Faktaboks

Toralv Øksnevad
Født
13. januar 1891, Høyland (nå Sandnes), Rogaland
Død
31. juli 1975, Oslo
Virke
Presse- og kringkastingsmann og politiker
Familie
Foreldre: Lærer Arnt Øksnevad (1863–1948) og Kirsten Torine Folkvord (1864–1908). Gift 1) 25.3.1914 med Amélie Semb (1.8.1892–4.2.1957), datter av skomakermester Ole H. Semb (1858–1908) og Amalie Jansen (1861–1953); 2) 25.10.1958 med sekretær Selma Bareng f. Petersen (31.5.1903–9.10.1981), datter av trelastagent Ludvig Horn Petersen (1875–1959) og Hilda Stolterfoth (1869–1962). Bror av Reidar Øksnevad (1884–1958); svigerfar til Arne Skouen (1913–2003); morfar til Synne Skouen (1950–).

Toralv Øksnevad så seg selv som informasjonsleder i nasjonens tjeneste, inspirert av sitt radikalnasjonale Venstre-ståsted. Han blir husket som “Stemmen fra London” fra BBCs norske sendinger under den annen verdenskrig, som gjorde ham til en legende i norsk mediehistorie.

Som 8-åring flyttet Øksnevad med familien fra Jæren til Bergen, der han slo seg opp i kameratflokken og ble sjef i Dræggens buekorps. 7. juni 1905 hørte han ordfører J. L. Mowinckels tale til Bergens befolkning, og han glemte aldri den ubeskrivelige stemningen av nasjonal triumf. Etter examen artium 1909 begynte han å studere statsøkonomi ved universitetet i Kristiania, men tok aldri avsluttende eksamen. I studietiden ble han trukket til journalistikken og skrev for Bergens Tidende og fra 1912 i Dagbladet, der han ved Einar Skavlans tiltredelse som redaktør 1915 avanserte til redaksjonssekretær. 1927 tok han over som redaktør av Venstre-avisen Romsdalsposten i Kristiansund.

Toralv Øksnevad hadde flere verv i pressens organisasjoner, bl.a. som formann i Kristiania Journalistklub 1918–19, redaktør av Journalisten 1925–27 og medlem av Norsk Presseforbunds hovedstyre 1918–19 og 1927–32, og han representerte Presseforbundet i den departementskomiteen som mot slutten av den første verdenskrig planla en egen utenriks pressetjeneste. 1920–24 var han presseattaché ved den norske legasjon i Paris, og 1931–32 hadde han samme stilling i Haag under Grønlandssaken; begge stillinger gav et førstehånds innblikk i stormaktspolitikken. Ved siden av karrieren i pressen var han formann i Oslo Venstre 1924–27, medlem av formannskapet i Kristiansund 1932–33 og møtte som varamann på Stortinget 1931.

Sommeren 1933 ble stillingen som riksprogramsjef i det nyopprettede Norsk Rikskringkasting utlyst, men Øksnevad nådde ikke opp; regjeringen valgte i stedet Olav Midttun. NRKs styreformann Arnold Ræstad hentet da Øksnevad som pressemedarbeider til den nye statskringkastingen, som saktens kunne trenge å bedre sitt image. Fra denne oppgaven gled Øksnevad inn i nyhetstjenesten, først som redaksjonssekretær og fra 1937 som programredaktør. Det var i denne stillingen han kom til å øve den største innflytelse i sin karriere. Han utviklet de hittil tilfeldige radionyhetene til en sammenhengende og konsistent nyhetstjeneste, bl.a. med økende antall daglige bulletiner. Han deltok også aktivt i NRKs beredskapsarbeid i slutten av 1930-årene, blant annet ved å forsøke å begrense den kommersielle radioreklame, som han anså som en sikkerhetsrisiko ved at spioner kunne kjøpe plass til kodede beskjeder. Myndighetenes økende antall meldinger etter krigsutbruddet høsten 1939 ble også redigert av Øksnevad.

Da det tyske overfallet på Norge kom 9. april 1940, kjørte Øksnevad samme ettermiddag med sin avdeling ut av Oslo for å drive reportasje fra Stortingets nye samlingssteder, Hamar og Elverum. Ekspedisjonen ble ingen suksess; stortingsmøtene ble satt som lukkede møter, og regjeringen hadde ingen uttalelser å gi. NRK i Oslo ble satt under tysk kontroll. 11. april reiste Øksnevad, på oppfordring av C. J. Hambro, til Stockholm for å tiltre som den norske legasjonens presseattaché, og derfra i august videre til London for på regjeringens vegne å ta opp forhandlinger med BBC.

Foranledningen til at Øksnevad ble kalt til London, var de norskspråklige nyhetssendingene som BBC hadde satt i gang fra 9. april. Disse ble fra norsk side ansett som svært uheldige, på grunn av den ensidige skjønnmalingen av de allierte troppers innsats, samtidig som lytterne i Norge måtte tro at regjeringen stod bak sendingene, siden de gikk på norsk. Regjeringen hadde helt fra ankomsten til London i juni 1940 forgjeves forsøkt å oppnå “fri tid” for seg i de britiske sendingene. Øksnevad fikk isteden i stand en samarbeidsavtale med BBC basert på at utvalgte NRK-medarbeidere skulle kalles til London og stilles gratis til BBCs rådighet, og slik ble ordningen i “London radio” for resten av krigen. Øksnevad ledet denne gruppens arbeid og bidrog selv regelmessig til sendingene med sin “talk” hver søndag kveld, en programpost som snart oppnådde en enestående popularitet blant de etter hvert illegale lytterne hjemme i Norge. Øksnevad tolket til enhver tid situasjonen og stemningen på en mesterlig måte, i et register som spente mellom høy patos og skjærende ironi, og ble innen motstandsledelsen tillagt den aller største betydning for holdningsdannelsen i Norge.

I tillegg spilte Øksnevad en fremtredende rolle i regjeringens informasjonsarbeid allment og nøt under dette statsminister Nygaardsvolds fulle tillit. 1944 ble han utnevnt til “midlertidig riksprogramsjef”, noe han selv regnet med ville innebære ledelsen av det gjenetablerte NRK etter krigen. Midttun gjenopptok imidlertid sin stilling ved frigjøringen, og Øksnevad fikk den nyopprettede stillingen som utenriksredaktør i NRK, med ansvar for utenriksnyhetene så vel som for institusjonens eksterne relasjoner. Da Midttun 1947 trakk seg tilbake til sitt professorat, regnet mange med at Øksnevad ville være selvskreven i den nye stillingen som kringkastingssjef, men regjeringen valgte Kaare Fostervoll. Øksnevad vendte seg for en tid igjen mot politikken og var medlem av Oslo bystyre for Venstre 1952–59 og varaordfører 1956–57, foruten varamann til Stortinget 1954–57. Han gikk av som utenriksredaktør i NRK ved nådd pensjonsalder 1961.

Som mikrofonpersonlighet var Toralv Øksnevad som oftest autoritativ og offisiell. Den beste prøve på hans stil er de 24 omfattende radioreportasjer han leverte høsten 1951 om Haag-domstolens behandling av den norsk-britiske fiskerigrensesaken, som ble utgitt som boken Norges fiskerigrense. Tilsvarende viser samlingen Det lå i luften hans offisielle side fra tiden i London, da han talte på Norges vegne. Han hadde imidlertid også en subjektiv og lyrisk side, som særlig kom frem i hans mange grammofonkåserier, der velformede minner og skisser fra mange land og epoker ble knyttet sammen i hans vakre, vestlandsmodulerte riksmål fulgt av musikken som steg opp fra platerillenes melankolske sus. Han var også opptatt av landsmålet og satt i en årrekke i styret for Det Norske Teatret, som formann 1918–19. Han avslo norske ordener, men aksepterte å bli Officer av den britiske Order of the British Empire.

Verker

  • Det lå i luften, 1946
  • Norges fiskerigrense. Muntlige referater av prosedyren og dommen i Haag, 1952
  • Joh. Ludw. Mowinckel, Bergen 1963

Kilder og litteratur

  • HEH, flere utg. 1930–73
  • Stud. 1909, 1934, 1959
  • Haffner, bd. 1, 1949
  • B. Fonnaas: “Fra jærbu til verdensborger”, intervju med T. Øksnevad, i VG 13.1.1951
  • C. S. Oftedal: Ni venner i profil, 1952
  • H. F. Dahl: Hallo-hallo!, bd. 1 i NRKs historie, 1975/1999
  • A. Jensson: biografi i NBL1, bd. 19, 1983
  • H. F. Dahl: Dette er London, bd. 2 i NRKs historie, 1978/1999
  • Nordby, bd. 1, 1985
  • H. F. Dahl og H. G. Bastiansen: Over til Oslo, bd. 3 i NRKs historie, 1999
  • NRK, Programarkivet
  • NRKs klipparkiv

Portretter m.m.

  • Byste av Finn Bryn, ca. 1915; p.e
  • Tegning av Øyvind Sørensen; gjengitt i Aftenp. 12.1.1951
  • Tegning av Gösta Hammarlund; gjengitt i Dagbl. 13.1.1951
  • Tegning av Pedro; gjengitt i VG 13.1.1951
  • Byste av Anne Raknes; NRK, Oslo
  • Byste av Romaine Lorquet; p.e