18 år gamle Torbjørn juniorklassen under norgesmesterskapet i Drammen – med Christian Mohn og Hans Bjørnstad nærmest etter seg på resultatlisten. Og det skulle fortsette i samme spor. Året etter ble det seier i Holmenkollrennets juniorklasse, nå med utenlandske konkurrenter nærmest. Sesongen 1948 gikk Falkanger til topps i Svenska Skidspelen, hans største seier utenfor landets grenser, men i norgesmesterskapet måtte han se seg slått av Asbjørn Ruud.

Det var to store sesonger som fulgte. 1949 og 1950 vant Falkanger både Holmenkollrennet og norgesmesterskapet. NM-gull ble det også 1954, mens han 1952 hadde tatt sølv. Som seniorhopper var Falkanger blant de fire beste i 7 norske mesterskap og blant de fem beste i seks Holmenkollrenn. Samtidig hadde han en rekke fine prestasjoner i internasjonale mesterskap.

1950 tok Torbjørn Falkanger VM-turen til Lake Placid og ble nummer fem i rennet, mens Hans Bjørnstad vant. Falkanger hørte selvfølgelig til favorittsjiktet foran OL i Oslo 1952. En stund så det mørkt ut; han gikk over ende i julehelgen og fikk hjernerystelse og kravebensbrudd. Men under OL et par måneder senere ble Falkanger sølvmedaljevinner. Han hadde dessuten det ærefulle verv å avlegge eden på Bislett under åpningsseremonien. Hopprennet i OL 1952 samlet 104 000 betalende tilskuere og ble et rent trøndersk oppgjør. Falkanger ledet etter første omgang, men slo av fire meter i det siste hoppet, og Arnfinn Bergmann gikk forbi.

Etter en ny femteplass i VM – denne gang i Falun 1954 – så Falkanger frem til neste store internasjonale oppgjør – OL 1956. Det skulle imidlertid ikke bli ham forunt. I et mønstringsrenn i Holmenkollbakken 8. januar 1956 ble han stygt skadet, og hoppkarrieren var over. Men han hadde forlengst rukket å sette dype spor etter seg i internasjonal hoppsport. Da han fikk Holmenkollmedaljen 1952, skrev Thorleif Schjelderup i Skiforeningens årbok: “Falkanger har tekniske ferdigheter som Reidar Andersen og konkurransenerver som Birger Ruud.”

Falkanger fikk også ved en serie fine plasseringer under rundturer både i Mellom-Europa og Amerika. Mens han studerte Business Administration ved State University of Washington 1950–51, ble han nummer to i det amerikanske mesterskapet i “4-way” (langrenn, hopp, slalåm og storslalåm), og 1953 vant han den sveitsiske hoppuka. Det kan også nevnes at han 1949 deltok i 15 renn, vant 13 av dem, fikk en andreplass og et fall etter å ha hoppet ned i overgangen.

I hele sitt voksne liv var Torbjørn Falkanger knyttet til familiebedriften, Falkanger Sko AS i Trondheim, som administrerende direktør og senere som styreformann. Som aktiv idrettsmann hadde han Byåsen Idrettslag som sin sikre base. Her var det et godt hoppmiljø med Torbjørn Falkanger som den store stjernen.

  • Forfatterens eget arkiv