Thorvald Erichsens ungdomsverker fremstod som ytterliggående eksempler på moderne strømninger, i sine senere verker ble han betraktet som en forfinet kolorist. Gjennom sitt kunstneriske virke ble han en av de mest betydelige skikkelsene i fremveksten av et moderne kunstliv i Norge i første halvdel av 1900-tallet. Hans maleri kom til å dreie seg om den moderne fritid, opplevelsen av fjellet og kysten, om interiøret og om den avslappende intime sfære. Uttrykksformen er preget av nonkonformisme, han understreker den individuelle opplevelsen; uttrykket er ikke rolig harmonisk, men formidler en stille uro gjennom disharmoni og “skjeve” løsninger. Slik sett inngår hans kunst i konkretiseringen av den moderne individualiteten.
Erichsen vokste opp i Trondheim som yngste gutt i en søskenflokk på 7. Begge foreldrene døde mens han var ganske ung. Faren var en fremgangsrik konditor, og Thorvalds eldste bror Ole Erichsen (1863–1949; se NBL1, bd. 3) – senere stortingsrepresentant og en sentral skikkelse i det nye Norges industrielle nettverk – utvidet familiebedriften med gode resultater. Oppvekstmiljøet var borgerlig velstående, der fritiden allerede fra 1880-årene ble benyttet til fjellturer og friluftsliv. Thorvald flyttet fra Trondheim som 18-åring, men gjennom hele livet opprettholdt han gode forbindelser til familien, som på sin side støttet ham både moralsk og økonomisk når det var påkrevd.
Etter examen artium i Trondheim 1886 reiste han til Kristiania for å studere rettsvitenskap, men allerede som 20-åring avbrøt han denne karriereveien og begynte som elev ved Tegneskolen og ved Knud Bergsliens malerskole. Som ung kunstner ble han trukket mot de radikale løsninger, og sammen med kunstnere som Harald Sohlberg, Halfdan Egedius og Oluf Wold-Torne orienterte han seg mot kunstnere og tendenser som signaliserte oppbruddet fra naturalismen. Etter å ha vært elev hos Erik Werenskiold og Eilif Peterssen høsten 1891 reiste han til København (sammen med bl.a. Sohlberg) for å få bedre kunnskap om de aktuelle strømninger i den europeiske kunsten. Her studerte han hos Kristian Zahrtmann vinteren 1892, et besøk som ble gjentatt 8 år senere. Gjennom dette oppholdet knyttet Erichsen tette bånd til det danske symbolistmiljøet.
De følgende 15 årene ble en intens tid, med til dels lange opphold i Frankrike og Italia. Her foretok han studier i den historiske kunsten og orienterte seg aktivt i forhold til samtidens kunst. Erichsens maleri fra midten av 1890-årene er preget av en elegant, markert linjeføring og en mørkstemt koloritt fordelt i store flater. Han plasserer seg innen en Whistler-inspirert symbolisme og dyrker det outrerte mørke kvelds- eller nattlandskapet, som i Aftenbilde, Son, utført etter hans første lengre parisopphold.
Høydepunktet nådde han etter det første italiaoppholdet, i maleriene han utførte i Vågå sensommeren 1894 – Sommernatt Vågå og Klones, Vågå. Portrettet av Lalla Hvalstad viser også hvor stor betydning idealer fra italiensk ungrenessanse spiller i Erichsens ungdomsverker. Gjennom disse verkene ble han etablert som en av de viktigste i en ny generasjon. I Norge knyttet han bånd spesielt til kretsen omkring Erik Werenskiold, den såkalte Lysakerkretsen, men han var en selvstendig skikkelse som beveget seg i utkanten av kretsen.
Erichsens verker frem til 1907 kan forstås ut fra tre hovedtemaer: landskapsmaleriets endring, forberedelsene til den store figurkomposisjonen og interiøret som koloristisk arenea.
Med enkelte unntak fulgte Erichsen et livsmønster der han tilbrakte vinteren i Frankrike eller Italia og sommeren i Norge. Han tok opp fjellturene fra ungdommen som en del av sitt kunstneriske virke; sensommeren 1891 malte han i Gausdal sammen med Sohlberg. Han reiste ut av byen om sommeren, ut på landsbygda eller fjellet. Slik fulgte han – og var med på å forme – fritidsvanene for de nye velstående lag i byene. I 1890-årene besøkte han Telemark og Våga, senere inkluderte han områder som Røros, Hallingdal og Gausdal. Dette er en kunstnerisk praksis som kan forveksles med de såkalte nasjonalromantikernes, men Erichsen søkte ikke de sublime utsiktene eller de karakteristiske særegenhetene. Som andre i sin generasjon ble han trukket til denne praksisen fordi den skaper konsentrasjon for arbeidet og fordi møtet med landskapet og miljøet er inntrykkskapende og dermed et reservoar for maleriet.
I Landskap fra Kviteseid har han forlatt det mørke stemningslandskapet. Under innflytelse fra Cézanne og fransk impresjonisme gjennomførte han en behandling av fargens nyanser, både som klang og som konstruksjon, som fikk Erik Werenskiold til å utrope maleriet til det første “moderne maleri” i Norge. Dette skulle bli Erichsens kjennetegn; han utviklet etter hvert et maleri der selve landskapsmotivet ikke er det iøynefallende, men der interessen fokuseres mot hvordan dette motivet blir behandlet malerisk. Hester i snø er både et fremragende eksempel på Erichsens behandling av vintermotiver og et eksempel på hvordan de skisseaktige elementene inntar en stadig viktigere rolle i hans maleri.
Gjennom Zahrtmanns undervisning hadde Erichsen mottatt sterke impulser for en kunst basert både på personlig mot og på studium av eldre kunst. Dette er en bakgrunn for det som må kalles Erichsens store prosjekt fra slutten av 1890-årene og frem til 1907 – den store figurkomposisjonen. Ut fra en overbevisning om at tiden igjen var moden for store figurkomposisjoner, arbeidet han intenst med aktmodeller og søkte etter en større løsning. Maurice Denis' og Pierre Bonnards maleri, som han møtte under et lengre studieopphold i Paris 1903, ble en viktig inspirasjonskilde.
Erichsen kom imidlertid aldri til å fullføre denne oppgaven. Han hadde allerede utført noen oppsiktsvekkende figurkomposisjoner, som Den gule gutt, Naken mann og to kvinner og Unge mennesker omkring en gud. 1907 fikk han i oppdrag å skape et monumentalt maleri med stortingsvoteringen 7. juni 1905 som motiv, men etter noen måneder la han oppgaven fra seg. Dette kan betraktes som den symbolske avslutningen for hans store prosjekt.
Fra århundreskiftet ble interiøret en stadig viktigere motivkrets i Erichsens kunst. Her utviklet han fargebehandlingen fra landskapsmaleriet, men nå med helt andre klangmuligheter. Hans interiører er intime, de berører en ikke-offentlig sfære. Interiør, Bjerke og Oluf og Kris leser er likevel stort anlagte verker. Med Familien: haven følger han intimsfæren utenfor interiøret. Han er seg her bevisst impulser fra Bonnards maleri med tilsvarende tema.
I perioden frem til 1907 gjennomførte Erichsen en rekke utstillinger i Norden og Tyskland. Nasjonalgalleriet sikret seg viktige verker, det samme gjorde norske og svenske samlere som Rasmus Meyer, Ernst Thiel og den svenske prins Eugen.
Erichsens verker fra 1907 og frem til han døde 1939 kan betraktes som dominert av to temaer: malerier med variasjoner over et landskapsutsnitt og malerier fra intimsfæren.
Fra 1907 utviklet han et spesielt forhold til småbyen Lillehammer. Her utførte han de første malerier som gjentar det samme landskapsutsnitt. Utsikten gjennom et vindu fra Breiseth hotel mot nord malte han fra 1907 til 1933 mer enn 100 ganger. Maleriene Vintersol, Breiseth, Høstmorgen og Marssol viser noe av spennvidden i dette prosjektet. Utsikten fra samme hotell mot sør (Kirketårnet og Kirken og Banken) utførte han i om lag 40 varianter i årene 1932–34. Vinterbildene fra Hurdalen (1930) er eksempler på en konsentrert serie med få verk.
Fra 1915 underkastet han utsnitt fra kystlandskapet ved Oslofjorden en tilsvarende praksis. Stedene Holmsbu, Skåtøy og Kjellsøy ble de mest brukte. Seriene fra Kjellsøy fra 1920-årene er labyrintisk rike i nyanser og former (Fra Kjellsøy og Nyperoser), mens serien fra Holmsbu, utført 1935–39, er preget av enkelhet i sin uventede klangverden (Høysommer, Holmsbu og Holmsbu, sommeren 1939). Disse verkene er både enkeltstående verker og inngår i store serier. Men i motsetning til Edvard Munchs ideer om billedfriser har ikke Erichsens serier noe overordnet motiv eller forløp. De kan stilles ut sammen, slik han bl.a. gjorde det i Kunstnerforbundet 1934, men det er ingen nødvendighet.
I tillegg til seriene fortsatte Erichsen å utføre betydelig enkeltbilder med utgangspunkt i sine sommeropphold, verker som Rogntre, formiddag og Det store strandbildet. Det skissemessige i utførelsen blir et stadig viktigere kjennetegn. Fargene settes direkte på, det males vått i vått. Betrakteren blir dratt inn i selve maleprosessen og utsatt for et spill mellom hensikt og tilfeldigheter, der forekomsten av selve spillet utstråler frihet og der de vellykkede tilfeldigheter gir opphav til glede. En anekdote forteller at under en motorstopp på landeveien i Telemark, mens de øvrige passasjerer utålmodig ventet på hjelp, trakk Erichsen frem sitt staffeli og sin stol og begynte å male. For en slik holdning var alle landskap potensielle høyverdige motiv.
Verker som Gudrun i hengekøyen, Røde georginer og Gudrun og Agnes ved vinduet er blant høydepunktene i Erichsens produksjon. De inngår i en rekke av malerier med motiver fra den private sfæren, fra interiøret eller fra haven. Erichsens maleri beholder alltid en distanse, det innebærer aldri noe forsøk på å avsløre eller trenge seg innpå. Som det øvrige av hans beste produksjon er disse bildene ikke fokusert mot de spennende motivene, men mot gleden ved personlig tilnærming.
Fra 1907 og frem til sin død tilhørte Thorvald Erichsen de malere som samtidens kunstkritikere og -publikum tilla størst betydning. Han ble invitert til å delta i konkurransen om utsmykningen av Universitetets Aula 1910, men trakk seg. I åpningsnummeret av det første norske tidsskrift om billedkunst, Kunst og Kultur (1911), er Erichsen en av de profilerte kunstnerne. Alle viktige kunstinstitusjoner og samlere i Norge ervervet verker av Erichsen, han stilte ut i de viktigste kunstinstitusjonene og var med i de fleste utstillinger som presenterte norsk kunst i utlandet. Han opprettholdt sin hyppige reisevirksomhet i Norge og utlandet, men den radikale samtidskunstnen etter 1920 betraktet han som lite relevant for sin egen virksomhet. Gjennom hele sitt liv som moden kunstner var han knyttet til kretsen omkring Henrik Sørensen, men også her som en selvstendig skikkelse.
Thorvald Erichsen knyttet fra 1890-årene av i perioder tette vennskapsbånd til enkelte mannlige kunstnere. De danske malerne Vilhelm Aabye og Viggo Jarl synes å ha hatt denne rollen, som for en lengre periode ble overtatt av Oluf Wold-Torne. Erichsen levde tilbaketrukket, med nære bånd til få personer. Et psykisk sammenbrudd 1915 var knyttet til hans problematiske forhold til den yngre komponisten Reidar Brøgger. Markante kvinneskikkelser som Ingeborg Vogt Lie og Agnes Mathisen ble, sammen med Henrik Sørensen og Erichsens egen familie, hans faste tilknytningspunkter.
Erichsen var gjennom hele livet en flittig leser. 1895 “oppdaget” han Nietzsche, noe som etter hans eget syn førte til en viktig holdningsendring; senere ble Dostojevskij en yndlingsforfatter. Erichsen var levende interessert i okkultisme, og i hans omgangskrets i moden alder stod antroposofien sterkt. Selv var han ikke personlig involvert i disse strømningene, men fulgte dem på nært hold som en interessert observatør.
Thorvald Erichsen deltok i stiftelsen av Kunstnerforbundet (1912) og var med i utbrytergruppen “De 14” på jubileumsutstillingen i Kristiania 1914. Han var reservert av holdning og deltok ikke i den offentlige debatt, men på det personlige plan markerte han seg sterkt mot forsøk på å binde kunstvirksomheten til nasjonalistiske målsetninger eller andre ytre pålagte rammer. Ett av de få verv han påtok seg, var som styremedlem i den nystiftede Lillehammer Bys Malerisamling 1928. Fra 1930 mottok han Statens kunstnerlønn.
Thorvald Erichsen var aktiv som maler like frem til kort før han døde av leukemi lille julaften 1939. Gjennom sitt lange og produktive kunstnerliv øvde han stor innflytelse på en rekke norske kunstnere. 1943 utgav Mittet kunstforlag en mappe med 24 reproduksjoner av hans malerier og med forord av Sigurd Christiansen. Senere er det arrangert en rekke minneutstillinger med hans verker – Kunstnernes Hus i Oslo og Bergens kunstforening 1959, en vandreutstilling til 100-årsjubileet 1968, Holmsbu Billedgalleri (sammen med bilder av Oluf Wold-Torne) 1979, vandreutstillingen “Thorvald Erichsen på Lillehammer” 1990 og utstillingen “Til sommerens pris” (Erichsen og Wold-Torne) i Henie-Onstad Kunstsenter på Høvikodden 1996.