Skihopper. Foreldre: Skogsarbeider og veivokter Aksel Engan (1909–91) og Berit Anna Åmotsmo (1913–99). Gift med Elin Halvorsen (24.8.1942–), datter av Peder Halvorsen (1914–97) og hustru Lilly (1917–98).

Som skihopper hadde Toralf Engan sin storhetsperiode i første halvdel av 1960-årene, da han ble både verdensmester og olympisk mester.

Engan vokste opp som den eldste av 7 søsken i skibygda Hølonda i Sør-Trøndelag. I Engans ungdom var langrennsløperen Magnar Estenstad bygdas store idrettshelt, og etter Engans tid har bygda også fostret en tredje skihelt, Oddvar Brå. Alle tre har representert Idrettslaget Leik.

Toralf Engan markerte seg for første gang på nasjonalt vis da han vant juniorklassen i Holmenkollrennet 1955, men det skulle imidlertid gå flere år før han klarte å etablere seg i tetsjiktet på seniornivå. Prestasjonene hans i 1955 var likevel nok til at han ble med i en norsk 20-manns hopptropp til Paris sommeren 1955, med Arnfinn Bergmann som den fremste. I nærheten av Triumfbuen, ved Porte Malliot, var det reist en 40-meters hoppbakke, hvor det ble avholdt 15 renn på tre uker. Hver kveld gikk det med 50 tonn med knust is som underlag i bakken. Hopptilstelningen inneholdt kostymehopp og parhopp, i tillegg til to konkurransehopp; dessuten måtte vinneren ta et ekstra hopp gjennom et brennende hjul. Toralf Engan fikk aldri den æren, da hans beste plassering var en annenplass.

1960 mislyktes han med å kvalifisere seg til OL i Squaw Valley, men han oppnådde flere andre gode resultater, slik at 1960 kan karakteriseres som et internasjonalt gjennombruddsår for ham. Han vant et internasjonalt renn i Oberstdorf for de fremste hopperne som ikke hadde kvalifisert seg til OL, og fikk en annenplass i Garmisch Partenkirchen. I Holmenkollrennet senere samme vinter fikk han måle krefter også med olympiafarerne. Der kjempet han en jevn kamp med den nybakte olympiamesteren Helmut Recknagel fra DDR om seieren. Engan måtte til sist se seg slått med et halvt poeng, etter at de hadde ligget helt likt etter første omgang. Toralf Engan vant sitt eneste norgesmesterskap i Rælingen 1961. Samme år vant han også hopprennet under Svenska Skidspelen. Det var den første av tre seirer på rad i Falun.

Sesongen 1961/62 ble virkelig stor for Engan. Han deltok i 26 renn og vant 22 av dem. Han var en av de største favorittene før VM i Zakopane 1962. Dette verdensmesterskapet var det første med to hopprenn, i liten og stor bakke. Det første rennet, i 70-metersbakken, ble utsatt flere ganger, og ble til slutt avviklet under vanskelige forhold. Engan hadde vært plaget med mageproblemer dagene i forveien og følte seg fysisk svekket før rennet. Ingen av hoppene hans under konkurransen var perfekte. Imidlertid hadde ingen av konkurrentene heller full klaff, slik at Engan likevel drog i land seieren. Den nærmeste konkurrenten, polakken Antoni Laciak, slo ham med 1,5 meter i lengde, men Toralf Engans stil var overlegen. I den store bakken gikk det ikke like bra for Engan. Der ble han nummer fire, mens Helmut Recknagel vant. Senere i sesongen vant Toralf Engan også Holmenkollrennet. Han ble tildelt Holmenkollmedaljen og Morgenbladets gullmedalje for sine resultater 1962.

I sesongen 1962/3 vant Toralf Engan den tysk-østerrikske hoppuken etter å ha vunnet de tre første rennene og fått en fjerdeplass i det siste. 1964 sørget han for enda et norsk hoppgull i et internasjonalt mesterskap, ved å vinne i den store bakken under OL i Innsbruck. Heller ikke i dette mesterskapet hadde han full klaff med noen av hoppene; det helt mislykkede tredjehoppet kunne heldigvis strykes, siden kun to av tre hopp var tellende på den tiden. Men hadde ikke finnen Veikko Kankkonen falt i sitt siste hopp, ville han ha tatt fra Engan seieren. Tidligere i mesterskapet hadde Engan tatt sølv i den lille bakken etter Kankkonen.

Engan gav seg som aktiv skihopper 1966, og i perioden 1967–69 var han rikstrener i hopp.

Toralf Engans VM-seier 1962 var den første internasjonale mesterskapstittel til en nordmann siden Arnfinn Bergmann vant under OL i Oslo 1952. I mellomtiden hadde norsk hoppsport befunnet seg i en bølgedal – dette som tidligere hadde vært en norsk paradegren. Etter OL i Cortina 1956, som var de første olympiske leker uten norsk gull i hopp og hvor beste nordmann hadde kommet på 9. plass, hadde man til og med begynt å spekulere på om det var de norske hoppbakkene det var noe galt med. Derfor ble det sendt en norsk delegasjon til Finland – finnene gjorde det spesielt bra akkurat da – for å studere finske bakker. Delegasjonen konkluderte imidlertid med at norske og finske hoppbakker var konstruert på samme måte, og at det ikke var i bakkene, men hos skihopperne man burde søke for å finne forklaringene på de dårlige tidene i norsk hoppsport. Toralf Engans triumfer i begynnelsen av 1960-årene var derfor svært viktig for å gjenopprette norsk hoppsports sårede stolthet.

  • Toralf Engan. På toppen (sm.m V. Johansen), 1962 (ny utg. 1977)
  • Opplysninger fra Toralf Engan 1999
  • T. Engan og V. Johansen: På toppen (se ovenfor)
  • Skimuseets arkiv, Oslo
  • Sportsrevy og Sportsboken, div. utg.
  • R. Bryhn og K. A. Tvedt (red.): Kunnskapsforlagets idrettsleksikon, 1990