Faktaboks

Torberg Arnesson
Levetid - kommentar
Fødselsår og fødested er ikke kjent; Død ca. 1050; nøyaktig dødsår og -sted er ikke kjent; omkring 1000–1050
Virke
Stormann av Arnmødlingætten
Familie
Foreldre: Arne Ar(n)modsson (død ca. 1024) og Tora Torsteinsdatter. Gift med Ragnhild Erlingsdatter, datter av Erling Skjalgsson (død 1027) og Astrid Tryggvesdatter. Bror av Finn Arnesson (død ca. 1065) og Kalv Arnesson (ca. 990–1051); far til Tora Torbergsdatter (ca. 1025–etter 1066) og Øystein Orre (død 1066; se Eystein Orre, NBL1, bd. 3); svigerfar til Ulv Uspaksson (nevnt ca. 1037–1066); morfar til kongene Magnus 2 Haraldsson (1049–69) og Olav 3 Haraldsson Kyrre (ca. 1050–1093); farfar til Skofte Ogmundsson (død 1103); farfars far til Ragnhild Skoftesdatter (1100-tallet); svoger til Hårek på Tjøtta (ca. 965–1036).
Torberg Arnesson

Torberg Arnesson hilser brødrene sine velkommen. Illustrasjon til Snorres kongesagaer, utført mellom 1896 og 1899.

Torberg Arnesson
Av /※.

Som de andre “arnmødlingene” tilhørte Torberg Arnesson det øverste sjiktet i det norske kystaristokratiet. I første halvdel av 1000-tallet var slekten sentralt plassert i et nettverk av ætteforbindelser som dekket hele landet fra lengst i sør til lengst i nord. I dette nettverket inngikk mektige menn som Erling Skjalgsson, Hårek på Tjøtta og Tore Hund (Tores søster var gift med Torbergs bror, Kalv Arnesson, Tores bror var gift med Erling Skjalgssons søster, og Torbergs søster var gift med Hårek), for bare å nevne noen. Det er videre et vitnemål om Torbergs status at hans datter Tora ble kong Harald Hardrådes offisielle frille i et livsvarig forhold og mor til de senere kongene Olav Kyrre og Magnus Haraldsson. Harald sørget dessuten for å få sin stallare, Ulv Uspaksson, gift med Toras søster Jorunn.

Torberg må således etter alt å dømme ha spilt en viktig rolle som støtte og rådgiver for flere konger, fra Olav Haraldsson til Harald Hardråde. Vi vet likevel svært lite om ham, utover de grunnleggende slektsopplysningene. Sagaene gir ikke noe tydelig bilde av hans politiske innsats, og det er heller ikke bevart noen skaldekvad som skildrer hans bedrifter.

Ellers ser vi at en islandsk sagatått (småfortelling) om skalden Stein Skaftessons viderverdigheter hos kong Olav også trekker inn Torberg og brødrene hans i persongalleriet. Snorre har, til forskjell fra de eldre Olavssagaene, tatt med denne fortellingen. Men den har tydelige litterære trekk og dessuten en sjablonaktig handling, og det er usannsynlig at den historiske gehalten er særlig stor.

Det er på det rene at Torberg, i likhet med broren Finn Arnesson og til forskjell fra Kalv Arnesson, forble lojal mot Olav Haraldsson, også da Olav etter drapet på Erling Skjalgsson fullstendig mistet grepet på landet og måtte dra i eksil 1028. Finn og Torberg fulgte Olav østover, først til Sverige og videre til Russland. Begge var også med da Olav prøvde å vinne riket tilbake, og de kjempet på kongens side i slaget på Stiklestad 29. juli 1030.

Torberg ble såret i slaget, men ikke verre enn at han kunne vende hjem til slektsgården Giske. Sagaene nevner ham verken i forbindelse med Svein Alfivasons regjering (1030–35) eller regjeringen til Magnus den gode (1035–47). Siden vi heller ikke hører om Torberg i forbindelse med kongedømmet til Harald Hardråde (1046–66), derimot om kongens forhold til både Kalv og Finn, kan det være grunn til å anta at Torberg er død ikke så lenge etter 1048, da Harald knyttet forbindelsen til Tora (og Torberg formodentlig ennå levde).

Torbergs sønn, Øystein Orre, overtok Giske etter faren. Han kjempet sammen med kong Harald ved Stamford bro (1066), og falt i slaget. Sagaene sier at Øystein var den gjeveste av alle lendmennene og den kongen satte mest pris på.

Kilder og litteratur

  • HKr.
  • NFH, bd. 1 del 2, og bd. 2
  • P. Sveaas Andersen: biografi i NBL1, bd. 16, 1969