Faktaboks

Toralv Maurstad
Født
24. november 1926, Bærum, Akershus
Død
4. november 2022, Oslo
Virke
Skuespiller, instruktør og teatersjef
Familie
Foreldre: Skuespiller Alfred Maurstad (1896–1967) og skuespiller Tordis Witzøe (1901–97; se Tordis Maurstad). Gift 1) 1954 med skuespiller Eva Henning (1920–2016), datter av ingeniør Edgar Voss Wetlesen (1893–1984) og Ragni Henning (1896–1985), ekteskapet oppløst 1970; 2) med Anne-Ma Burum, ekteskapet oppløst; 3) 31.12.1999 med skuespiller Beate Marie Eriksen (19.10.1960–), datter av Marius Eriksen (1922–2009) og hustru Bente.

Toralv Maurstad har vært populær og hatet, respektert og kontroversiell, men alltid sentral, i norsk teater og film siden debuten 1949. Sjefsperiodene på Oslo Nye Teater og Nationaltheatret var preget av både publikumssuksess og interne problemer.

Som sønn av skuespillerne Alfred og Tordis Maurstad vokste han opp med teater og film, og han fikk småroller allerede som barn. Under den annen verdenskrig oppholdt han seg delvis i Sverige, der har tok examen artium ved Det norske gymnas i Uppsala 1945. Etter studier ved Royal Academy of Dramatic Art i London 1947–49 debuterte han høsten 1949 i Nils Kjærs Det lykkelige valg på Trøndelag Teater og slo igjennom i sin neste rolle, i Atten år av John van Druten. 1951 kom han til Det Nye Teater i Oslo, der han særlig seiret som kynisk antihelt i musikalen Pal Joey av Rodgers & Hart. Den første store filmrollen, som den bortskjemte sønnen i Kranes Konditori (1951), ble raskt fulgt av hovedroller i Andrine og Kjell (1952), Cirkus Fandango (1954) og Hjem går vi ikke (1955), og status som ungdomsidol.

Morsomme krøller og en særpreget “Oslo vest”-variant av farens energiske røversjarm gjorde Maurstad velegnet til moderne samtidsdramatikk og freidige lystspill- og musikalroller. Ved Nationaltheatret fra 1954, ofte i farens regi og med Wenche Foss som motspiller, fremstilte han gjerne unge, rastløse menn. Han var opprørsk i Jacques Devals Etienne, John Osbornes Se deg om i vrede og Thomas Wolfes Finn veien, engel, og han spilte undertrykt homofil i Te og sympati av Robert Anderson og totalt kuet som Gabriel i Stig Dagermans Skyggen av Mart. 1961 gjestet han Det Norske Teatret mot foreldrene i O'Neills Lang dags ferd mot natt. Hos O'Neill var han også stesønnen i Begjær under almene og dikterspiren i Skjønne ungdom, som han fikk Kritikerprisen for 1963. Andre varianter av moderne storbymenn fremstilte han i filmene Line (1961), Kalde spor (1962) og Om Tilla (1963). Han markerte seg også i klassikerroller, som Holbergs Henrik i Den vegelsinnede, Erasmus Montanus og Arv i Jean de France, Shakespeares Sebastian i Helligtrekongersaften og Puck i En midtsommernattsdrøm, og Peer Gynt og Brand hos Ibsen. Ellers gjestet han scener i Bremen og New York.

1967 ble Maurstad sjef for Oslo Nye Teater, som da var under omlegging til rent komedieteater. Med alle faste skuespillerkontrakter opphevet kunne han engasjere et drømmeensemble med Wenche Foss omkranset av kremen av norske komediekrefter, som Aud Schønemann, Elsa Lystad, Leif Juster, Arve Opsahl, Harald Heide-Steen jr., Rolf Just Nilsen og Willie Hoel. Selv hadde Maurstad særlig suksess som konferansieren i Ebb & Kanders Cabaret, hans gjennom tidene mest berømte scenegestalt. Tiden på Oslo Nye Teater (frem til 1978) ble både kunstnerisk og kommersielt en triumf.

På film var han prinsessefrieren i Hennes Meget Kongelige Høyhet (1968) og stemmen til Ludvig i Flåklypa Grand Prix (1975), og han gjestet Sverige i Svarta palmkronor (1968) og fjernsynsserien Ett köpmanshus i Skärgården (1972). Den helt store sjansen kunne rollen som Edvard Grieg i filmatiseringen av Broadway-musikalen Song of Norway (1970) ha vært. I selvbiografien Du store min ... (1971) gir Maurstad en vittig skildring av innspillingen av kolossmusikalen, i forkant møtt med megen norsk skepsis og krav om forbud mot Hollywoods versjon av Griegs liv og musikk. Resultatet var en ufrivillig festlig “kalkun”. Langt mer ros fikk han som Hjalmar Johansen i den britiske fjernsynsserien The Last Place on Earth (1985).

Sjefstiden ved Nationaltheatret 1978–86 ble svært turbulent. Oppsigelsen av 8 skuespillere 1979 medførte skuespillerstreik og enorm, til dels svært negativ presseomtale av Maurstads person. Store reparasjonsarbeider, særlig etter brannen på hovedscenen oktober 1980, medførte at han hovedsakelig spilte på Torshov og Amfiscenen med avstikkere til Chat Noir og provisoriske scener. 1985 ble hovedscenen gjenåpnet med en festvariant av Peer Gynt, med Maurstad som én av tre Peer-er. Hans sjefstid var så omdiskutert at det ofte glemmes at den inneholdt Tom Stoppards norske dramatikergjennombrudd og legendariske Shakespeare- og Dario Fo-forestillinger på Torshov.

Som frilanser fra 1986 har Maurstad løst store dramatiske oppgaver, som faren i Lars Noréns Natten er dagens mor, Tsjekhovs Onkel Vanja og bisp Nikolas i Ibsens Kongsemnerne, og karakterkomiske roller mot Wenche Foss i Jerome Kiltys Kjære Løgnhals, mot Liv Ullmann i Noel Cowards Private Lives og mot Geir Kvarme i Kjetil Bang-Hansens Enigmavariasjoner. Filmthrilleren Etter Rubicon (1987) og rollen som Georg Anker-Hansen i fjernsyns-“såpen” Hotel Cæsar (1998–99) var store publikumssuksesser. Enda mer markante er hans populære soloforestillinger – Ibsen-monologen Nei, jeg gjør ei og den selvbiografiske En lek med livet på scenen.

Toralv Maurstad har mottatt Aamotstatuetten (1962), Gryprisen, Heddaprisen og en æres-Amandapris (1999). Han ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden 1974 og er æresmedlem av Norsk Skuespillerforbund.

Verker

  • Du store min ..., selvbiografi, 1971
  • Tanker om norsk teater og scenekunst, Kristofer Lehmkuhl-forelesning NHH, Bergen 1981
  • En lek med livet på scenen (sm.m. P. Skavlan og J. E. Hansen), 1992

Kilder og litteratur

  • HEH, flere utg.
  • T. Maurstad: Du store min ..., 1971
  • A. Rønneberg: Nationaltheatret 1949–1974, 1974
  • biografi i TFL, 1991
  • N. J. Ringdal: Nationaltheatrets historie 1899–1999, 2000
  • The Internet Movie Database på Internett (http://www.imdb.com), 2002
  • opplysninger fra Eva Henning og Toralv Maurstad, 2002