Tinius Nagell-Erichsens tippoldefar var Aftenpostens grunnlegger, Christian Schibsted. Som leder og eier i Norges største morgenavis strebet han etter å forvalte og videreføre det verk hans forfedre hadde skapt og de normer de hadde innført som Aftenpostens presseetiske grunnlag.
Nagell-Erichsen tok examen artium ved Foss høyere skole i Oslo 1952 og hadde allerede i gymnastiden sin første avisjobb som frilansfotograf i Aftenposten, der faren var administrerende direktør. Han studerte sosialøkonomi ved Pomona College i USA og tok B.A.-graden 1955. Deretter studerte han avisindustri ved London School of Economics, der han 1959 fikk sin M.Sc.-grad. Etter ett år som journalist i Lillehammer Tilskuer fikk han det journalistiske ansvar for motorsidene i Aftenposten og ble 1960 redaktør for Aftenpostens spesialmagasiner.
1966 ble Nagell-Erichsen soussjef i økonomiavdelingen og merket snart dragkampen mellom Schibsted-familiens to grener. Da Aftenpostens eiere kjøpte VG 1966, søkte han disponentstillingen der – og fikk den. VG hadde på den tid et opplag på 30 000 og svak økonomi. Sammen med redaktørene la Nagell-Erichsen om driften markedsmessig og redaksjonelt. I løpet av tre år var VG en “ny” avis med jevn fremgang opplagsmessig og økonomisk – og på god vei til å bli Norges største avis.
Fra 1970 hadde Nagell-Erichsen økonomisk ansvar også for Aftenposten, og 1973 ble han administrerende direktør der. En representant for den andre familiegrenen (Hans H. Riddervold) hadde tilsvarende stilling i Schibsted A/S, en løsning som gjenspeilte familiekonflikten.
Tinius – som han ble kalt både i Aftenposten og i pressekretser for øvrig – var mest opptatt av å løse konkrete oppgaver og å utvikle avisen, ikke minst ved å skape et godt forhold til fagforeningene i huset. Han måtte ofte strekke seg langt for å unngå produksjonsstans. Avtalene i Aftenposten dannet gjerne mønster for oppgjør andre steder og ble dyre for mange mindre avishus.
1985 måtte Tinius fratre som administrerende direktør. Det var samarbeidsproblemer innen ledelse og eierskap, og på toppen tapte han en skattesak i Oslo byrett. Etter noen år på sidelinjen ble han 1989 arbeidende styreformann i Schibsted-konsernet, som nå ble organisert som et allmennaksjeselskap (ASA) og gikk på børs.
Flere av Schibsted-arvingene solgte seg ut, og Tinius ble med sine 26 % den suverent største eier, med spesielle rettigheter i form av negativ kontroll. Han var sterkt opptatt av å sikre Aftenposten og VG en fremtid basert på de retningslinjer som lå i arven etter Christian og Amandus Schibsted, og for at hans eierblokk i all fremtid skulle bevares samlet, etablerte han 1996 Stiftelsen Tinius. Dens vedtekter regulerer bl.a. drift og verdigrunnlag for Aftenposten og VG i fremtiden. Stiftelsen Tinius er et enestående tiltak og har skapt pressehistorie.
Nagell-Erichsen hadde styreverv i flere Schibsted-eide aviser, tillitsverv innen pressens organisasjoner, han var formann i Avisenes Arbeidsgiverforening og hovedforhandler for norske aviser i mange tariffoppgjør. Han fratrådte som styreformann i Schibsted ASA 2002, men fortsatte som viseformann der og som styremedlem i A/S Aftenposten til sin død.
Med sin ruvende korpus og frodighet i livsstil og tale var Tinius vært en markant og respektert, men også til tider omstridt person. Da han gikk av som konsernets styreformann, ble det besluttet å reise en statue av ham i bronse foran Schibsteds hovedkvarter i Oslo. Til dette bemerket han: “Du verden. Men det kommer jo til å gå med forferdelig mye bronse!”