Jurist, forretningsmann og motstandsmann. Foreldre: Direktør Gunnar S. Skjønsberg (1871–1936) og Gudfrid Othilie (“Frida”) Vangen (1871–1924). Gift 1936 med Else Henriksen (8.10.1910–17.3.1991), datter av direktør Gustav Severin Henriksen (1872–1939) og Elise (“Lisken”) Dall (1882–1974).

Tor Skjønsberg var en av de mest handlekraftige lederne av den norske hjemmefront under den annen verdenskrig. Han spilte også en betydelig rolle som forsvarsvenn i etterkrigstiden.

Skjønsberg vokste opp i Kristiania. Etter examen artium 1922 studerte han jus og sosialøkonomi ved universitetet og ble cand.jur. 1927. 1931 ble han overrettssakfører og samme år kontorsjef i bankierfirmaet Bj. Faye-Schjøll & Co., der han fire år senere også ble medeier.

Da krigen kom til Norge 1940, kom Skjønsberg raskt med i den sivile motstandskampen mot okkupasjonsmakten. Høsten 1940 satte han i gang en økonomisk støttevirksomhet til offentlige tjenestemenn som ble truet til avskjed dersom de ikke meldte seg inn i NS. Etter hvert fikk han ansvaret for overføringer av økonomiske midler mellom regjeringen og hjemmefronten og ble derfor kalt “hjemmefrontens finansminister”.

Skjønsberg forstod tidlig behovet for en samordnet ledelse og var en av intiativtakerne til å få kontakt med regjeringen i London. Dermed var “Kretsen” et faktum, anerkjent av regjeringen 1943 som den sivile ledelse av Hjemmefronten. Skjønsberg ble senere også medlem av Koordinasjonskomiteen, det ledende organ i kampen mot nazifiseringen. Høsten 1943 ble han med i det illegale Presserådet, som skulle koordinere de illegale avisene, og i desember samme år ble han også medlem av Milorgs råd. Da Hjemmefrontens Ledelse oppstod som et begrep våren 1944, ble han et naturlig medlem der.

Han blir beskrevet som en person som i kritiske situasjoner utstrålte en autoritet som gjorde ham til en naturlig leder. Sammen med Tore Gjelsvik og Alf Sanengen var han en pådriver i kampen mot arbeidsmobiliseringen. Skjønsberg bidrog til å utforme en serie paroler som skjerpet tonen overfor NS-myndighetene. I oktober 1944 unnslapp han så vidt Gestapo og måtte rømme til Sverige. Han kom imidlertid tilbake før frigjørigen for å bidra i den kritiske sluttfasen av okkupasjonen.

Sommeren 1945 ble Skjønsberg skipsfartsminister i Gerhardsens samlingsregjering, men politikk var ikke det han helst ville drive med. Derimot ble han på grunn av sin finansielle innsikt og sine strategiske evner svært ettertraktet som medlem av styrer i en rekke viktige industriselskaper. Han var med i styret i A/S Hafslund i 30 år, derav 20 år som formann. Her utmerket han seg særlig ved sin evne til å samarbeide med de ansattes tillitsmenn. Han var også med i styrene for Frydenlunds Bryggeri, Dyno Industrier, Norsk Jernverk, Den Norske Amerikalinje og Verdens Gang.

Skjønsbergs sterke historiske interesse gjorde det naturlig å delta i arbeidet med å opprette Norges Hjemmefrontmuseum, som ble åpnet 1970. Han var også den første formann for Folk og Forsvar 1950–55.

  • Stud. 1922, 1951
  • HEH 1979
  • T. Gjelsvik og O. J. Malm: nekrolog i Aftenp. 14.9.1993
  • C. Guhnfeldt: Bomb Gestapo-hovedkvarteret, 1995
  • NKrL, 1995
  • opplysninger fra Skjønsbergs datter Anne Skjønsberg, 2003