Faktaboks

Tinius Nagell-Erichsen
Tinius eg. Einar Fredrik Åke Nagell-Erichsen
Født
15. februar 1934, Oslo
Død
12. november 2007, Nøtterø, Vestfold
Virke
Avisleder og medieeier
Familie
Foreldre: Høyesterettsadvokat Leif Nagell-Erichsen (1901–66) og Jørgine Margrete Hagerup Angell Lindboe (1907–68). Gift 1) 1958 med Vivi Grete Blom (9.5.1938–), datter av Fritz Georg Blom (1907–52) og Aud Malm (f. 1914), ekteskapet oppløst 1974; 2) 1974 med Marianne Jacobsen Mustad (12.4.1935–), datter av kommandørkaptein Hans Georg Jacobsen og Liv Evensen, ekteskapet oppløst; 3) 1987 med Kari Utne (29.7.1950–), datter av Erling Hertzberg Utne (1918–2000) og Kirsten Nerem (1916–97), ekteskapet oppløst 1994; 4) 1998 med Karin Elisabeth Flock (9.12.1957–), datter av skipskaptein Frederik Rolsdorph Flock (1910–68) og Ella Arnesen (1921–). Datterdatters sønn av Amandus Schibsted (1849–1913); dattersønn av Einar Fredrik Lindboe (1876–1953); brorsønn av Eyolf Nagell Erichsen (1908–79).

Tinius Nagell-Erichsens tippoldefar var Aftenpostens grunnlegger, Christian Schibsted. Som leder og eier i Norges største morgenavis strebet han etter å forvalte og videreføre det verk hans forfedre hadde skapt og de normer de hadde innført som Aftenpostens presseetiske grunnlag.

Nagell-Erichsen tok examen artium ved Foss høyere skole i Oslo 1952 og hadde allerede i gymnastiden sin første avisjobb som frilansfotograf i Aftenposten, der faren var administrerende direktør. Han studerte sosialøkonomi ved Pomona College i USA og tok B.A.-graden 1955. Deretter studerte han avisindustri ved London School of Economics, der han 1959 fikk sin M.Sc.-grad. Etter ett år som journalist i Lillehammer Tilskuer fikk han det journalistiske ansvar for motorsidene i Aftenposten og ble 1960 redaktør for Aftenpostens spesialmagasiner.

1966 ble Nagell-Erichsen soussjef i økonomiavdelingen og merket snart dragkampen mellom Schibsted-familiens to grener. Da Aftenpostens eiere kjøpte VG 1966, søkte han disponentstillingen der – og fikk den. VG hadde på den tid et opplag på 30 000 og svak økonomi. Sammen med redaktørene la Nagell-Erichsen om driften markedsmessig og redaksjonelt. I løpet av tre år var VG en “ny” avis med jevn fremgang opplagsmessig og økonomisk – og på god vei til å bli Norges største avis.

Fra 1970 hadde Nagell-Erichsen økonomisk ansvar også for Aftenposten, og 1973 ble han administrerende direktør der. En representant for den andre familiegrenen (Hans H. Riddervold) hadde tilsvarende stilling i Schibsted A/S, en løsning som gjenspeilte familiekonflikten.

Tinius – som han ble kalt både i Aftenposten og i pressekretser for øvrig – var mest opptatt av å løse konkrete oppgaver og å utvikle avisen, ikke minst ved å skape et godt forhold til fagforeningene i huset. Han måtte ofte strekke seg langt for å unngå produksjonsstans. Avtalene i Aftenposten dannet gjerne mønster for oppgjør andre steder og ble dyre for mange mindre avishus.

1985 måtte Tinius fratre som administrerende direktør. Det var samarbeidsproblemer innen ledelse og eierskap, og på toppen tapte han en skattesak i Oslo byrett. Etter noen år på sidelinjen ble han 1989 arbeidende styreformann i Schibsted-konsernet, som nå ble organisert som et allmennaksjeselskap (ASA) og gikk på børs.

Flere av Schibsted-arvingene solgte seg ut, og Tinius ble med sine 26 % den suverent største eier, med spesielle rettigheter i form av negativ kontroll. Han var sterkt opptatt av å sikre Aftenposten og VG en fremtid basert på de retningslinjer som lå i arven etter Christian og Amandus Schibsted, og for at hans eierblokk i all fremtid skulle bevares samlet, etablerte han 1996 Stiftelsen Tinius. Dens vedtekter regulerer bl.a. drift og verdigrunnlag for Aftenposten og VG i fremtiden. Stiftelsen Tinius er et enestående tiltak og har skapt pressehistorie.

Nagell-Erichsen hadde styreverv i flere Schibsted-eide aviser, tillitsverv innen pressens organisasjoner, han var formann i Avisenes Arbeidsgiverforening og hovedforhandler for norske aviser i mange tariffoppgjør. Han fratrådte som styreformann i Schibsted ASA 2002, men fortsatte som viseformann der og som styremedlem i A/S Aftenposten til sin død.

Med sin ruvende korpus og frodighet i livsstil og tale var Tinius vært en markant og respektert, men også til tider omstridt person. Da han gikk av som konsernets styreformann, ble det besluttet å reise en statue av ham i bronse foran Schibsteds hovedkvarter i Oslo. Til dette bemerket han: “Du verden. Men det kommer jo til å gå med forferdelig mye bronse!”

Kilder og litteratur

  • G. C. Wasberg: Aftenposten i hundre år 1860–1960,1960
  • Pressefolk
  • HEH,flere utg.
  • P. E. Hegge: Med en hai under armen, intervju i Aftp.12.2.1994
  • M. Eide: Blod, svette og gledestårer. Verdens Gang 1945–1995, 1995
  • R. Andersen: Skulder ved skulder i hundre år. Aftenpostens grafiske klubb 1902–2002, 2002

Portretter m.m.

    Kunstneriske portretter

  • Maleri av Per T. Lundgren, 1994; Aftenpostens direksjonsrom, Oslo
  • Statue (bronse, helfigur) av Per Ung, 2005; utenfor Schibsted-bygget, Oslo